Før jeg går videre, vil jeg introdusere informantene som danner kildematerialet for denne undersøkelsen. Hvem er så det flerkulturelle utvalget som skal representere det flerkulturelle Romsås i denne undersøkelsen? Informantene har til felles at de bor på Romsås. Jeg fikk i alt besøkt seks husholdninger med til sammen 9 informanter. Informantene er blitt gitt et
nummer som betegner hvor i rekkefølgen de ble intervjuet. Bokstaven ”H” står for ”hushold”,
”k” står for ”kvinne” og ”m” står for ”mann”. Anonymiseringen av etnisk bakgrunn, navn og bilder er gjort i henhold til Norsk Samfunnsvitenskapelig Database (NSD) regelverk.
Informantenes etniske bakgrunn nevnes ikke; derimot brukes betegnelser, eksempelvis som
”Øst-Afrika” og ”Sør-Amerika” for å plassere dem geografisk. H1 bestod av en enslig mann fra er søreuropeisk land. Han hadde to tenåringsbarn, som bodde der annenhver uke. Hans tidligere samboer var norsk, og han hadde bodd i Norge over halve livet. H2 bestod av mann og kone, der hun var norsk og han var fra Midtøsten. Hennes voksne barn var også til stede da jeg var på besøk. H3 bestod av et voksent par, som hadde en voksen sønn som ikke lenger bodde hjemme. Hun var norsk, mens mannen var fra et søreuropeisk land. De hadde bodd på Romsås nesten hele sitt voksne liv og hadde ingen planer om å flytte herfra! H6 bestod av et par i 30-årene, der hun var fra Sør-Amerika, og han var norsk. De hadde bare bodd på Romsås de siste fire årene. Disse parene hadde det til felles at de var blandingspar, det vil si at de var en del av såkalte interkulturelle samboerskap eller ekteskap, der samhandling skjer mellom kulturelt ulike mennesker (Fife 2002). H4 skilte seg ut på den måten at begge var fra Afrikas vestkyst, og hadde den samme kulturelle bakgrunnen. Paret var i midten og slutten av 30-årene, med to små barn. H5 bestod av en familie på fem. Både mannen og kona var fra
15
Afrikas østkyst og hadde bodd over syv år på Romsås For eksempel hjemme hos H6k laget vi mat, pratet og spiste lenge, før mannen kom hjem da vi var ferdige å spise. Hos H2 var også øvrige familiemedlemmer til stede. De var aktive i spisedelen, og ikke så mye i intervjuene.
Det var store variasjoner i husholdningene, både med tanke på ulik kulturell bakgrunn og familiesammensetning, men også i forhold til intervjustrukturen. Men det utpeker seg likevel en skillelinje i kildetilfanget, hvorav den ene gruppen består av interkulturelle par eller blandingspar og to husholdninger der begge har samme kulturelle bakgrunn. Hos H4 og H5 var begge førstegenerasjons innvandrere fra andre land enn Norge. Denne sammensetningen gir stor empirisk variasjon og i de flerkulturelle uttrykkene jeg vil komme nærmere tilbake til.
Seks husholdninger er et lite utvalg sett i forhold til den store etniske og kulturelle
befolkningssammensetningen som finnes på Romsås. Når det er sagt, er dette en kvalitativ undersøkelse som gir eksempler på hvordan mennesker med en flerkulturell bakgrunn uttrykker sin identitet, med kjøkken og mat som felles utgangspunkt for matlagingspraksis.
Romsås har hele 2600 leiligheter med ditto antall kjøkken, så selv med flere informanter ville kanskje ikke utvalget vært noe mer representativt for den flerkulturelle befolkningen. Min opprinnelige tanke var å rekruttere informantpar, der den ene parten var norsk, og den andre parten med en annen kulturell bakgrunn. Med denne gruppen som empirisk utgangspunkt ville de ikke bare være representanter og resultat som følge av multikulturalisme og
globalisering, men de ville også ha vært et eksempel på et skifte innen etnologisk feltarbeid, der spørsmålet ikke lenger dreier seg om tilhørighet for subjektet i en spesiell gruppe, men snarere hvordan individet er i stand til å bevege seg raskt mellom de ulike kulturelle grupper det tilhører (Öhlander i Gradén 1999). Med et slikt informantgrunnlag ville jeg sett nærmere på kulturpåvirkning mellom partene, og hvordan kulturutvekslingen kom til uttrykk i disse relasjonene. Det viste seg å være et nokså smalt felt, og det ville utelukke veldig mange teoretiske perspektiver. Fremfor alt var det vanskelig å finne nok informanter med denne familiesammensetningen. Så på grunn av et lite informanttilfang, så jeg meg nødt til å utvide horisonten og inkludere familier med samme etniske og kulturelle bakgrunn og ga større variasjon innad i informantutvalget, noe som i sin tur representerer Romsås enda bedre.
