Forskningspolitikere ved universitetene

En institusjonspolitikk for forskningssiden av universitetenes virksomhet medfører behov for institusjonspolitikere. Med dette som utgangspunkt stiller vi følgende spørsmål: Hvordan tenker man seg at forskningspoli-tikken skal utformes? H vern skal være universitetenes stemmer i forsknings-politikken? Hva med administrasjonens rolle i forhold til kollegiale organ?

Og hva med forholdet mellom "offisielle" og "uofisielle" aktører, det vil si hvordan tenker man seg forholdet til enkeltpersoner ved universitetet som engasjerer seg i den forskningspolitiske debatt, men som ikke har noen verv internt i organisasjonen? Skal de "offisielle" aktørene framheves og ønsker man at dette skjer ved at de "uoffisielle" toner ned sin virksomhet? Bak-grunnen for å stille dette spørsmålet er at det er mange forskningspolitiske aktører blant personalet ved universitetene, men disse har bare i begrenset grad vært universitetenes offisielle representanter.

En uttalelse i et intervju med universitetsdirektøren ved Universitetet i Oslo om forholdet mellom institusjon og enkeltpersoner kan illustrere dilemmaet universitetet står ovenfor når det gjelder spørsmålet om hvem som skal kunne snakke på universitetenes vegne:

"Det er helt klart at universitetet må være en åpen institusjon med mange kontakter til omverden. Men denne åpenheten kan noen ganger føre til at det er vanskelig for utenforstående å skille mellom de som opptrer som enkeltpersoner og de som taler på hele universitetets

veg-ne. Derfor ønsker vi å nå å etablere klarere kommunikasjonsrutiner i forhold til for eksempel departement og myndigheter. Jeg tror det vil virke ryddig og klargjørende for alle parter om vi går inn for å bruke de offisielle kanalene for kontakt."

Det framheves i intervjuene at åpen debatt er en del av universitetets liv og at det alltid vil være enkeltpersoner som engasjerer seg i forskningspolitiske saker. Forskere uten spesielle verv vil kunne operere fritt og slik skal det også være, debatt er "både ønskelig og nødvendig" sies det. Forskningspoli-tisk engasjement anses som en god ting og man tar avstand fra en sentral regi av feltet. Fra ledelsens ståsted innrømmes likevel at man ikke er like glad over alle initiativ og innspill som blir lansert, og at soloutspill kan være litt frustrerende og skaper også av og til problemer i arbeidet med å etablere en institusjonspolitikk. På den andre siden understrekes det at man ikke ser det som ledelsens oppgave å sensurere slik virksomhet.

I arbeidet med å utvikle en forskningspolitikk er man opptatt av å styrke institusjonsnivået, men innser at dette er tungt fordi mange krefter i univer-sitetssystemet trekker i motsatt retning. "I den tunge fakultetsstrukturen er det en tendens til åvirke utover, det er ikke så mange integrerende krefter i universitetssystemet" sies det i et intervju. Men det påpekes at det er viktig at universitetet framstår som en institusjon med indre samhold og at kreftene som trekker sammen balanserer kreftene som trekker hver for seg.

Selv om holdningen er at alle må få hevde sitt syn i den forskningspoli-tiske debatt, er det ikke dermed sagt at alle universitetsansatte kan tale på universitetets vegne. Organer med mer systematisk ansvar for å målbære universitetenes forskningspolitikk framheves som en nødvendighet, og det er enighet om at forskningspolitikk er et ansvar for den valgte ledelsen.

Hvem i den valgte ledelsen som skal tale på institusjonens vegne vil variere avhengig av type sak, men det framheves at det er viktig at rektoratet uttaler seg i store og overordnede saker. De ulike universitetene har noe ulik tradi-sjon for universitetsdirektørens rolle som talsperson for institutradi-sjonen. De seinere års desentralisering ved universitetene bidrar til at også dekanene anses som viktige i denne sammenheng. Ved Universitetet i Trondheim framheves det fra sentralt hold at NTH må kunne snakke med en distinkt stemme i forskningspolitiske spørsmål. Selv om rektorene vil være sentrale i forskningspolitiske saker, er prorektorene tillagt et spesielt ansvar for forskningspolitikk og vil ofte være de som uttaler seg. Den forskningspoli-tiske kapasiteten på sentralt nivå er også styrket ved at prorektorvervet ved flere universiteter er omgjort til heltidsengasjement. Styrking av

