Vi har fra krigsbarnorganisasjonene fått overlevert en rekke personsaker der de hevder at
forfalskning foreligger, og videre at dette dokumenteres i vedlagte dokumenter. Vi skal her foreta en grov gjennomgang av det materialet vi har mottatt, for å avklare noen hovedspørsmål omkring påstandene. Vi spør om hva slags endringer det dreier seg om, og hvem som foretok dem. Vi spør også om det her kan være tale om rettighetsbrudd fra norske myndigheters side. Materialet kan grovt deles inn i følgende undergrupper:229
• To forskjellige dåpsattester
Vi har mottatt flere saker hvor det foreligger to dåpsattester med forskjellige opplysninger om navn på krigsbarn, skrevet ut på ulike tidspunkt. Vedkommende krigsbarn har utlagt dette som dokumentasjon på forfalskning. På den eldste attesten, som gjerne er fra okkupasjonsårene, er faren oppgitt å være en - oftest navngitt - tysk soldat. På den andre og nyere dåpsattesten er faren derimot en nordmann. Hvorfor gir de to dåpsattestene forskjellig informasjon? Det er flere mulige forklaringer på dette, og forfalskning i vår forstand trenger ikke å foreligge. En forklaring er at barnets mor på et senere tidspunkt, for eksempel etter krigen, har giftet seg med en
nordmann. Vedkommende mann har adoptert sin kones krigsbarn, og er i egenskap av adoptivfar ført opp som far på dåpsattesten. Dette er i samsvar med de gjeldende regler: adoptivfar skal stå i attestens rubrikk for far. En liknende situasjon oppstår når et krigsbarn ikke lever sammen med sin mor, men er adoptert bort til et annet ektepar. I så tilfelle skal adoptivforeldrene føres opp som henholdsvis far og mor på dåpsattesten. Heller ikke slik føring av attesten er noe regelbrudd, forutsatt at barnet var blitt adoptert. I en rekke av enkeltsakene vi har fått, framgår det av
vedlagte dokumenter at personen er adoptert, og det er dermed ikke noe å innvende mot måten dåpsattesten er ført på. I andre tilfeller har vi imidlertid ikke fått noen opplysninger om
adopsjonsbevilling var gitt eller ikke, da dåpsattesten ble skrevet ut. Og det er følgelig umulig å avgjøre om dåpsattesten er feil ført, med mindre en prøver å framskaffe informasjon om hvorvidt barnet var adopsjon. Vi må vel i regelen kunne anta at bestemmelsene ble fulgt, når ikke annet eksplisitt er oppgitt.
228 Krigsbarnutvalgets innstilling, s. 150.
229 Vi har nedenfor både tatt med de personsakene foreningene selv har kalt forfalskningssaker, og enkelte andre overleverte saker som vi selv har valgt å ta inn i denne kategorien.
83
Hvis adopsjonsbevillig derimot påviselig ikke forelå, og stefar/stemor eller pleieforeldre likevel er oppført som barnets foreldre, foreligger det brudd på regelverket. På én dåpsattest, som vi har fått kopi av, er stefaren oppført som far, med "stefar" tilføyet i en parantes etter navnet. Det var i beste fall en uryddig saksførsel, i verste fall et grovt brudd med regelverket. Poenget med adopsjonsreglene var uttrykkelig at navnet til barnets biologiske far ikke skulle framgå, da stefaren ved adopsjon var trådt i hans sted som juridisk far.
• To dåpsattester, men ingen adopsjon
I enkelte andre saker der det er lagt fram to ulike attester, framgår det eksplisitt at barnet ikke blitt adoptert, men den tyske farens identitet er likevel borte fra den siste dåpsattesten. Og barnet har ikke lenger farens tyske etternavn, men har i stedet fått morens norske slektsnavn.
Spørsmålet er her om moren og/eller den stedlige presten hadde noen lovhjemmel for å gjøre denne sorten forandringer? I ett tilfelle har presten skrevet på dåpsattesten at barnets etternavn er
"...endret i kirkeboken etter ønske fra moren." Var dette lovlig, måtte ikke moren, eventuelt vergen, ha søkt om navneendring for å få en slik endring foretatt?
