Fornærmedes adferd, kommunikasjon og mulige motiver

De fornærmedes væremåte vil også være preget av historikk og kontekst. Dersom de allerede har et negativt syn på politiet med bakgrunn i egne erfaringer eller hva slags miljø de er en del av, så vil dette gi tillitsforholdet og politiet dårlige arbeidsvilkår.

7.5.1 Rus og negative erfaringer

I datamaterialet fremgår at 34 % av de fornærmede har negative erfaringer med politiet fra tidligere. Dette er interessant, ikke minst fordi det kun er 1,8 % som uttrykker at de ikke har erfaring med politiet i det hele tatt. Det er ikke gjort kontroll av de fornærmedes «rulleblad» i forhold til straffesaksregistre, noe som var et bevisst valg i forhold til en uavhengig tilnærming. Undersøkelsen viser at mange av de fornærmede har vært i kontakt med og er vant til å forholde seg til politiet. Det er ikke observert «serieklagere», med et unntak hvor en fornærmet har inngitt to anmeldelser om ulovlig maktbruk.

I forhold til forventningene om en sammenheng med ruspåvirkning så gjaldt dette 43 % av de fornærmede. Selv om dette utgjør en betydelig andel så var dette likevel færre enn forventet.

Samlet er det ikke funnet holdepunkter for at anmeldelsene kan forklares med at de fornærmede er negativt innstilt til politiet på et generelt grunnlag. Selv om det er observert flere tilfeller av moderat til kraftig ruspåvirkning, så er heller ikke dette et helhetstrekk for gruppen fornærmede sett under ett.

7.5.2 Verbalt og fysisk utagerende

De fornærmede kommuniserer ikke rolig og behersket. Dette er observert i så mye som 73 % av hendelsene. Deres dialog er heller ikke vurdert som høflig i 57 % av sakene. Det fremkommer sårende eller nedlatende språkbruk i 27 % av situasjonene. Det samme

100 helhetsinntrykket kommer til uttrykk ved de fornærmedes adferd, som fordeler seg nesten helt likt prosentvis. De fornærmede vil ofte ha vært involvert i en situasjon før politiet kommer og dette kan ha betydning for deres stemningsleie. Det synes klart at handlingsrommet for politiets adferd og kommunikasjon er innskrenket i en slik sammenheng. Samtidig stiller politiinstruksen strenge krav til beherskelse og ro, dersom politiet skal klare å opprettholde den nødvendige autoritet og legitimitet.

Det er påfallende at de fornærmede ikke etterkommer politiets pålegg og advarsler i så mye som 85 % av sakene. I tillegg har de satt seg fysisk til motverge under 74 % av hendelsene.

Som tidligere vist opptrer politiet i de vesentligste innenfor rammene som politiinstruksen trekker opp. De forholder seg innenfor hva man kan kreve og forvente når det gjelder den formelle delen av legitimitet. Det samme kan ikke sies om de fornærmede når de nekter å etterkomme lovlige pålegg og i tillegg setter seg fysisk til motverge. Dette er klart i strid med politiloven § 5 hvor det fremgår at «enhver plikter straks å rette seg etter de pålegg, tegn og øvrige signaler som politiet gir». At politiet har et formelt lovlig hjemmelsgrunnlag er vurdert av Spesialenheten for politisaker og det er derfor åpenbart at de fornærmede ikke oppfyller den formelle delen av sitt ansvar.

I forhold til den uformelle dimensjonen av politiets legitimitet og tillit, så sier teorien lite om de fornærmedes rolle og ansvar. Utgangspunktet for gjeldende teori er at det er politiets binding til verdiene i «Procedural Justice», som har betydning for om de fornærmede er villige til å samarbeide og opplever tillit til politiets avgjørelser. Det vil være kunstig å påstå at de fornærmede ikke har et delansvar og en betydelig rolle i hvor vidt politiet har rom til å opptre på en inkluderende og respektfull måte jf. figur 3.

Hough, Jackson, Bradford & Myhill (2010) viser at politiet er avhengig av å kommunisere en felles moralsk plattform, dersom de skal lykkes med å få de fornærmede til å samarbeide.

101 sammenheng i forhold til om denne motviljen skyldes politiets tilnærming eller om dette ansvaret ligger på de fornærmede. I det at politiet bruker ordinære maktmidler og det heller ikke er påvist «unødig maktbruk», virker det å være noe i denne dimensjonen som har hatt betydning for de fornærmede uten at dette direkte fremgår av analyserte data.

7.5.3 Motivert av erstatningskrav og motanmeldelser

I utgangspunktet var det også en antakelse om at det kunne foreligge underliggende motiver for å anmelde politiet. Et slikt syn kommer også til uttrykk i samtale med mange i og utenfor politietaten. Det er tilsynelatende lett å legge ansvaret på de fornærmede alene, med påstander som «når man ikke gjør som politiet sier får en ta konsekvensene».

Det ble kartlagt for andre motiver og da knyttet til to uavhengige spørsmål jf. figur 47 og 48.

Det første var om det var fremmet erstatningskrav og at anmeldelse i så fall kunne være relatert til et motiv om å oppnå økonomisk vinning. Det andre spørsmålet hadde sammenheng med om de fornærmede selv var anmeldt av politiet og om anklagene var motivert av en form for gjengjeldelse.

Erstatningskrav om økonomisk tap, ikke økonomisk tap eller begge deler er fremmet i til sammen 32 % av sakene. Samtidig er det ikke fremmet krav i så mye som 60 % av tilfellene.

Det er ikke påvist noen sannsynlig sammenheng med at dette er grunnen til at de fornærmede anmelder politiet for ulovlig maktbruk. Denne sakstypen dreier seg om mulig voldsbruk fra politiets side og det kan være grunnlag for å søke erstatning av flere årsaker. Statlig erstatning for voldsofre kan tildeles selv når det ikke er grunnlag for å straffe gjerningsmannen jf.

Voldsoffererstatningsloven (2001). Etter rettspraksis er det nok med klar sannsynlighetsovervekt noe som betyr at dem må være rundt 75 % sannsynlig for at det foreligger en straffbar voldshandling med skadefølge. Det kan også være grunnlag for å få erstattet skade på klær og utgifter til lege m.v. Selv om det i flere saker ikke i tilstrekkelig grad er orientert om retten til å fremme erstatningskrav, så synes økonomi ikke å være noe hyppig motiv blant de fornærmede.

Det er som nevnt ikke gjort undersøkelser i straffesakshistorikk. Ved gjennomgangen av påtalevedtakene og partsforklaringene fremgår det at mer enn 75 % av anmeldelsene kan ha sammenheng med at de fornærmede selv er anmeldt av politiet. Samtidig er det mange av de fornærmede som gir uttrykk for at dette dreier seg om oppfatning av urettferdighet. De fornærmede kan ikke forstå at de selv skal straffes når politiet har opptrådt på en måte som de

102 oppfatter som klanderverdig. Det synes å være få fornærmede som tror at en anmeldelse faktisk vil endre utfallet av egen straffesak. Det er likevel sannsynlig at motanmeldelse kan være en motivasjon for mange av de fornærmede. I en del saker er det også en nærhet i tid mellom tidspunktet for anmeldelse og når det utstedes forelegg eller tas ut tiltale.