Historisk utvikling

Den historiske delen i oppgaven er delt i to perspektiver, den første delen gjelder den gene-relle utviklingen av straff ovenfor unge lovbrytere. Den andre delen gjelder utviklingen av

25 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 78

26 NOU 2008:15 s.22

27 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 78

28 Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 78

29 St. meld. nr. 37 (2007-2008) s. 19-20

30 NOU 2008:15 s. 22

samfunnsstraffen fra dens opphav i en ideologi som ble innvunnet ved den engelske ”com-munity service”.

Straffespørsmålet om straff av de yngste lovbryterne har vært diskutert og problematisert i hele det forrige århundret. Det startet allerede i 1842 da det ble fastsatt to aldersgrenser for barn som hadde begått lovbrudd. Den daværende straffeloven, lov angaaende forbrytelser af 20de August 1842, opererte med en absolutt strafferettslig lavalder på 10 år. Barn under 10 år var straffrie. For lovbrytere i alderen mellom 10-15 år var straffrie om det var for mindre forgåelser. Mens barn mellom 10-15 år som hadde begått alvorlige forhold og hvor retten kom hadde forstått alvorligheten av ”Handlingens fordbryderske Beskaffenhed”

kunne barnet straffes. Det ble imidlertid tatt hensyn til at barnet skulle straffes mildere enn voksne. ³¹

Noen år senere i 1874 fikk domstolen anledning til å gi barn mellom 10-15 år en advarsel eller formaning i retten istedenfor fengsel eller ris. På slutten av 1800-tallet ble de to for-skjellige strafferettslige lavalderne endret til absolutt lavalder til 14 år. I samme periode fikk man en barnevernlovgivning som gjaldt behandlingen av forsømte barn (vergerådslo-ven). Innføringen av vergerådsloven medførte at man fastslo at straff var ikke det som skul-le anvendes som det første virkemiddel ovenfor unge lovbrytere. Det skulskul-le helskul-ler skul-legges vekt på oppdragelse. Loven slo også fast at det var vergerådet som skulle ta seg av barn under 16 år som hadde brutt loven eller slet med atferden.

I 1951 var myndighetsalderen endret til 18 år. I 1954 trådte den daværende barnevernloven i kraft. Lovbrytere i alderen 14-18 år skulle normalt gis påtaleunnlatelse med overføring til barnevernet.³²

31 NOU 2008:15 s. 15

32 NOU 2008:15 s. 15

På 1950-tallet økte ungdomskriminaliteten betraktelig. Den alminnelig oppfatning var at det var behov for en mer effektiv mer tidsbestemt reaksjon mot de unge lovbryterne. I 1951 fikk Norge sin første arbeidsskole, denne i henhold til arbeidsskoleloven av 1928. Loven trådte ikke i kraft før september 1951 ettersom det var ikke fantes noen passende anstalter før denne tid. Med denne loven kunne unge lovbrytere mellom 18-23 år dømmes til yrkes-opplæring ved arbeidsskolen i stedet for fengsel. Dette ble ikke regnet som straff. I stedet for kortvarige fengselsstraffer skulle de unge lovbryterne få en mer langvarig behandling.

Oppholdets lengde ble ikke fastsatt av domstolen, den fulgte direkte av loven hvor det ble lagt til grunn at oppholdet var mellom halvannet til to år. Myndighetsalderen ble samtidig som innføringen av arbeidsskoleloven endret til 18 år. ³³

I 1965 ble en inn ny straffereaksjon innført med lov om strafferettslige åtgjerder mot unge lovbrytarar (ungdomsreaksjonsloven). Arbeidsskolen ble dermed erstattet av ungdomsfeng-sel. Innføringen av ungdomsfengsel medførte at straff i større grad ble hovedmålet. Lov-brytere kunne sitte i ungdomsfengsel i inntil to år. Med ungdomsreaksjonsloven fikk de unge lovbryterne særreaksjoner som hadde et større strafferettslig preg enn ved behandling i arbeidsskolen. I 1975 ble denne loven opphevet. Straffereaksjonen ungdomsfengsel ble avviklet grunnet kritikk av reaksjonens varighet og uforutsigbarhet i forhold til løslatelse.³⁴ I perioden frem til 1970 årene hadde det i mange land ved vårt kontinent og i den vester-landske kulturen skjedd mange suksessive reformer innenfor for fengselsvesenet. I starten var det i 1970 årene disse reformene som vant noen av disse frem her. Reformene hadde først og fremst mål om å skape noen alternativer til de tradisjonelle fengselsstraffene. I England ble det oppnevnt en komité som trakk frem ”community service” som et nytt al-ternativ. Deres forslag til ny straffereaksjon var å øke bruken av reaksjoner som ikke inne-bar at den domfelte ble innesperret, nærmere omtalt som ”non-custodial measures”.”³⁵

33 NOU 2008:15 s. 16

34 NOU 2008:15 s. 18

35 Røstad (1993) s. 347

I Europarådet fikk ”community service” en positiv velkomst. I 1976 vedtok Europarådet en resolusjon hvor medlemslandene ble oppfordret til å utrede nye alternativer til fengsels-straff. Innføringen av ”community service” prosjektet ble satt i gang i England i 1973, etter dette fulgte mange av de europeiske landene etter.³⁶

I Norge gikk debatten i Kriminalmeldingen 1978³⁷om hvordan unge lovbrytere skulle håndteres. Det var to spørsmål som særlig var debattert. Det ene var spørsmålet om den strafferettslige lavalder skulle heves til 15 år og det andre var utprøving av samfunnstjenes-te. Samfunnstjeneste innebar at domstolen påla den domfelte å utføre et bestemt antall ti-mer ulønnet, samfunnsnyttig arbeid i fritiden over en nærti-mere angitt tidsperiode. Sam-funnstjeneste ble innført som prøveordning i enkelte områder fra 1984 og på landsbasis fra 1988.³⁸

Justisdepartementet innførte en veiledende aldersgrense på 17 år for å kunne idømme sam-funnstjeneste. Selv om unge lovbrytere var en utfordring for samfunnet ble en mindre andel av de som var 18 år idømt samfunnstjeneste. I prøveperioden frem til 1991 ble samfunns-tjeneste innført som straffereaksjoner i 1991. Innføringen skjedde i lov av 15.mars 1991 nr.

4. I St. meld.nr 27 (1997-1998) da fikk departementet tilslutning til å øke bruken av sam-funnstjeneste. Justisdepartementet fremhevet at det var behov for å forsterke muligheten til å føre kontroll med domfelte til samfunnstjeneste ved å gjøre domfeltes frihetsbegrensning mer omfattende. Det ble foreslått at retten kunne ved idømmelse av samfunnstjeneste sam-tidig pålegge den domfelte å gjennomføre et tilsynsprogram.³⁹ 1. mars 2002 trådte den nye straffegjennomføringslovens i kraft. Innføringen medførte at samfunnstjenesteordningen ble opphevet og erstattet med samfunnsstraffen. Samfunnsstraffen erstattet de tidligere

36 Røstad (1993) s. 347

37 St.meld. nr 104 (1977-1978)

38 NOU 2008:15 s. 19

39 Ot. prp. nr. 5 (2000-2001) s. 123

aksjonene samfunnstjeneste og betinget dom med tilsyn.⁴⁰ Samfunnsstraff anvendes som en fellesbetegnelse på straff som gjennomføres ute i samfunnet og som i varierende grad be-grenser friheten. Straffen kan gå ut på samfunnsnyttig tjeneste, program eller andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet.⁴¹