Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av kritikken som dydsetikk gjerne blir konfrontert med. Det kan være nyttig å ha disse innvendingene som et bakteppe for den videre gjennomgangen29.
2.3.1 Dydsetikk kritiseres for å ha utfordringer knyttet til rettferdiggjøring
Hvordan kan vi rettferdiggjøre hva som er dyd og hva som ikke er det? For å kunne svare på dette spørsmålet, er det ifølge Daniel Statman to hovedretninger man kan følge. Man kan for eksempel ta utgangspunkt i at dydene er knyttet opp mot tanken om menneskets mulighet for utfoldelse, eudaimonia. Dette vil være en teleologisk vinkling som vil kunne føres tilbake til Aristoteles. En alternativ måte å rettferdiggjøre hva dyd er, kan være ut fra et ikke-teleologisk perspektiv. Man kan se dyd som noe verdifullt i seg selv, og dette synet kan føres tilbake til Hume. Men som vi senere skal se, innehar begge alternativene noe problematisk ved seg.
27 Annas, 1993, 27.
28 Syse, 2005, 109-111.
29 Disse innvendingene har jeg hentet fra Daniel Statman, 1997, 18-22.
2.3.2 Dydsetikk kritiseres for å ha utfordringer knyttet til universalitet
Statman referer til MacIntyre som i boken After Virtue sier at forskjellige kulturer har forskjellige verdier. Å anerkjenne det mangfoldet som er av oppfatninger leder oss til å konkludere med at etikk som er basert på dyd ikke nødvendigvis vil være universell. Etikk vil snarere reflektere lokale varianter og dyder som ikke nødvendigvis gjelder for alle kulturer30. Dydsetikk blir derfor ofte kritisert for å rammes av kulturell relativisme. Mange hevder at man ikke har noen tverrkulturelle kriterier for hva som anses som dyder, hva det gode livet består i. Hvert enkelt samfunn vurderer kriterier for dette lokalt, innenfor sin tradisjon og ut fra hva som er vanlig praksis innenfor sin kultur.
Ifølge Statman kan kritikken om manglende universalitet tolkes på to måter. Fra et metaetisk utgangspunkt kan man argumentere for at universalitet er et nødvendig premiss for enhver etisk teori. Siden dydsetikk ikke oppfyller premisset om universalitet, vil man ut fra dette perspektivet ikke anse dydsetikk for å være en fullgod teori, og dydsetikk utgjør derfor heller ikke noe alternativ til andre etiske teorier, hevder Statman31.
Fra et normativt perspektiv vil man kunne hevde at siden dydsetikk ikke har noen universelle kriterier for hva som anses som dyder, så innebærer dette at det heller ikke er noen begrensninger for hvilke dyder som er i tråd med dydsetikk. Statman utdyper dette poenget ved å føye til følgende påstand: «Moreover, not only does VE allow us to be content with our local virtues, ugly as they might be, it suggests that we build our entire ethical view upon them”32.
2.3.3 Dydsetikk har utfordringer knyttet til appliserbarhet
En tredje type innvending som ofte reises, er at dydsetikk har utfordringer knyttet til
appliserbarhet. Som vi så innledningsvis, er et viktig kjennetegn ved etiske teorier at de bør gi praktisk veiledning, vise retning for hvordan handle. Både deontologi og utilitarisme oppfyller dette kravet idet de begge utleder moral ved å dedusere fra absolutte regler eller prinsipper.
Klare, tydelig regler anses av mange som en fordel nettopp fordi de kan anvendes i praktiske
30 Statman, 1997, 20.
31 Statman, 1997, 20.
32 Statman, 1997, 20.
situasjoner og på den måten være handlingsledende. Enkelte vil hevde at dydsetikk ikke oppfyller dette kravet. Kritikken går på at dydsetikk sier lite om hva man bør gjøre når man står i et moralsk dilemma, og derfor anses dydsetikk av mange som å være både diffus, for abstrakt og derved lite anvendelig som etisk teori.
2.3.4 Dydsetikk kritiseres for å ha utfordringer med å vurdere handlingers moralske status Innenfor deontologi og utilitarisme kan man noe forenklet si at handlinger vurderes som gode hvis de er i henhold til det kategoriske imperativ eller nytteprinsippet. Men når det kommer til dydsetikk, vil det å være en dydig person være en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for å gjøre det som er riktig. En konsekvens av dette blir at så lenge en person har en god og stabil karakter, så vil personens handlinger også være gode. Handling blir derved en manifestasjon av karakter, og enhver handlingsvurdering blir en skjult karaktervurdering33. Når fokuset ligger på personen som handler og dennes karaktertrekk fremfor på selve handlingen, vil enkelte mene at dydsetikk dermed blir altfor selvsentrert. David Solomon er kritisk til nettopp dette, og sier blant annet følgende:
“The thought behind such claims seems to be that for classical virtue theorists, it is rational for an agent to acquire the virtues only insofar as it is a good for that agent that he or she acquire them. But if the rationality of virtue acquisition is thus grounded in the needs of the agent, so the argument goes, the needs, wants and desires of others have, from the point of view of morality, an insufficiently prominent status”34.
Dyd kan fra et slikt syn lett fremstå som noe som har ren instrumentell verdi – som et ledd i å oppnå noe annet, og ikke som et gode i seg selv.
Dydsetikk er altså en felles betegnelse på ulike teorier som særlig legger vekt karaktertrekk og dyd innenfor moralfilosofi. Vi skal nå se nærmere på to av disse, og aller først stifte nærmere bekjentskap med Rosalind Hursthouse.
33 Statman, 1997, 21.
34 Solomon, 1997, 169.
3 Ny-aristotelisk retning innenfor dydsetikk
Hva ligger i betegnelsen ‘ny-aristotelisk’? Posisjonen karakteriseres som ‘ny’fordi den skiller seg fra Aristoteles’ tanker på en del områder. Aristoteles var svært produktiv, han skrev omfattende og detaljert om både fysikk, psykologi, biologi, metafysikk, kunnskapsteori, dikterkunst og retorikk. Som vi har sett var han særlig opptatt av praktisk filosofi og spørsmål knyttet til blant annet hvordan vi kan leve et godt liv og hva et godt liv består i. Hvilken relevans har hans tanker hatt for vår tid gitt det faktum at mer enn to tusen år skiller oss fra opphavet av hans skrifter? Dette er noe av det Hursthouse ønsker å gi svar på.
Hursthouse viser til at det er en utbredt oppfatning i dag at Aristoteles tar helt feil når det gjelder hans syn på slaver og kvinner. Dessuten vil mange ny-aristotelikere ikke begrense dydene til bare dem som Aristoteles forfekter. Hun nevner spesielt ’charity or benevolence’, som kan oversettes med veldedighet eller velvilje, barmhjertighet. Dette er ikke Aristoteliske dyder, men alle dydsetikere er ifølge henne enige om at disse regnes som dyder i dag. Ut over dette legger hun til: ”It is ‘Aristotelian’ in so far as it aims to stick pretty close to his ethical writings wherever else it can”35. Men mange av de emnene som diskuteres i moderne moralfilosofi sa Aristoteles lite eller ingen ting om. Hvordan kan man da resonnere ”ny-aristotelisk”? Hursthouse svarer følgende på dette spørsmålet:
”When this happens, the neo-Aristotelian virtue ethicist has to launch out on her own, perhaps, as often in my case, feeling that she is pursuing a line of thought which is a natural development of his (albeit conscious of the fact that it would make him rotate in his grave); or perhaps self-consciously moving away from him” (OVE, 9).