• Feil barnefar
Av en annen type saker - der det ikke nødvendigvis er mer enn en dåpsattest - framgår det at barnets mor oppga falsk navn på barnefaren, for eksempel ved å oppgi at han var en ukjent nordmann, dikte opp et navn, eller ved å få en annen mann til å la seg registrere som far "for skammens skyld". I dette tilfellet er dåpsattesten feilaktig, men dette skyldes morens avgjørelse om ikke å oppgi at barnefaren var en tysk soldat. Prester eller andre myndighetspersoner kan neppe klandres for denne typen feil, med mindre det kan påvises at de medvirket eller la press på moren.
• Feil datering
I ett tilfelle hevdes det at dåpsattesten oppgir feil årstall for fødsel og dåp.230 Vedkommende oppgir å være født i november 1945 og døpt i 1946, mens vedlagte dåpsattest derimot oppgir en fødselsdato i november 1946 og dåp i 1947. Vi har ikke hatt anledning til å undersøke dette nærmere. Hvis en slik undersøkelse bekrefter påstanden, er det naturlig at ansvaret for forholdet bør granskes.
• Tysk etternavn
En rekke krigsbarn har en dåpsattest hvor de er oppført med den tyske barnefarens etternavn.
Dette var i strid med såvel tysk som norsk navnelov. Om det er meningsfullt å oppfatte dette som en forfalsking er likevel tvilsomt. Vi har ikke hatt anledning til å undersøke hva som har vært årsaken til dette. Ble krigsbarna gitt tyske etternavn for å merke barna som "tyske"? Dette kan neppe være særlig sansynlig, iallfall ikke for mange av dem. I fødselsregistrene forekommer nemlig krigsbarn med henholdsvis tyske og norske (morens) etternavn om hverandre.
Vi antar at det spesielt er blant de barna som ble født på et av Lebensbornhjemmene dette
forekommer. Disse barna ble normalt ikke ført inn i noen kirkebok eller fødselsregister før krigen var slutt. Etter krigen sendte Justisdepartementet fødsesregistrene fra Lebensbornhjemmene ut til registerførerne i de kommunene hvor hjemmene hadde ligget, for at navnene skulle bli ført inn i de vanlige fødselsregistrene der. Muligens var meningen at melding om slike fødseler skulle ha
230 ØM 81.
84
gått til alle mødrenes hjemmekommunene, men det er uklart om så skjedde. Da registerføreren førte fornavnene over i fødselsregisteret kunne han velge etternavn etter faren eller moren, i det minste i de tilfellene der faren var kjent. Når han valgte å føre opp den tyske farens etternavn som barnets familienavn, må vi anta at det er moren som har bedt om dette spesielt. Vi kjenner også til innførslene i kirkebøkene fra høsten 1945, hvor et krigsbarn som er blitt døpt, har blitt ført inn med et tysk familienavn, mens et annet er ført opp under den norske morens familienavn.
De ble døpt samme dag og ført inn etter hverandre i kirkeboken. Vi anser det som usansynlig at presten her kunne ha valgt forskjellig utfra noe annet enn morens ønske.
Vi har tidligere nevnt at tysk navnelov vernet spesielt sterkt om retten til fars familienavn, og at barnet ikke kunne velge fritt om det ønsket far eller mors navn, slik som norsk navnelov ga rett til. Det er vel liten grunn til å tro at den kommunale registerfører i norske kommuner hadde denne forskjellen klart for seg, særlig fordi den heller ikke var presistert gjennon rundskriv eller annen informasjon fra norske sentrale myndigheter. Vår konklusjon er derfor at de mange tyske etternavnene ikke er resultat av falskneri eller bevisst regelbrudd, men snarere må oppfattes som et resultat av morens ønsker og manglende presisering av regelverket. Det er også viktig å understreke at denne praksisen ikke var rettet mot barnets velferd.
85