FREMSKRITTSPARTIET: SAKENE BETYR MER ENN LEDERNE

Hilmar Rommetvedt

40 år etter den heidundrende stiftelsen av Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep i Saga kino i Oslo 8. april 1973 ser det ut til at denne protestbevegelsen, som senere ble til Fremskrittspartiet, kan være på vei mot regjeringskontorene.²⁷ Det er vel lite sannsynlig at den tidligere

«partieieren» Carl I. Hagen blir med på den ferden, selv om han selv godt kan tenke seg å bli «seniorminister».

Etter et mellomspill i Reformpartiet ble Hagen formann i Fremskritts-partiet i 1978. I mange år ble Frp oppfattet som noe nær synonymt med Carl I.

Hagen. Han er blitt tilkjent det meste av æren for at protestbevegelsen ble omdannet til en partiorganisasjon, og for den store velgeroppslutningen som partiet har fått. Ved flere anledninger har meningsmålingene vist at Frp var Norges største parti. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved Hagens og andre partilederes betydning for velgeroppslutningen.

Ved stortingsvalgene i 1973, 1977 og 1981 fikk ALP/Frp henholdsvis 5,0 - 1,9 og 4,5 prosent av stemmene. Figuren viser utviklingen i Frps velger-oppslutning fra januar 1982 til april 2013. Den er basert på stortings-valgresultatene og gjennomsnittet av flere månedlige meningsmålinger om stemmegivning ved stortingsvalg (beregningene er gjort av undertegnede, Stavanger Aftenblad og pollofpolls.no).

Hagen var formann og parlamentarisk leder fram til stortingsvalget i 2005.

Da overtok Siv Jensen først som parlamentarisk leder, og fra mai 2006 også som leder for partiorganisasjonen. Da Hagen gikk av som parlamentarisk leder og varslet sin avgang som partiformann, var det mange som spådde at Frp ville gå nedenom og hjem. Det slo ikke til. Noen måneder etter at Siv Jensen ble parlamentarisk leder, i april 2006, fikk Frp sin nest beste måling noensinne med 31,7 prosent.

27 Kapitlet er basert på en kronikk i Aftenposten 23. mai 2013. For utdyping, se H. Rommetvedt:

«Person, sak eller situasjon? Frps og SVs velgeroppslutning under Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen», Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift, årg. 28, nr. 2, 2012.

Valget i 2009 ble det beste valget i Frps historie med 22,9 prosent av stemmene, men det kom etter at partiet så seint som i april samme år hadde vært oppe i 27,5 prosent på meningsmålingene. Siden har det gått både opp og ned. Den langsiktige trenden var lenge markant nedadgående, men i den senere tid har oppslutningen vært forholdsvis stabil. I april 2013 i år viste gjennomsnittet av meningsmålingene 16,5 prosent.

Men hva så med Carl I. Hagens formannstid? Som vi ser av figuren, var det enorme svingninger i Frps oppslutning. Hagen ledet Frp både da partiet fikk 2,9 prosent på målingene i august 1986, og da det fikk 32,6 prosent i oktober 2002.

Med de mange og store svingningene, og tretti prosentpoengs differanse mellom topp og bunn, må man konstatere at selv Hagens personlige betydning har være begrenset, eller i hvert fall høyst varierende.

Dette bekreftes også dersom man ser på stortingsvalgresultatene (punktene i kurven). I Hagens formannsperiode fikk Frp som oftest større oppslutning på målingene før valget, enn på selve valgdagen. I 1989 fikk Frp 13 prosent av stemmene ved valget etter å ha fått 20 prosent på målingene noen uker før. I 2001-valget endte partiet på 14,6 prosent etter å ha vært oppe i 32,6 prosent et snaut år tidligere. Ved Hagens siste valg som partileder i 2005 fikk Frp 22,1 prosent av stemmene. Det var riktignok det nest beste valget i partiets historie, men sett i lys av tidligere meningsmålinger, blir ikke valgresultatet fullt så imponerende. Frp og Hagen ser ikke ut til å ha vært særlig heldige med valgkampene.

De store svingningene i Frps oppslutning, både under Carl I. Hagen og under Siv Jensen, viser at det må være andre forhold enn partilederne som betyr mest når velgerne skal avgjøre hvilket parti de skal stemme på. I flere menings-målinger fra 1984 til 2011 er velgerne blitt bedt om å oppgi hva som betyr mest når de skal stemme ved stortingsvalg, den alminnelige tilliten til partiene, partienes standpunkter i bestemte saker, eller tilliten til partienes kandidater og ledere. Svarene har variert noe, men det er standpunktene i bestemte saker som hele tiden har vært viktigst for flest velgere. Som oftest har godt og vel halvparten oppgitt sakene som viktigst, mens mellom ti og tretti prosent har svart partitillit eller tillit til lederne.

Med den store betydningen som «partieier» Hagen er blitt tillagt, er det nærliggende å anta at Frp-velgerne er mer personorienterte enn andre partiers velgere. Målingene viser riktignok at Frp-velgerne til tider har lagt litt mer vekt på partienes kandidater og ledere enn gjennomsnittet, men disse forskjellene har vært små. Det har vært en noe mindre andel av Frp-velgerne som har lagt mest vekt på den alminnelige partitilliten, men den største forskjellen finner vi i den vekten som legges på partienes standpunkter i bestemte saker. I alle disse årene

har en betraktelig større andel av Frp-velgerne (59-71 prosent) enn av gjennom-snittsvelgerne (49-54 prosent), sagt at de legger mest vekt på standpunktene i bestemte saker.

Hvilke saker som er avgjørende, varierer både over tid og mellom partiene. Valgundersøkelsene under ledelse av Bernt Aardal viser at Frp-velgerne i 2009 var mest opptatt av innvandring, fulgt av skatter og avgifter, og eldreomsorg. I 2005 var det de samme sakene som var viktigst, men da kom skatter og avgifter først, fulgt av eldreomsorg på andre plass og innvandring på tredje. Generelt var innvandring en viktig sak for atskillig flere velgere i 2009, enn det tilfellet var ved de fire foregående valgene. Hele 44 prosent av Frp-velgerne sa at innvandring var en av de viktigste sakene, mot 16 prosent i gjennomsnitt for alle velgere.

De sakene som får oppmerksomhet i mediene og blant velgerne, skifter oftere enn partiene skifter ledere. Frp-velgerne er mer saksorienterte enn gjennomsnittsvelgerne. Frp er derfor avhengig av at de gode Frp-sakene kommer høyt opp på den politiske dagsordenen. Når disse sakene kommer i bakgrunnen, er det vanskelig selv for en dyktig partileder å holde på velgerne. Dette er nok en viktig del av forklaringen på de store svingningene i velgeroppslutningen som Frp har opplevd i perioder med én og samme leder.