Godkjenning av personer uten cand.theol.-grad

Kirkemøtet vedtok i 1989 å be departementet om å åpne for at personer uten

teologisk embetseksamen kunne tilsettes som prest i Den norske kirke. (KM 18/89).

Kirkerådet sendte så i 1992 en henvendelse til kirkedepartementet om saken. Det ble her foreslått at prester med annen bakgrunn kunne godkjennes av en

evalueringsnemnd nedsatt av Kirkerådet.

Departementet sendte i 1998 saken ut på høring, og sendte så et saksfremlegg med resultatet av høringen til Kirkemøtet 1998. På denne bakgrunn ble

tilsettingsforskriften endret ved kgl. res. 19. mars 1999 med virkning fra 1.1. 2000, og det ble åpnet for at også personer som ikke hadde teologisk embetseksamen kunne godkjennes som prest i Den norske kirke. Forskriften skisserte to alternative veier til ordinasjon. Enten ved at kandidaten hadde en tilsvarende grad. Forutsetningen var da at vedkommende hadde minst kristendom mellomfag eller tilsvarende, at

vedkommende hadde fylt 35 år og at det var gått minst fem år siden graden var avlagt. Alternativt kunne det søkes om fravikelse av krav om embetseksamen eller tilsvarende. Kirkerådet ble i begge tilfeller gitt myndigheten til å godkjenne

kandidatene, i siste tilfelle etter forslag fra en biskop.

Kirkemøtet behandlet saken på nytt i 1999³, og Kirkerådet fastsatte på dette grunnlag 31. januar 2000 «Nærmere regler om ordinasjon og tilsetting av personer som ikke er cand.theol.» Reglene forutsatte opprettelse av en evalueringsnemnd, bestående av fem personer:

- Ett medlem fra og foreslått av de teologiske fakultetene

- Ett medlem fra og foreslått av de praktisk-teologiske seminarene - Ett medlem fra og foreslått av presteforeningen

- To leke medlemmer oppnevnt av og fra Kirkemøtets medlemmer.

Kravene til tilsetting er i praksis også krav til kvalifikasjon for å bli ordinert til prest, jf. tjenesteordning for menighetsprester § 5. Oppnevningspraksis ble siden endret, slik at oppnevning skjer direkte fra de ulike instanser. Kirkerådet oppnevner dermed bare de to fra Kirkemøtet.

3.1.2.1. Annen tilsvarende kompetanse

Kriteriene for hva som kan regnes som tilsvarende kompetanse er regulert i forskriftens § 5, som lyder som følger:

3 KM 10/99

16

Som prest kan også tilsettes person som oppfyller kravene i § 2 bokstavene a), c) og d), og som etter vedtak av Evalueringsnemnda anses å inneha tilsvarende kompetanse som candidata/candidatus theologiae på følgende grunnlag:

1) minst femårig gradsutdanning på masternivå eller tilsvarende ved et høyere lærested med en innholdsprofil som er, eller som søkeren gjennom praksis har utviklet til å være, relevant for prestetjenesten og

2) som del av eller i tillegg til denne graden har en faglig fordypning som, av et fakultet med rett til å tildele cand.theol.-graden, er vurdert som

tilstrekkelig opptaksgrunnlag til teologistudier på høyere nivå, minst 80 studiepoeng, eller har dokumentert kunnskaper innen teologiens

tradisjonelle hoveddisipliner som tilsvarer dette og

3) av Evalueringsnemnda ikke finnes personlig uegnet til prestetjeneste og 4) har fylt 35 år

Inntil 2019 var det dessuten et krav at det måtte ha gått minst fem år siden avlagt mastergrad før man kunne søke evalueringsnemnda. I særlige tilfeller kunne det gjøres unntak dersom mastergraden var oppnådd etter fylte 50 år.

Utgangspunktet er her tilsvarende kompetanse som i § 2 b), tittelen cand.theol. Det kreves da for det første en grad på masternivå, altså enten en mastergrad eller en eldre grad på samme nivå, f.eks. cand.philol. Det er altså ikke nok å ha en tilsvarende lang utdannelse. Derimot vil utenlandske mastergrader kunne kvalifisere, så lenge det er klart at de tilsvarer en norsk mastergrad. Ved usikkerhet om dette, må det kunne legges ved en bekreftelse fra et norsk lærested, evt. i noen tilfeller fra NOKUT, som kan bekrefte at graden tilsvarer norsk mastergrad.

Gradsutdanningens relevans for prestetjeneste er et tøyelig begrep, som blir

ytterligere tøyelig ved tilføyelsen om at den kan bli utviklet til å være relevant. Det er heller ikke helt klart hva det vil si at innholdsprofilen på en mastergrad er gjort relevant gjennom praksis. Det mest vesentlige i denne sammenheng blir dermed at det foreligger en utdanning på et visst nivå, og at de fleste mastergradsutdanninger innenfor humanistiske fag og samfunnsfag kan komme innenfor definisjonen.

Evalueringsnemndas praksis har også vært at de fleste mastergrader eller tilsvarende grader er blitt godkjent som relevante dersom kandidatene har kunnet vise at

fagligheten er brukt og/eller reflektert inn mot en kirkelig sammenheng.

Dette har også sammenheng med punkt 2) i paragrafen, kravet om tilstrekkelig faglig fordypning. Nivået på 80 studiepoeng hadde opprinnelig utgangspunkt i det tidligere kristendom mellomfag. I dag bør det leses i lys av forskrift om krav til mastergrad.

