Finnes det mer eller mindre hensiktsmessige grunnlag for tillit?

Det ble konkludert i forrige del at tillit kan betraktes som et element i evalueringen av

ekspertvurderinger. Hvis tillit så er et element i evalueringen av ekspertvurderinger så bør man stille seg spørsmålet om hvorvidt det finnes mer eller mindre hensiktsmessige grunnlag for en slik tillit. Hvis det kan svares bekreftende på dette spørsmål, vil det finnes et grunnlag for å utvikle en normativ modell for tillit for evaluering av ekspertvurderinger, og vi vil videre kunne svare på om dagens praksis er bygget på den mest hensiktsmessige av grunnlagene for tillit. Igjen ser vi på spørsmålet fra beslutningstakers side, hvor hensikten er å bidra til beslutningsstøtte.

68 Det er valgt å bruke Hung, Dennis og Robert (2004) modell som utgangspunkt i denne oppgaven, basert på diskusjonen som ble gjort tidligere i oppgaven (7.3.3). Denne modellen differensierte mellom tre ulike ruter til tillit basert på dualprosessteoriene til Chaiken (1980) og Pettey og Cacioppo (1986). Disse ble kalt den periferale, sentrale og vanebaserte ruten (Hung et al. 2004).

Den periferale ruten til tillit

Faktorene som påvirket tillit i den periferale ruten var av typen presumtive trust, eller antatt tillit. I følge forfatterne kunne oppfattelsen av såkalte periferale signaler lede til at man antok at den andre part var tillitsverdig, og således til at man hadde tillit. Dette er assosiert med en mer ubevist form for tillit. Tillit ble videre forklart (Hung et al 2004 P1b: s.5)skapt basert på individets disposisjon til tillit(7.2.3), vurdering av tredjeparts informasjon(7.2.3), samt vurdering av sosiale og organisasjonsmessige roller(7.2.3), regler(7.2.2), og kategorier(7.2.2). Beslutningsstøtte basert på antatt tillit er ikke et hensiktsmessig grunnlag for tillit i relasjon til beslutningsstøtte slik vi ser det. Dette da antatt tillit i realiteten innebærer evaluering av indirekte informasjon fremfor direkte informasjonen fra ekspertvurderingen.

Tillit basert på indirekte informasjon, eksempelvis rollebasert tillit, vil kunne bety at man har tillit til ekspertvurderingen basert på at den er gjort av en ekspert. Det er således ikke en evaluering av eksperten i seg selv (direkte) men en vurdering av eksperten som rolle (indirekte) man baserer tilliten på. Dette prinsippet går igjen i alle de faktorene som inngår i antatt tillit. Årsaken til at faktorene ovenfor skaper tillit er jo i utgangspunktet at direkte informasjon eller personlig kunnskap ikke er tilgjengelig, og at man således ikke kan vurdere tillitsverdigheten til den andre part direkte. Dermed benytter man seg av varianter av de ovennevnte faktorene kanskje noe mer ubevist. I følge Hung et al (2004 P1a:s.5) vil den periferale ruten tas dersom lite kunnskap eller informasjon er tilgjengelig om den andre part, eller dersom tillitsgiver er lite motivert for å gjøre kognitive anstrengelser.

Beslutningstakers tilgjengelighet av kunnskap er et spørsmål om tid i en risikovurderingskontekst, og således et spørsmål om prioriteringer. Manglende motivasjon til å gjøre kognitive anstrengelser i form av grundige evalueringer bør ikke være moment hos beslutningstaker. Gitt at beslutningstaker er motivert og får tilgjengeliggjort kunnskap, tilstrekkelig til å gjøre en grundig direkte evaluering av tillitsverdighet, virker det dermed ikke som hensiktsmessig å oppnå beslutningsstøtte basert på antatt tillit alene.

69 Den vanebaserte ruten til tillit

Faktorene som påvirket tillit i den vanebaserte ruten var observasjoner av utfall og tillitsgivers

kunnskap(se figur 7.3.3). Den vanebaserte ruten til tillit vil som tidligere nevnt (7.3.3) foreløpe som følge av at viljen til å analysere og vurdere ny informasjon vedrørende den andre person reduseres. Det ble videre antatt at observasjoner øker den personlige kunnskapen til tillitsgiver, og at det ville danne seg vanebasert tillit dersom man observerte gjentatte suksesser. Suksessfulle observasjoner kunne dermed lede til redusert vilje til krevende kognitive og direkte vurderinger av tillitsverdighet, samt føre til at det kan dannes tillitsvaner. Den vanebaserte ruten er således preget av lav vilje men høy evne til å gjøre mer kognitivt krevende evalueringer av tillitsverdighet. Beslutningsstøtte basert på tillitsvaner er slik vi ser det ikke et ”riktig” grunnlag for tillit. Dette da tillitsvaner i realiteten dels innebærer at man antar at tidligere observasjoner er et godt grunnlag for prediksjon av fremtidige utfall, og dels innebærer at denne vanen er rettferdiggjort basert på dette resonnementet. Med dette menes det at man antar at informasjonsverdien er høy, altså at den kan brukes som prediksjonsgrunnlag, og kan rettferdiggjøre vanebasert tillit i så måte. For å kunne argumentere for at vanebasert tillit er et riktig grunnlag for tillit i relasjon til ekspertvurderinger må man kunne argumentere for at disse to ovenstående antakelsene er holdbare.

