Vi skal nå se nærmere på de sysselsatte kandidatene, og se på omfang av horisontal mistilpasning og overkvalifisering (vertikal mistilpasning) hver for seg. Horisontal mistilpasning betyr at innhold i
utdanning og jobb samsvarer dårlig, og vertikal mistilpasning betyr at det utdanningsnivået som kreves i jobben, ikke samsvarer med nivået på utdanningen har tatt. Det er de som har dårligst samsvar på begge disse spørsmålene som inngår i gruppen som har irrelevant arbeid, som vi har sett på over. Vi starter med å se på ulike grader av horisontal mistilpasning.
Tabell 4.7. Hvordan synes du innholdet i utdanningen du avsluttet våren 2011 passer med
I alle grupper er det forholdsvis få som svarer at det er et godt samsvar mellom innholdet i
utdanningen og arbeidsoppgavene, knapt halvparten av kandidatene svarer det. De lave andelene kommer ikke utelukkende av at det er mange av de sysselsatte som studerer videre, siden dette først og fremst berører bachelorene. Også blant masterne er det relativt få som sier at det er et godt samsvar. Svarene må tolkes i lys av at dette er nyutdannede personer. Bare rundt halvparten av de nyutdannede masterne har funnet arbeid som samsvarer godt med innholdet i utdanningen.
Det som er viktigst for oss her, er om det å ha hatt EiU, gir redusert andel som svarer «dårlig samsvar». Blant masterne er det ikke slik at EiU reduserer andelen som har dårlig samsvar når det gjelder innhold i utdanning og jobb, men tendensene varierer mellom gruppene. Blant mastere i naturvitenskapelige fag er tendensen at andelen som svarer «dårlig samsvar» er høyere blant dem med EiU enn blant de øvrige. Vårt datamateriale kan ikke si noe om årsaken til dette. En mulig tolkning kan være at det er utslag av større subjektiv misnøye i denne gruppen, men det kan også være utslag av at de av ulike grunner har hatt større problemer med å få relevant jobb, og det kan være utslag av tilfeldigheter i vårt materiale.
Derimot er det blant begge bachelorgruppene en lavere andel som svarer «dårlig samsvar» blant dem som har erfaring med entreprenørskap i utdanningen, enn blant dem som ikke har det.
I tabell 4.8 ser vi nærmere på tendensen til å være overkvalifisert for jobben (vertikal mistilpasning).
Overkvalifisering er her definert slik: Kategorien «ikke eller lite overkvalifisert» har krysset av på verdi 1 – 3 på skalaen beskrevet foran. Gruppen «nokså mye overkvalifisert» har krysset av for verdi 4, og
«sterkt overkvalifisert» har krysset av for verdi 5.
Tabell 4.8
.
Prosentandel av sysselsatte som har en jobb de er overkvalifisert for Ikke eller liteoverkvalifisert Nokså mye
overkvalifisert Sterkt
overkvalifisert N (= 100%, er sysselsatt og
Det er bare med hensyn til det å unngå den sterkeste formen for overkvalifisering at resultatene tyder på at det er en positiv effekt av entreprenørskap i utdanningen, men igjen ser vi at dette bare gjelder de to bachelorgruppene. I disse gruppene synes det til gjengjeld å være slik at entreprenørskap i utdanningen har nokså stor betydning for å unngå å havne i en jobb som en er overkvalifisert for. Hva grunnen er, kan være vanskelig å si, men det er nærliggende å anta at den kontakten med arbeidslivet som entreprenørskapsutdanningen har gitt, har hatt en positiv effekt.
Hvorfor vi ikke finner samme tendens blant masterne er også vanskelig å si. Det kan tenkes at mange av dem har hatt en form for entreprenørskapsutdanning som er mer akademisk og mindre praktisk rettet, og at dette innslaget i utdanningen i seg selv ikke har gitt bedre sjanser til å få en jobb som samsvarer med deres utdanningsnivå. Andre grunner kan selvsagt rett og slett være tilfeldigheter i materialet, men ettersom vi finner vi det samme mønsteret uansett om vi spør om arbeidsledighet, om samsvar mellom innhold i utdanning og jobb, eller samsvar mellom nivå på utdanningen og krav til utdanningsnivå i jobben, er det mindre sannsynlig at dette kan tilskrives tilfeldigheter
Det er altså relativt få effekter av entreprenørskap i utdanningen med hensyn til ulike former for mistilpasning. Det vi har kunnet spore av positive effekter med hensyn til redusert risiko for mistilpasning, gjelder bare bachelorene i vårt materiale, og ikke masterne.
I en tilleggsanalyse (se vedleggstabell 4.2) av risikoen for å være mistilpasset, der mistilpasset er enten arbeidsledig eller i irrelevant arbeid på grunn av vansker med å få relevant arbeid, finner vi at det å ha deltatt i EiU klart reduserer risikoen for å være mistilpasset for bachelorer i ingeniørfag og bachelorer i økonomisk-administrative fag, men at for øvrig hadde EiU ingen signifikant betydning for mistilpasningen.
