Hva er en samtale?
En samtale kan være formell, uformell, personlig, planlagt, strukturert, avgrenset, tilbakevendende og fortrolig mellom mennesker. Måten vi håndterer samtaler på er helt forskjellig og blir preget av hvem vi møter, grunnlaget for samtalen, hvem vi selv er, og erfaring til samtalen som handling.
Felles for en hver samtale er at det handler om kontakt mellom mennesker. Samtalen må derfor preges av konteksten til hva kontakten med den andre går ut på. Samtaler mellom mennesker kan ha med det meste å gjøre, og springer ofte ut fra tilfeldige møter. Det kan være mellom kollegaer, familiemedlemmer, venner og bekjente. Konteksten er ofte uformell og triviell der det utveksles informasjoner og meninger om så mangt uavhengig av hvor samtalen foregår. Vanlige samtaler har ofte et sosialt mellommenneskelig preg over seg og er på mange måter lite preget av en forventning til samtalens resultat eller formål. Slike samtaler er uansett viktige mellom mennesker fordi dem er en del av samfunnets alminnelige eksistens.
Vi må derfor ha evne til å kommunisere med hverandre. Men er vi bevisst på om slike samtaler kan ha mellommenneskelig verdi - eller ser vi på slike samtaler med selvfølgelighet uten å tenke over det.?
Uformell samtale er for de fleste dagligdagse og uproblematiske. Men det kan vi ikke ukritisk ta for gitt. For enkelte kan samtaler derimot være en utfordring, skape usikkerhet, føles upassende og direkte oppleves som ubehagelig fordi vedkommende av ulike grunner ikke er komfortabel med samtalen. Dette kan i særlig grad gjelde personer som av ulike psykologiske grunner strever med å mestre og å forstå sammenhengen mellom mellommenneskelig kontakt.
Ett eksempel:
Jeg møter på jobben en fin morgen - solen skinner, fuglene kvitrer og jeg føler velbehag. Jeg går til kontoret og møter en voksen kvinnelig bruker av arbeidstiltaket jeg arbeider i. Jeg er kjent med at brukeren har psykiske problemer. Jeg hilser på henne, stopper opp og tar en kort samtale. Jeg gir uttrykk for at jeg synes det er godt å være til på en slik fin dag. Hun uttrykker lettere irritert: ”det var da voldsomt for en oppstemthet her var”
Eksemplet har ikke noe stort poeng i seg, men beskriver at en samtale kan være uforutsigbar, og at vi bør ta hensyn til hvem samtalen foregår med. Samtalen må derfor være forankret i mottagelighet, tillit og trygghet mellom partene uavhengig hvem samtalen foregår med og hvor den finner sted.
Jeg ser forskjellig på uformelle og formelle samtaler. Formelle samtaler er ofte forberedt på forhånd med sted og dato. Det kan gjelde hos psykologer, leger og terapeuter som har
mennesker under behandling. Det gjelder også for andre offentlige hjelpeapparat der formelle samtaler er en del av virksomheten.
Vanlige elevsamtaler i skoleverket og med foresatte kan betraktes som både formelle og uformelle samtaler, fordi slike samtaler både kan være avtalt på forhånd eller tas naturlig.
Men er vi bevisst på om formelle og uformelle samtaler når frem til individet i det hele tatt, uavhengig av profesjonen, formålet, samtaleteknikker eller samtaleferdigheter.? Spørsmålet kan ikke enkelt besvares fordi samtaler handler om kontakt til individet og vår egen
selvforståelse til individet og saken.
Uformelle og formelle samtaler kan heller ikke bli forutsigbar uten videre, fordi man på forhånd ikke kan vite hva utfallet blir. Hva er så utfordringen.?
Det kan ikke ha noen enkel forklaring, fordi samtaler som har med det personlige å gjøre, må forholde seg til gjensidig tillit, respekt og mottakelse mellom partene uavhengig av den enkeltes ståsted, alder og forutsetninger.
Det er allikevel en vesensforskjell mellom uformelle og formelle personlige samtaler som dialogen retter seg til. Formelle personlige samtaler mellom terapeuten og pasienten handler om det profesjonelle der terapeuten er faglært til å bedrive samtaler og tjener penger på sin virksomhet. Da ligger det noe kommersielt i samtalen og som blir en del av formålet med samtalen. Slike samtaler kan i neste omgang gi pasienten hjelp og oppmuntring til å finne ut av seg selv og livet ellers. Så kan man stille spørsmål til om det er terapeutens, legens eller lærerens væremåte, faglig metode eller en kombinasjon av delene, som gjør at pasienten og eleven oppfatter samtalen som nyttig eller unyttig.?
Uformelle personlige samtaler har etter mitt syn et annet utgangspunkt fordi samtalen ikke nødvendigvis har et planlagt formål i seg selv eller til personen. Slike samtaler kan komme i stand ved at noe er observert, eller at vedkommende selv tar kontakt. Således er uformelle personlige samtaler uavhengig av type virksomhet og om virksomheten er økonomisk basert.
Uformelle personlige samtaler kan derimot gi fortjeneste til enhver virksomhet fordi mellommenneskelige kontakter tjener enhver virksomhet. Om en personlig samtale er uformell eller formell, kan man ikke med sikkerhet si hva som gjør at terapeuten, legen og læreren eller hvem det måtte være, når frem til enkeltindividet.
Personlige samtaler mellom mennesker må være tuftet på en dialog der begge parter er fortrolige med hverandre, og kan ikke være et intervju der spørsmål og svar står i fokus.
Dialogen må således være forankret i gjensidighet, likeverd, tillit og respekt mellom partene.
En samtale har i seg selv mulighet til handling, endring og til felles refleksjon, ved å lytte til Andre og til hverandre.
Samtale som dialog må etter mitt syn trenes opp, og kan derfor sees på som en ferdighet. Det gir evne til å lytte og gi hverandre rom til å møtes og håndtere konfrontasjoner, uenighet og ubehag, som en samtale kan innebære. Det handler om å forstå hva som skaper god relasjon i dialogen.
Filosof og forfatter Hans Skjervheim13 (1972)
Slik jeg forstår Skjervheim mener han at relasjonen mellom mennesker forholder seg til at mennesket og saken dem imellom har gjensidighet til hverandre og kan betegnes som
13 Skjervheim, Hans Deltagar og tilskodar og andre essays s71
treleddet: ”mellom den andre, meg og sakstilhøvet.” Slik jeg forstår dette er at når vi bryr oss om å ta del i den andres omstendigheter eller tilstander, har man valgt å ta del i den andres liv.
Således blir man en del av seg selv, med den andre og saken.
Hva kan utsagnet til Skjervheim ha med samtaler og gjøre.?
Når vi har valgt å involvere oss til den Andre, må vi være forberedt på og forholde oss på observerende måte. Det betyr at det begge parter gjør i samhandlingen, vil påvirke forholdet dem imellom. Vi må derfor være inneforstått med hva saken gjelder og rette oppmerksomhet til hva vi selv sier, og at det vi sier og gjør til den Andre blir forstått og mottatt av den Andre med tillit og trygghet. Således må blikket rettes til at vi selv forstår saken, forstår seg selv til saken, forstår den andre og forstår seg selv til den andre. Dernest kan det bringe partene til et høyere forståelsesnivå av seg selv og til saken.