institutt-lederrollen står på flere av universitetenes programmer Uf.3.6) og man regner derfor med at deres posisjon også i denne sammenheng vil bli vik-tigere framover. Siden Universitetet i Tromsø ikke har den tradisjonelle fakultetsstrukturen, påpekes det i intervjuer her at instituttstyrerne og lederne av de lokale forskningsutvalgene er viktige som forskningspolitiske talspersoner. Universitetene i Tromsø, Oslo og Trondheim har etablert egne forskningsutvalg Uf.5.2) og man ser for seg at disse på sikt vil bli sentrale i det forskningspolitiske arbeidet selv om utvalgene i første rekke har en rådgivende funksjon. Siden fakultetene/instituttene er representert i forsk-ningsutvalgene men ikke i Kollegiet, sikrer behandling i forskningsut-valgene kontakt til forskningsmiljøene. Men det framheves at større og prinsipielle saker fremdeles bør gå til øverste nivå. Gråsoner med hensyn til hvor en sak skal plasseres vil alltid eksistere, men det understrekes at det hører med til en institusjonspolitikk at det bør være en noenlunde klar forståelse av hva som er fakultetenes områder og hva som er en universitets-sak. Problemer med å plassere ansvaret framstår ikke som stort, men det er behov for en spesifisering av kjørereglene, sies det.

Selv om det administrative element ved de forskningsadministrative enhetene ved universitetene framheves, er det ikke dermed sagt at disse ikke kan snakke på universitetenes vegne i forskningspolitiske spørsmål. Direk-tørene/lederne av avdelingene opptrer ikke sjelden på universitetets vegne utad, for eksempel er de ofte universitetenes representanter i forhandlinger med eksterne parter. Men det understrekes at administrasjonen må opptre innenfor rammer lagt av Kollegiet og rektoratet og at forskningspolitikk i første rekke er et domene for valgt ledelse og at de store linjene trekkes opp herfra. Men innen fastlagte rammer mener de fleste at forskningsadministra-sjonen spiller en viktig rolle. Blant andre er nok forskningsadministraforskningsadministra-sjonen uønsket som aktør i denne sammenheng, det er en viss frykt i fagmiljøene for at forskningsadministrasjonen skal få for stor innflytelse og bli for mye politikere.

De intervjuede er samstemmige i at valgt ledelse tillegges et spesialan-svar med hensyn til å uttale seg på institusjonens vegne i forskningspolitiske saker, men framhever likevel viktigheten av at valgt ledelse har et system for å fange opp strømninger fra institutt- og fakultetsnivå. En av de inter-vjuede sier det slik: "Det er klart at man ikke kan overlate dette til enkeltper-soner, mange forskere har jo sine kjepphester. Forskningspolitikken må siles ut på en måte, men da er det viktig å få med seg hva som rører seg på grunn-planet." Ved alle universitetene påpekes det at god kontakt til instituttene i

disse spørsmålene er helt avgjørende fordi det er her forskningen foregår.

I selve utformingen av politikken er alle som er ansatt i vitenskapelig stilling meningsberettiget og man ønsker bred deltakelse fra hele det vitenskapelige personalet. Ved Universitetet i Oslo framkommer det tvil om et stort univer-sitet som UiO kan drive en forskningspolitikk på konkrete områder; det stilles spørsmål ved om avstanden blir for stor mellom miljøene og topp-ledelsen. Skal man lykkes i å utforme en felles forskningspolitikk er et godt samspill mellom ledelse og de miljøene som står for forskningen en forut-setning, sies det. Videre påpekes det at siden Kollegiet er lite og dekanene ikke lenger har fast plass i det øverste styringsorganet, er det nødvendig med andre ordninger for å få kontakt nedover i systemet. Regelmessige møter mellom dekanene og ledelsen ved UiO er innført for å øke kommunika-sjonen mellom sentralt nivå og fakultetene.

Selv om bred deltakelse og åpenhet vektlegges i utformingen av politik-ken, framheves det at ansvaret for det mer utadrettede forskningspolitiske arbeidet til syvende og sist ligger på Kollegienivå/styrenivå.

4.3 Universitetene som forskningsutførende versus