Etnolog Erika Ravne Scott peker på fordeler og ulemper i forbindelse med såkalte gruppeintervjuer, der intervjuene utvikler seg til samtaler mellom informantene, hvor intervjuer i enkelte perioder inntar en passiv rolle (Scott 2005:123f). I tilfellene der både mann og kone var til stede, var kvinnen gjerne hovedinformant, og ofte hun som pratet mest,
16
og la føringer for samtalen. I slike tilfeller kan gruppepeintervju være en samtale mellom flere personer, der informasjonspersonene husker bedre og kan ”korrigere” hverandre. På en annen side kan tilstedeværelsen av noen andre påvirke slik at informasjon kan havne i et ”filter” som legger begrensninger på hva som kan løftes frem i samtalen (Scott 2005:128).
Jeg satt ofte opp båndopptakeren i det jeg kom, i det henseende å få med ”alt”. Et problem jeg tenkte kunne oppstå i etterkant, var når informantene pratet i munnen på hverandre, noe som ville gjøre bearbeidingen av materialet vanskeligere. Dette ble ikke noe problem for meg.
Derimot oppdaget jeg at det kunne være vanskelig å høre samtalen som skjedde parallelt med matlagingen, fordi lyden fra kokende gryter og panner også ble fanget opp på båndet. Det gjorde det vanskeligere å transkribere i ettertid. Språk kunne være en barriere for å gjøre seg forstått for hverandre. Det var situasjoner der informanten ikke forstod hva jeg mente og dermed svarte de ikke heller på spørsmålet jeg stilte. Da omformulerte jeg spørsmålet, slik at spørsmålet ble gjort forståelig. I et av intervjuene snakket den ene av partene nesten ikke norsk og noen av spørsmålene her gikk derfor på engelsk. I et annet intervju kunne det være enkelte ord som var vanskelig å si på norsk, og da ble det engelske ordet gjerne brukt.
Det var viktig for meg å få komme inn på kjøkkenet for å gjøre intervjuene. Men det måtte opprettes en viss tillit mellom meg selv og informantene. Antropolog Runar Døving skriver at han alltid ble plassert i stuen da han skulle gjøre mer formelle intervjuer, men at han fikk sitte på kjøkkenet når han kom til folk han var mer kjent med (Døving 2003:189). Som jeg også kommer tilbake til, var det ikke alltid like lett å komme inn på selve kjøkkenet fordi det er en relativt privat sone i huset, mens stuen ofte er knyttet til representasjon og en mer offentlig sone i huset. Kjøkkenet er for eksempel der de private måltidene serveres, slik som frokost og hverdagens middager (Ibid). Jeg var redd for at ved å invitere meg selv inn på informantens kjøkken, kunne oppfattes som å tråkke over en privat sone i deres hjem. Men da jeg først hadde kommet inn på kjøkkenet, var jeg innenfor. Herfra var det ikke vanskelig å gå videre med å få observere informantenes matlagingspraksiser, og se hva som kjennetegnet
informantenes matlaging. Hos H4 observerte jeg matlagingen, men spiste ikke middag. Jeg besøkte H2 ved to anledninger, og delte feltarbeidet opp i en intervjudel der jeg fikk tatt en del bilder, og ved annen gangs besøk kom jeg på middag. Hos H3, H5 og H6 ble intervju og observasjon gjort ved ett og samme besøk. Kildematerialet jeg samlet gjennom feltarbeidet består av omkring 70 sider transkriberte intervjuer og nærmere 16 timer lydopptak.
17