Målet med å utvikle en lisens for fri programvare var å gjøre det mulig å fortsette med det samarbeidet som var på tvers av institusjoner, men i tillegg ble det også et spørsmål om etikk.
Hvem eier kunnskap?
Stallman jobbet siden tidlig 80 tallet med å skape fri programvare. I 1996 publiserte han sitt manifest om fri programvare, hvor han erklærte hva som skulle til for at noe skal kunne være fri programvare, og hvorfor det er riktig. “When we call software ‘free’, we mean that it respects the users’ essential freedoms: the freedom to run it, to study and change it, and to redistribute with or without changes .” (Stallman 2007 s 83) Dette er kjent som de fire friheter. Selv om Stallman ettertrykkelig understreker at det ikke er noe motsetningsforhold mellom det å drive forretning og å lage fri programvare - det er fri som i frihet, ikke som i gratis - har begrepet “free software”
ofte blitt misforstått til å handle om pris. Det er også ganske omdiskutert hva de fire friheter skal tolkes, og om alle fire frihetene er nødvendige.
Dette har ført til at det har kommet et annet begrep og lisens og kultur, som er noe forskjellig fra fri programvare. Open Source er ikke identisk med fri programvare, det har mange av de samme iboende egenskaper slik som at koden ikke skal være kryptert, men gjøres lesbar for brukeren, og det skal gå an å videreutvikle koden. Men Open Source har ikke de samme etiske kravene som fri programvare, særlig er punktet om Digital Rights Management (DRM) og lisensierte formater et problematisk punkt. Fri proramvare krever at brukeren skal kunne kjøre koden, noe DRM-begrenset materiale ikke kan. Det betyr at filer i lukkede formater ikke får kjøre på fri
programvare. Selv om programmet klarer å forstå filene med DRM og det for brukeren ikke har noen praktiske forskjeller. Et eksempel er mp3, et musikkformat, mye brukt for digital musikk, ikke fri lisens, og Kindle sitt ebokformat utviklet av Amazon, begrenser bruk og deling av filene, og er kryptert. Dette har gjort at begrepet Open Source har blitt til, og er ikke lengre det samme som Free Software, selv om de i mange sammenhenger har overlappende interesser, og er kompatible.
Både Fri og Open source har samfunn eller fellesskap som bidrar, og det er ingen helt vanntette skiller mellom miljøene. De omtales ofte, slik som i denne oppgaven under fellesbetegnelsen
FOSS. De har litt forskjellige svakheter, fri programvare er på grunn av sine strenge krav til frihet beskyldt for å være umoderne og urealistiske i forhold til utvikling og integrering med andre systemer. Open Source sin svakhet er at det er veldig forretningsvennlig, hvor programvare i utgangspunktet blir gitt ut under denne lisensen, for så lukke koden når selskapet føler at det ikke er mer å hente fra fellesskapet. På det viset utnyttes Open Source fellesskapet, fordi de ikke får noe tilbake for sitt bidrag.
Dette viser at det er mulig å utvikle forskjellige kulturer innenfor samme felt. Det viser også at et fellesskap ikke er statisk men utvikler seg og tilpasser seg utvikling på andre områder i
samfunnet rundt. Kjernen i FOSS er likevel der, og utviklingen av forskjellige konsept og prosjekt innen FOSS har delvis skjedd parallelt, delvis bygget på hverandre, og tatt lærdom hva hverandre, - og konkurrert. Det har ikke vært åpenbart hvilke av prosjektene innen FOSS som skulle overleve. Sett i ettertid er det mulig å identifisere noen egenskaper med prosjektene som har lykkes. Prosessene har vært høyst sosiale, og kulturelle, selv om det er lett å se på de tekniske sidene av prosjektene, slik som god kode (Raymond 1999). Tilfeldigheter, timing, og
tilgjengelige ressurser teller når et programvareprosjekt skal lykkes. Men mest av alt medierer FOSS de opprinnelige skapernes intensjoner: Dele. Frihet. Konkurranse. De prosjektene som klarer å favne disse verdiene i sine communities, ser ut til å lykkes bedre. En måte å tilrettelegge for dette er gjennom lisenssystemer.
