Handlingsregler for nivåer av lakselus, rømt oppdrettslaks og dødelighet

og en mer bærekraftig utvikling. De tre handlingsreglene omhandler hhv tap i produksjonen (som følge av dødelighet), høye lusetall og høy andel rømt laks i viktige lakseelver. Felles for alle handlingsreglene er at både måling og konsekvenser skal knyttes til produksjonsområdet som helhet og ikke til enkeltoppdrettere.

o Handlingsregel for justering av regional MTB og miljøbegrunnet flytting

Utvalget foreslår følgende handlingsregel plassert i laksetildelingsforskriftens § 15 som nytt tredje ledd:

”Dersom gjennomsnittlig tap i et produksjonsområde de to foregående generasjoner er høyere enn a %, reduseres tillatt biomasse for hver enkelt tillatelse til akvakultur som er lokalisert i produksjonsområdet med x % med virkning fra 1. januar året etter. Dersom det gjennomsnittlige tapet i et produksjonsområde er lavere enn b %, kan Fiskeri- og kystdepartementet, dersom hensynene til fiskehelse, fiskevelferd, miljøet, herunder lakselus og rømt fisk samt markedsforholdene tilsier det, øke den samlede tillatte biomasse i produksjonsområdet med y % med virkning fra 1. januar året etter. Dersom det gjennomsnittlige tapet er mellom a og b %, utløses ingen endring i tillatt biomasse. Vurdering og eventuell justering av tillatt biomasse i de enkelte produksjonsområdene skal foretas årlig”

En nedjustering av MTB for hele området vil i praksis si en nedskriving av verdien på konsesjonene som blir berørt da dette reduserer fremtidig produksjon og inntjening. At også oppdrettere som har lav dødelighet i de aktuelle områdene får sin MTB redusert kan virke demotiverende og ha motsatt effekt.

Kapittel 4: Forskjeller mellom små og store oppdrettsselskaper

75 o Handlingsregel for å redusere lusepress på villaks og sjøørret

Det høye antallet lakselus og problematikken rundt resistens mot de vanligste behandlingsmidlene ansees som både alvorlig og komplisert. Oppretting av utsettssoner og innføring av felles brakklegging er blant de viktigste tiltakene. Det oppmuntres også til økt bruk av leppefisk, forskning på fôr med luseforebyggende egenskaper og nye behandlingsmetoder og vaksiner. I tillegg ønsker utvalget å innføre en handlingsregel basert på trafikklysprinsippet, der lusetall rapporteres inn på lokalitets-, utsettssone- og produksjonsområdenivå. Nivået skal resultere i for eksempel grønt, gult eller rødt nivå.

I forhold til konsekvenser ved høye nivåer trekkes igjen felles ansvar frem som svært viktig, og blant tiltakene nevnes utvidet felles brakklegging og i ytterste konsekvens kraftig, permanent reduksjon av biomassen.

I dag måles lusetall som antall lus per fisk. Det er altså irrelevant i forhold til luseforskriften hvor mange fisk man har. Det blir ofte nevnt i debatten at dette burde være en faktor, siden det er antall fisk på samme sted som øker, og dermed også antall lus. Dette burde være et argument som talte til fordel for oppdrett i mindre skala og for små oppdrettere. De minste oppdretterne har stort sett har mindre merder og mindre lokaliteter enn de største og dermed færre lus totalt. Dette ser det imidlertid ikke ut til å bli tatt hensyn til.

o Handlingsregel for å sikre villaks mot genetisk påvirkning fra rømt laks

Rømming av oppdrettslaks har vært et viktig fokus i flere år og som Figur 25 viser har antall rømminger er kraftig redusert etter at rømmingskommisjonen ble opprettet i 2006. Både næringen, myndigheter og miljøvernere er enige om visjonen; ”Visjon: Null Flukt”²³.

Til tross for gode resultater og forebyggende arbeid forekommer det likevel enkelthendelser som er såpass store at det ikke er uproblematisk. Her foreslås det derfor at det etableres en indikator som måler om villaksbestanden i viktige lakseelver er genetisk påvirket utover det nivået bestanden tåler. Igjen trekkes det kollektive ansvaret frem. Årsaken skyldes delvis at det er vanskelig å stille oppdrettere til ansvar for rømming slik systemet er i dag. Ved å innføre kollektiv avstraffelse vil myndighetene dermed slippe denne bevisbyrden.

23Visjon som ble fremmet i forbindelse med fiskeridirektoratets tiltaksplan mot rømt oppdrettsfisk (2006)

Kapittel 4: Forskjeller mellom små og store oppdrettsselskaper

76 Mitt førsteinntrykk er at dette kan være en farlig retning å gå. Utvalget skriver på side 170 i sin rapport:

”Det vil være helt umulig for myndighetene å identifisere hvem som er ansvarlige og dermed bør betale på annen måte så lenge oppdrettsfisken ikke er merket slik at den kan spores tilbake til anlegget den rømte fra. Utvalget foreslår med andre ord å pålegge alle aktører som driver stamfisk-, settefisk-, matfiskanlegg og slakterier i et produksjonsområde et objektivt ansvar, det vil si uten hensyn til om den enkelte kan holdes ansvarlig for rømmingen.”

Dersom man ikke blir stilt personlig til ansvar, men alltid kan legge skylden på det kollektive, og i tillegg kan bli stilt til ansvar for rømminger man ikke er skyld i vil muligens noe av motivasjonen for forebyggende rømmingsarbeid forsvinne. Ulike lokaliteter er også utsatt for ulik risiko for rømming. Anlegg utsatt for tøffe vær og vindforhold er for eksempel mer utsatt enn andre. Faren for å bli rettsforfulgt, uthengt i media som miljøkriminell og bøtelagt har trolig vært en lite trivelig belastning, men kan være noe av årsaken til nedgangen i rømmingstallene. Nå er selvsagt rømmingen i seg selv en stor økonomisk belastning for de selskapene som rammes, men det kan tvilsomt tenkes å forklare den kraftige reduksjonen vi ser i rømmingstallene.

Figur 25: Rømt oppdrettslaks per 31.12.2010. Kilde: Fiskeridirektoratet

Kapittel 4: Forskjeller mellom små og store oppdrettsselskaper

77 For å oppsummere har jeg vist at forslaget til soneinndeling vil være en ulempe for de små oppdretterne i forhold til de store. Dette er det viktigste og mest kontrete jeg tar med fra dette avsnittet. Både flytting av anlegg og de aktuelle handlingsreglene vil kunne få store økonomiske konsekvenser, men det er enda for tidlig å si noe konkret om hvorvidt og hvordan de vil slå ulikt ut for små og store selskaper.