Vi har også undersøkt om type entreprenørskapsutdanning spiller en rolle. Vi fant da (ikke vist her) at den totale mistilpasningen var omtrent lik i alle grupper uavhengig av type entreprenørskapsutdanning;
det vil si rundt 9–11 prosent. Total mistilpasning er da målt som summen av andel arbeidsledige og andelen som har irrelevant arbeid på grunn av vansker med å finne relevant arbeid.
4.4 Oppsummering
Entreprenørskapsutdanning synes å redusere risikoen for å være mistilpasset på arbeidsmarkedet blant bachelorer i økonomisk-administrative fag og bachelorer i ingeniørfag. Det gjelder både risikoen for å være arbeidsledig og risikoen for å ha irrelevant arbeid. Også når vi undersøker nærmere både relevansen av innholdet i den jobben en har i forhold til innholdet i utdanningen, og samsvaret mellom utdanningsnivå og kravet til utdanningsnivå i jobben, synes det som at det å ha hatt entreprenørskap i utdanningen, har positiv betydning for bachelorer i økonomisk-administrative fag og bachelorer i ingeniørfag.
Vi fant derimot ingen effekt for masterne av å hatt entreprenørskap i utdanning med hensyn til redusert risiko for mistilpasning på arbeidsmarkedet..
Verken type entreprenørskapsutdanning eller omfang av entreprenørskapsutdanning synes å spille noen rolle for risikoen for mistilpasning på arbeidsmarkedet.
I den grad våre tall er sammenliknbare med studier som er omtalt i kapittel 2; studier som antyder bedre arbeidsmarkedssituasjon blant EiU-kandidater enn andre, så finner vi altså samme tendens i Norge for bachelorene i vårt utvalg, men ikke for masterne. En grunn kan være at det generelt er langt bedre muligheter på arbeidsmarkedet i Norge enn i andre land, slik at det å ha hatt entreprenørskap i utdanning i seg selv ikke behøver å være særlig utslagsgivende. Generelt er imidlertid samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv under studiene positivt for arbeidsmarkedstilpasningen.
5 Utvikling av entreprenøregenskaper og lyst til å starte egen bedrift
5.1 Innledning
En av flere målsettinger med entreprenørskap i utdanningen generelt, og i Handlingsplanen for entreprenørskap spesielt, er at det etableres ny virksomhet og at studenter utvikler evne og interesse for dette. Jamfør handlingsplanens definisjon av entreprenørskap i utdanningen (s. 7), der det blant annet heter: «Entreprenørskap handler om å etablere ny virksomhet, og om evnen til å se muligheter og gjøre noe med dem innenfor en rekke områder i samfunnet.»
«Evnen til å se muligheter og gjøre noe med dem innenfor en rekke områder i samfunnet» innebærer en langt bredere tilnærming enn gründerkompetanse og interesse for – og eventuelt evne til – nyetablering. Kjernen er likevel det å etablere ny virksomhet og å se muligheter for å gjøre dette. I så måte er det interessant å stille flere spørsmål:
• Ga entreprenørskapsutdanningen et godt grunnlag for å utvikle gründerkompetanse eller entreprenøregenskaper?
• Er kandidater som har hatt entreprenørskap i utdanningen oftere selvstendig næringsdrivende enn andre kandidater?
• Planlegger kandidater som har tatt entreprenørskap i utdanningen oftere enn andre kandidater å etablere egen bedrift?
Slike spørsmål kan belyses med vårt datamateriale. Nå skal det sies at for de to siste spørsmålene kan det, gitt at en finner statistiske signifikante sammenhenger, være et stort spørsmål hvilken retning en skal legge til grunn for en eventuell årsakssammenheng, og om sammenhengen er uttrykk for en seleksjonseffekt. Personer som har tatt entreprenørskapsutdanning, kan ha valgt dette nettopp fordi de i utgangspunktet er interessert i å etablere egen bedrift. Vi kan derfor bare trekke tilnærmet sikre konklusjoner om vi ikke finner noen slik sammenheng, eller om vi finner tendenser til en negativ sammenheng. Det vil da være rimelig å slutte at entreprenørskapsutdanningen i seg selv ikke har hatt en (positiv) innflytelse på det å etablere egne bedrifter. Om vi derimot finner en positiv sammenheng, kan det tenkes både at entreprenørskapsutdanningen har bidratt (i hvert fall ikke virket negativt), og at respondentene har valgt en slik utdanning fordi de i utgangspunktet hadde interesse for
bedriftsetablering.
Når det gjelder det første av spørsmålene over, dreier det seg i større grad om kvaliteter ved selve utdanningen. Spørsmålet ble stilt til alle kandidater, uavhengig av type utdanning. Det er derfor
interessant å se om de som har hatt entreprenørskap i utdanningen, oftere svarer positivt på dette spørsmålet enn andre kandidater. Det er tema i de første avsnittene nedenfor.