For det første virker det vanskelig å diskutere hvordan man vil oppfatte en tidligere

ekspertvurderingsprosses som suksessfull basert på observasjoner. Spesielt er dette tilfellet i operasjonell risikoanalysekontekst hvor uønskede hendelser kan være veldig sjeldne. For det andre virker det problematisk å argumentere for at informasjonsverdien man får fra en eller flere suksesser, dersom disse lar seg definere for ekspertvurderinger, er særlig høy ved neste gang en

ekspertvurderingsprosess skal gjennomføres. Det vil sjeldent være slik at samme

ekspertvurderingsprosess gjøres to ganger for samme hendelse, og det ligger i prosessens natur at den ikke benyttes ved hendelser man antar oppstår ofte, og således kan brukes som grunnlag for å vurdere suksess. Gitt at informasjonsverdien er lav ved tidligere observasjoner, og suksesser/feil er vanskelig å definere, så virker det dermed ikke som hensiktsmessig å oppnå beslutningsstøtte basert på tillitsvaner.

70 Den sentrale ruten til tillit

Faktorene som påvirker tillit i den sentrale ruten var den oppfattede tillitsverdigheten tillitsgiver har av tillitstaker. Den sentrale ruten brukes, som tidligere nevnt (7.3.3) først når tilstrekkelig informasjon og kunnskap er tilgjengelig, fordi man først da har reelt har evnen til å aktivt behandle og vurdere

informasjonen som gis. Her vurderes informasjonen direkte og kognitivt sett mer bevist. Tillitsverdighet betyr som tidligere omtalt (7.2.4) i denne forstand at en oppfatter at personen man skal avhenge av

”evner og er villig til å opptre til det beste for” en selv (McKnight og Chervany 1996: s.33). Egenskapene som relateres til tillitsverdighet var ærlighet/integritet, godhet og kompetanse. Godhet var betraktet som essensen i villighet. Kompetanse var således betraktet som essensen i evne. Ærlighet/integritet ble forstått i egenskap som at en person vil bevise sin villighet ved å faktisk å evne å utføre oppgaven i henhold til de prinsipper som er satt. Oppfattet tillitsverdighet er slik vi ser det et hensiktsmessig grunnlag for tillit til en vurdering. Dette da oppfattet tillitsverdighet dels innebærer en direkte vurdering av informasjonen som gis, og således kan betraktes som informert tillit, og dels fordi egenskapene som gjør at man oppfatter noen som tillitsverdige oppfattes som overførbare til de egenskaper man ønsker av en ekspertvurdering.

Som leverandør av et produkt, må en ekspertvurdering ha som overordnet mål å gi den informasjon som bidrar best til beslutningsstøtte. Dermed må prosessen altså både ville og evne å frembringe informasjon som er i tråd med de krav eller prinsipper som er valgt for beslutningsstøtte. Hvis det overordnede målet for beslutningsstøtte eksempelvis var at informasjonen skulle være ”riktig”, så må prosessen ville og evne frembringe ”riktig” informasjon. I tillegg må prosessen demonstrere integritet i den forstand at prosessen er tro mot de prinsipper som er satt for ”riktighet”. Vi mener at det er essensen i disse elementene som eksplisitt eller implisitt bør evalueres av beslutningstaker. Gitt at beslutningstaker er i stand til å vurdere ekspertens evne og vilje til å utføre oppgaven i tråd med de prinsippene som er satt, og gitt at prosessen frembringer den informasjon som kan tenkes å indikere kompetanse, godhet og integritet, så virker det dermed som hensiktsmessig å ha tillit basert på oppfattet tillitsverdighet. Dette fordi informert tillit er bygget på direkte informasjon fremkommet fra ekspertvurderingsprosessen, og ikke indirekte informasjon fremkommet ved tolkning av periferale signaler eller vaner som tilsier at tillit er berettiget. Antatt tillit og vanebasert tillit virker med andre ord som mindre hensiktsmessige grunnlag for tillit til en vurdering.

71