3. FALKER OG HAUKER I LOVENE
3.3 M IDDELALDERLOVENE
3.3.5 Generell jaktlovgivning
I tillegg til de spesifikke lovpunktene som omhandler hauker og falker finnes det også en lovgivning som tar for seg jakt og rettigheter i utmark på det mer generelle plan. I landsloven er det et kapittel om regulering av allmenninger. Kapittelet begynner med å slå fast at allmenningene både til fjells og til havs skal være som de alltid har vært.
Om det oppstod uenighet om allmenningsjord var det en lang rettsprosess med mange vitner som skulle til før noen eventuelt ble tilkjent retten til den jorden som det ble hevdet var allmenningsjord.106 Kongen kunne derimot leie ut allmenning til hvem han ville, og da hadde også leietaker rett til å reise gård der. Men om noen som ikke leide av kongen sådde eller drev annen virksomhet på allmenningsjord, tilfalt utbyttet kongen. Litt andre regler må det ha vært for fangst og sankning. For fiskevann i allmenningsområdet het det at de er alle ”jevnhjemlet”, hvilket må bety at alle hadde
106 Magnus Lagabøters Landslov. 1915, side156.
lik rett til å fiske der. I ett av Landslovens manuskripter er det tilføyd, … og likesaa dyreveide, noe som igjen må bety at hvem som helst har rett til å jakte der.
Ellers i Magnus Lagabøters Landslov gjelder det at hver mann har rett til å veide hvor som helst uten hund, men kun på egen eiendom med hunder.107 Dette med noen forhåndsregler, for eksempel at om hunder på spor driver et dyr over i en annen
manns grunn, har han som i utgangspunktet skremte opp dyret førsterett til det om han hele tiden har fulgt sporet og ikke gitt opp jakten. Disse reglene gjaldt for de fleste typer vilt. Når det kommer til ekorn var det derimot lov å skyte på annen manns mark om hundene skulle komme til å jage det opp når man var på gjennomfart, og det var langs hovedveier.108
I Magnus Lagabøtes landslov står det i paragraf 60. Om elgveide:…3. Austmenn skal straffast likt med dem som bor i Norges kongerike, om de skyter eller fælder noget i Norges kongerike. Denne fredning skal gjelde over hele dette lagsogn, og saa langt øst, som Norges kongerike staar.109 Før dette står det at om en mann går på jakt etter vilt i annen manns skog, må en bøte både til kongen og til landeieren. Takstene varierte ut ifra hva slags jakt det var tale om.
Fra Island har vi den store lovboken Grágás. Av Grágás har vi i dag to godt bevarte hovedhåndskrifter fra slutten av 1200-tallet, Sta arhólsbók og Konungsbók, og enkelte eldre fragmenter. De eldste av disse stammer fra tiden rundt 1150. En regner med at det meste av innholdet i Grágás var gjeldende rett på Island på 1100-tallet. Det har rådet litt uenighet rundt innholdet i loven, men Ólafur Lárusson med flere mener Grágás består av en privat lovsamling som stort sett omfatter den islandske lovrettens vedtatte lover.110
107 Østlie, S. 1953, side 12-13.
108 Magnus Lagabøters Landslov. 1915, side155.
109 Magnus Lagabøters Landslov. 1915, side 155.
110 Ólafur Lárusson. 1960, side 410-411.
I Grágás, under ”jordlösningsafsnittet” står det i kap 208.
Hver mand er berettiget til at jage fugle og fange fisk på sin grund. Tager man fugle, der er mærkede, skal han sende bud til eieren av fuglene og bevare dem, således at de ikke lider skade. Gjør han seg fordel av dem, kan eieren av fuglene velge om han vil påstå ham dømt for tyveri eller for selvraadig tilvendelse.111
Når det gjelder leilendingers rettigheter i paragraf 220, finner en at dersom
fuglefangst og fiske har hørt til jorden, tilkommer sådan fangst ham (leilendingen), -- i fald den ikke er undtaget.112 I begge disse tilfeller kan det virke som om det er noe diffust hvem som faktisk har eiendomsretten til fuglene. Til å begynne med må vi anta at med ”fuglene” er det ment rovfugler. Siden denne loven gjelder for Island er det naturlig å anta at det for det meste dreier seg om falker. Denne usikkerheten angående hvem som faktisk har rettighetene til fuglene ser vi igjen i forskjellene i de norske lovene. Det som allikevel er det mest interessante når det gjelder lovene i Grágás er vedhenget over, i paragraf 220, ”i fald den ikke er untaget”. Denne formuleringen tror jeg kan fortelle oss noe om verdien av falkene. Dette vil bli videre diskutert i kapittel 3.4 hvor jeg tar for meg regulering av fangst og eiendomsrett til jaktfugler.
I tillegg til Landsloven laget også Magnus en bylov som i følge retterbøtene i etterordet ble lovtatt i Bergen 29. januar 1276.113 Bjarkøyretten, som i hovedsak er bygd på Frostatingsloven, har mange av de samme bestemmelsene som Landsloven, og mange av kapitlene har kun en overskrift og en referanse til tilsvarende paragraf i Landsloven. Blant de generelle bestemmelsene er det en henvisning til Landsloven IX paragraf 7.-5. som omhandler tyveri av haukunger bundet til reiret. At denne
bestemmelsen er referert til i Bjarkøyretten viser oss igjen at det har vært et problem med tyverier av hauker/falker. Det kan om mulig ha vært enda lettere for byfolk å få omsatt fuglene da det stadig gikk båter til både England og Nederland, og det dermed var en viss etterspørsel. Ellers gikk den lovlige handelen med rovfugl til jaktbruk stort
111 Grágás. 1870, side121.
112 Grágás. 1870, side136.
113 Bjarkøyretten, Nidaros eldste bylov. 1997.
sett gjennom kongen, og det kunne være penger å spare ved å kjøpe ulovlig fangede fugler. De fleste verdifulle og kostbare varer har til alle tider vært omsatt på det svarte markedet. Det ville vært unaturlig om ikke en slik luksusartikkel som disse falkene og haukene representerte, ble omsatt slik.