konsekvensene. Det er på høy tid å rydde opp.
Kronikk
Statens Pensjonskasse taper store beløp, samtidig som de bidrar sterkt samfunnsøkonomisk.
I boka om sitt liv skrev Jens Stoltenberg i 2016 at han mener at pensjonsreformen er rettferdig, og at den fører til en inntekt for staten på flere titalls milliarder. Det problematiske er bare at store deler av denne inntekten slett ikke skyldes den positive samfunnsøkonomiske effekten, som vel var meningen? Men at ordningen i tillegg fører til nedsatt pensjon for alle som er født mellom 1944 og 1962 og som fortsetter å jobbe etter fylte 67 år.
Pensjonistforbundet fortjener stor takk for lenge å ha jobbet hardt for å få politikerne med på en endring av pensjonsreformen – noe de fortsatt jobber med. Så er det å håpe at de får med seg et politisk flertall på Stortinget, slik at urettferdighe-ten fjernes, og at det faktisk skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb!
Det er mange konkrete eksempler på hvor mye folk taper i tjenestepensjon ved å jobbe etter fylte 67 år. Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene har tjent langt over én million kroner.
Her følger en helt konkret kortversjon av det flere som har valgt å jobbe i statlig virksomhet fram til fylte 73 år, har fått som svar fra Statens Pensjons-kasse:
«På din forespørsel kan vi informere om at tje-nestepensjonen din vil utgjøre kroner 0 minus skatt.» Går vi ut fra en forventet levealder på 85 år, vil pensjonskassen i hvert av disse tilfellene tjene inn langt over én million kroner.
Minst 17.000 personer har fortsatt, eller fort-setter, å jobbe i det offentlige etter fylte 67 år, og disse subsidierer samlet staten med flere milliarder kroner. Er det rettferdig at det offentlige skal sub-sidieres med store beløp fra arbeidstakere som vil gjøre en ekstra innsats – og følge myndighetenes klart uttrykte ønske om å stå lengst mulig i jobb?
Her følger noen flere eksempler som illustrerer den negative virkningen av pensjonsreformen:
En lærer med full opptjening både i folketrygden og i pensjonskassen ville vente med å gå av med pensjon til etter å ha fylt 70 år. Vedkommende valgte å redusere stillingen sin til 50 prosent fra fylte 67 år. Da ble bare halv pensjon utbetalt fra Statens Pensjonskasse, som derved sparte om lag
en kvart million kroner. Dette burde jo logisk sett føre til at pensjonskassen økte utbetalingene fra og med fylte 70 år ved å la dette beløpet inngå. Imid-lertid kom Statens Pensjonskasse fram til at pen-sjonen skulle reduseres med ytterligere ca. 40.000 kroner per år. Etter at arbeidstakeren hadde spart pensjonskassen for rundt en kvart million kroner, ble vedkommende «straffet» av pensjonskassen ved å oppnå langt lavere pensjon. Etter 15 år vil dermed pensjonskassen ha spart mer enn tre kvart million kroner
Enda verre ville det ha blitt om nevnte arbeids-taker, på grunn av mye å gjøre på arbeidsstedet, hadde gått med på å jobbe i full stilling de siste månedene før full pensjonering. Da ville ikke Pen-sjonskassen ha utbetalt pensjon i det hele tatt i den perioden, noe som selvsagt burde gi økt pensjon ved oppnådd pensjonsalder. På konkret forespør-sel svarte Statens Pensjonskasse at utbetalingene fra pensjonskassen tvert imot da vil bli ytterligere redusert. Dette til tross for innbetalinger til Statens Pensjonskasse fra både arbeidsgiver og arbeidsta-ker også i denne perioden. Det totale tapet ville da bli over 60.000 pensjonskroner per år, sammen-lignet med å ta ut full pensjon ved fylte 67 år, altså et totalt tap på godt over én million kroner dersom vedkommende lever til fylte 85 år.
Et annet eksempel: Lærer Nora Nordkvin har en sluttlønn på 600.000 kroner og har full pensjons-opptjening. Hun vil tape ca. 2 millioner kroner i samlet pensjon hvis hun fortsetter å jobbe til hun er 73 år i stedet for å slutte ved fylte 67 år. Denne beregningen, utført av tre samfunnsøkonomer, er publisert i tidsskriftet Økonomi og samfunn (Nummer 1 & 2, 2019).
Nok et eksempel: En rektor jobbet til han ble 75 år. Statens Pensjonskasse hadde da fått innbetalt 3,3 millioner kroner. Ut fra beskjeden fra poli-tisk hold om at det ville lønne seg økonomisk å stå lengst mulig i jobb, regnet han naturligvis med å være sikret en høy tjenestepensjon fra Statens pensjonskasse, men i stedet tapte han hele tjenes-tepensjonen sin, som over beregnet livsløp repre-senterte 2,1 millioner kroner.
Er disse eksemplene noe politikere vil forsvare?
Eller innser de at dette illustrerer hvor viktig det er å endre på den urettferdige pensjonsordningen for offentlig ansatte?
For mange av oss nåværende og tidligere offentlig ansatte oppleves det som et «ran» når vi tvinges til å subsidiere Statens Pensjonskasse med hundretu-sener, endog millioner, av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år. Og ikke bare at tjenestepensjonen reduseres, innbetalingene til pensjonskassen både fra arbeidsgiver og oss fortsetter.
Selvsagt lønnes også de som står i jobb lenger enn til fylte 67 år, og dermed tjener de mer i de ekstra årene enn ved å gå av tidligere med full pen-sjon. Men er det argument for å redusere pensjo-nen? Alle som jobber, mottar selvsagt lønn, og de som tar ut bare en del av pensjonen, og sparer det offentlige for hundretusener, endog millioner av kroner, skal vel ikke straffes for det?
Burde de heller anbefales å gå av fra offent-lig stilling ved fylte 67 år, og heller ta seg en til-svarende jobb i privat sammenheng. Faktisk er reglene slik at de da vil motta både full pensjon og full lønn? Hvor er logikken, og hva i all verden kan argumentet være for en slik urettferdighet?
En annen urettferdighet som det må gjøres noe med, er det årlige indeksfradraget på 0,75 prosent for pensjonister. Det fører til at vanlige pensjonis-ter påføres et inntektstap på ca trekvart million kroner dersom de jobber til fylte 67 år og lever til 85 år.
Noen helt konkrete spørsmål som politikerne, spesielt arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen, enkelt bør kunne svare på blir da:
Mener dere at dette er en rettferdig ordning? Var det dette dere trodde dere vedtok?
Og hvis ikke – når kommer det et nytt vedtak, som rydder opp i denne urettferdigheten?
Forsto politikerne hva de i realiteten vedtok i 2010 i forbindelse med pensjonsreformen?
Mye tyder på at politikerne slett ikke var klar over konsekvensene. Nå er det opp til de politiske partiene å rydde opp i et, forhåpentlig, utilsik-tet system. Og hva svarer politikerne, ikke minst arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen?
«For mange nåværende og tidligere offentlig ansatte
oppleves det som et «ran» å bli tvunget til å subsidiere
Statens Pensjonskasse med hundretusener, endog millioner,
av kroner dersom vi jobber etter fylte 67 år.»
51 | UTDANNING nr. 11/2. oktober 2020