Lisensene muliggjør utvikling basert på andres bidrag. Men selv lisensene var ikke åpenbare i utgangspunktet. Linus Torvalds, lisensierte kjernen først under en improvisert lisens. Senere under GPL. GPL finnes nå i versjon tre. Den første versjonen var ikke omfattende nok, og dekket ikke alle aspekter ved utviklingen av teknologien. GPL2 har en svakhet som kunne bli brukt mot intensjonen, dette ble også utnyttet. FOSS-miljøet har vokst seg stort og tester, supplementer, videreutvikler kode, dette kan de kun gjøre med kode som er sluppet under frie lisenser. Denne kilden til gratis hjelp til å forbedre et prosjekt er fristende, og en del av argumentasjonen for å satse på Open Source som forretningsmodell. Men noen ganger er det fristende å ha koden sin under åpne lisenser i de tidlige versjonene, benytte seg av fellesskapets innsats for så frigi nye versjoner av koden under lukkede lisenser. Til sammenligning vil det dersom et medlem av Del og Bruk utvikler undervisningsopplegg og ressurser for så ta med seg dette og publisere en bok
under lukkede lisenser. Det kom tydelig frem i intervjuene at slik oppførsel vil bli oppfattet som svært illojalt, og til dels fryktet, selv om det strengt tatt ikke bryter opphavsrett eller andre lisenser.
Lisenser laget for programvare passer ikke nødvendigvis for andre typer samarbeide, men FOSS -tanken har blitt tatt med over i andre felt slik som hardware, musikk og oppslagsverk. Lawrence Lessig videreutviklet ideen og lagde et juridisk rammeverk slik at det skulle være mulig å følge ideologien i FOSS i andre sammenhenger.
Tanken om en kultur hvor man bearbeider andres verk og videreutvikler dem, kaller Lawrence lessing for Read-Write culture (RW). Han mener at mennesker ikke bare er konsumenter, men at tekniske muligheter og umuligheter kommer i konflikt med åndsverksloven. Han med flere utviklet derfor et lisensieringsystem for å gjøre det lettere å praktisere en RW-kultur, Creative Commons (CC). Særlig er det viktig at gjennom dette systemet kan opphavspersonen
kommunisere enkelt til andre hvilke rettigheter som opphavspersonen ønsker å gi til andre.
Creative commons er ikke et samfunn, men et rammeverk som tilrettelegger for et verdisett som ligger til grunn for fellesskap: å dele. CC finnes i flere varianter. I bunnen ligger det at verket kan deles, deretter skal skaperen krediteres ved navn, videre er det variasjoner på om det kan brukes i kommersielle sammenhenger, eller videreutvikles. Det favner derfor de originale ideene, og legger til rette for både frihet, konkurranse, og deling.
Hvordan Fri Programvare, Open Source, CC og alle de andre variasjonene av lisenser som har blitt til er mulig å spore tilbake. Det har blitt beskrevet i mange sammenhenger, særlig kjent er 'The Cathedral and the Bazaar'. Men Internett fant ikke opp dugnad, samarbeid og fellesskap.
Dette er verdier kjent fra arbeidspsykologien, og ikke minst frivillig arbeide slik som Røde Kors, Speideren, og lokale sportslag har nytt godt av altruisme og prososial adferd i århundrer. Men med nye former for samhold og fellesskap slik som moderne samfunn, med sine løse
forbindelser mellom medlemmene, har det oppstått et behov for å formalisere verdiene iboende i fellesskap. I neste avsnitt skal vi se nærmere på hvordan denne kulturen arter seg, og hvordan den kan eksistere i et fellesskap som er basert på mennesker som ikke kjenner hverandre, og så fritt kan forlate gruppen, slik som det er med nettbaserte fellesskap.