Her heter det i § 3 at mastergraden, som bygger på (bl.a.) en bachelorgrad eller en cand.mag.-grad, må inneholde «fordypning i fag, emne eller emnegruppe av

minimum 80 studiepoengs omfang innenfor fagområdet for mastergraden». Hvilken pakke av fag dette kan være, er det naturlig at de teologiske fakultetene selv vurderer.

Dette står derfor presisert kvalifikasjonsforskriften.

Siste del av setningen «... eller har dokumentert kunnskaper innenfor teologiens tradisjonelle hoveddisipliner som tilsvarer dette» har vist seg mer åpen for

17

tolkninger. Den forholder seg i utgangspunktet til eldre utdanninger, f.eks.

kristendom mellomfag. Evalueringsnemnda har imidlertid i den senere tid lagt til grunn en videre tolkning, delvis på bakgrunn av vurderinger fra fakultetene, hvor også fagkombinasjoner på mastergradsnivået er blitt regnet inn som en del av fordypningen.

Videre er det et krav om at evalueringsnemnda ikke skal vurdere vedkommende søker som «personlig uegnet til prestetjeneste». Slik punktet er formulert, tilsier det at listen for å avvise en søknad på dette grunnlaget er høy. Det må også sees i sammenheng med at personlig egnethet er et sentralt tema både i veien til prestetjeneste (VTP) og i den endelige ordinasjonssamtalen med biskopen.

Evalueringsnemnda vil dermed ikke ha ansvar alene for en vurdering av personlig (u-)egnethet.

Søkere etter § 5 må videre ha fylt 35 år. Denne bestemmelsen er ment som en skranke mot å gjøre annen kompetanse til en alternativ grunnutdanning for prester. Inntil Kirkemøtet 2019 endret bestemmelsen, var det også et krav om at søkere måtte ha innehatt den relevante mastergraden i minst fem år når de søkte. Denne

femårsgrensen var tidligere absolutt, men ble i 2007 endret slik at dersom mastergraden er oppnådd etter fylte 50 år, kunne evalueringsnemnda «i særlige tilfeller» gjøre unntak fra dette vilkåret. I praksis la evalueringsnemnda seg på en liberal tolkning av dette unntakskravet.

3.1.2.2. Særlige kvalifikasjoner

Forskriften § 6 gir også mulighet til å bli tilsatt som prest på grunnlag av særlige kvalifikasjoner. Paragrafen har følgende innhold:

Som prest kan også tilsettes person som oppfyller kravene i § 2 bokstavene a), c) og d), og som evalueringsnemnda har truffet vedtak om å gjøre unntak fra § 2 bokstav b) for.

Vilkår for at nemnda kan treffe slikt vedtak er at det foreligger helt særlige grunner fremlagt i søknad fra vedkommende biskop. Vedkommende må ha personlige forutsetninger som gjør at han eller hun utvilsomt er særlig kvalifisert for å utføre prestetjeneste i Den norske kirke, og det må også foreligge et særlig kirkelig behov for vedkommendes tjeneste.

For søkere etter denne paragrafen stilles det ingen formelle krav til utdanning.

Evalueringsnemndas avgjørelse innebærer at det her ikke er snakk om tilsvarende kompetanse, men at nemnda kan her vedta å gjøre unntak fra kravet i § 2 b) om en utdannelse som gir rett til å bruke tittelen cand.theol.

Det er i disse tilfellene biskopen som søker, ut fra en betraktning av at de personene det her er snakk om er noen Den norske kirke i særlig grad mener å kunne ha bruk for. Av teksten fremgår at kriteriene for å bli godkjent etter denne paragrafen er meget smale. At søknaden sendes av biskopen er i seg selv en innsnevrende faktor, ettersom det da vil kunne foregå en siling og kvalitetsvurdering før søknad blir sendt.

Videre er det presisert at det for det første skal foreligge helt særlige grunner som grunnlag for søknaden. Disse er presisert lenger ned ved at både skal kandidaten selv

18

ha personlige forutsetninger som gjør at vedkommende utvilsomt er særlig kvalifisert for prestetjeneste og det må foreligge et særlig kirkelig behov for vedkommendes tjeneste.

Slik bestemmelsen er utformet, gir den samlet sett et inntrykk av at det bare er helt unntaksvis at noen skal kunne godkjennes etter en slik bestemmelse. Dette ble også understreket av departementet i forslaget til regelverk. Departementet la til grunn at det bare i ytterst få tilfeller ville bli aktuelt å godkjenne noen etter denne paragrafen.⁴ På den annen side er de kriteriene som er oppstilt i liten grad knyttet til konkrete krav. Det vil med andre ord være en skjønnsmessig vurdering i hvor stor grad den enkelte kandidat kan svare til kriteriene. Det ligger en tydelig føring i at de personlige forutsetningene til vedkommende uten tvil skal veie opp manglende formell

kvalifikasjon. Dette er i praksis blitt avveid i forhold til annen utdanning (hvor nær vedkommende er en § 5-søker). Det er videre på det rene at et særlig kirkelig behov må forstås som at den omsøkte har spesiell kompetanse eller egenskaper som Den norske kirke som sådan etterspør. Det er nærliggende å tolke dette som en

kompetanse som er unik for denne personen, og som Den norske kirke vil kunne dra nytte av. Bestemmelsen skal i liten grad forstås som å være en kompetanse knyttet til geografisk avgrensede behov, ettersom man godkjennes for prestetjeneste i hele kirken. Personalmangel blir heller ikke regnet som et særskilt behov, og kan dermed ikke brukes som grunnlag for godkjenning.

3.1.3. Erfaringer med ordningen med alternative kvalifikasjonskrav