Felles tittel og faglig identitet

Individuell og felles faglig identitet eller tilhørighet til gruppen studiesykepleier, var ikke forhold som ble undersøkt MS-surveyen. Jeg har heller ikke til hensikt å definere begrepet identitet, men velger å reflektere over det slik det brukes i daglig tale og i allmenn forståelse.

Kunnskapsmangelen om studiesykepleiere gjør det vanskelig for andre å forstå hva som kjennetegner dem. I flere artikler hevdes det at definisjoner, titler og stillingsinstrukser er for

uklare (Bell, 2009; Davis et al, 2002; Rickard et al, 2006). Av de som besvarte MS-surveyen, oppgav 63 % at de benyttet tittelen studiesykepleier, noe som kan indikere en lignende tittel-situasjon i Norge. I en artikkel ble bruken av flere titler problematisert (Rickard og Roberts, 2008). Her argumenterer forfatterne for at studiekoordinator er en anvendelig tittel, da den kan inkludere andre yrkesgruppen enn sykepleiere. Jeg mener en argumentasjon som inkluderer andre yrker er med på å undergrave studiesykepleiernes rolle i klinisk forskning, og derfor er mot sin hensikt. Hvordan situasjonen rundt uavklarte forventninger får

konsekvenser for studiesykepleiere både på individnivå og på gruppenivå, vil jeg forsøke å belyse på tre måter.

For det første er det grunn til å anta at med det vi vet om bruk av ulike titler og at mange jobber alene til daglig (58 % i MS-survey), kan ikke tilhørighet til gruppen være nevneverdig stor blant studiesykepleiere i Norge. Med andre ord er det ikke urimelig å tenke at

tilhørigheten kanskje er nærere knyttet til forskningsteamet som gjerne består av flere leger eller andre yrkesgrupper. Der fyller studiesykepleierne tross alt en rolle over tid. Jeg mener dette er problematisk blant annet fordi den holistiske grunnlagstenkningen som kjennetegner sykepleiefaget står i fare for å utvannes eller i verste fall forvitres, blant annet fordi medisinsk tilnærming til pasienter er av mer minimalistisk art. Det svekker studiesykepleierens evne til å foreta selvstendige, kritiske beslutninger dersom de skal baseres på for eksempel medisinsk kunnskap, fordi hennes medisinske kunnskap er ufullstendig. Eksisterende litteratur har tilsynelatende unngått å ta opp kompliserte problemstillinger som dette, og har i stor grad fokusert på studiesykepleieres nøkkelrolle i klinisk forskning (Kellen et al, 1994; McCabe og Lawrence, 2007; Rath et al, 2003). Inntil denne problemstillingen erkjennes, vil

identitetsforvirringen opprettholdes. På et vis illustrerer situasjonen en ond sirkel. Uten klare forventninger til og fra studiesykepleierne, er det vanskelig å finne fellesnevnere.

Studiesykepleierne må selv bryte sirkelen ved å definere og sette fellesnevnere i system. Med tanke på at mange oppgav å jobbe alene som studiesykepleiere, blir dette en krevende

oppgave å organisere. Jeg mener at felles tittel er undervurdert som bidrag til å gjøre gruppen mer enhetlig, som en av flere gjenkjennbare fellesnevnere, for den enkelte studiesykepleier, innad i gruppen så vel som utad.

En annen måte studiesykepleierne preges av uavklarte rammer, er relatert til fagidentiteten.

Både funn i litteraturen (Rickard et al, 2006; 2007; Rickard og Roberts, 2008) og MS-surveyen viser at mange studiesykepleiere ikke føler arbeidet de gjør, anerkjennes i særlig grad.

Spørsmål om hva studiesykepleierne selv kan gjøre for å øke sin anerkjennelse, stilles ikke av

artikkelforfatterne. I underkant av 60 % av respondentene i surveyen sa at de opplevde seg anerkjent i «liten» eller «verken-eller» grad av andre sykepleiere. Nesten 75 % mente at helseforetaket de er ansatt ved, anerkjente dem i «verken-eller», «liten» eller «ingen» grad. Jeg mener det er en sammenheng mellom studiesykepleiernes tilhørighet og anerkjennelsen de får.

Dette begrunner jeg med at få vil, uten videre, søke tilhørighet til underkjente grupper. For vanlige sykepleiere kan det fortsatt være uklart hva studiesykepleieres oppgaver og

arbeidsområder er; om de bare assisterer leger og legemiddelindustri eller om arbeidet faktisk har selvstendig innhold forenelig med sykepleiens grunntenkning.

I frifeltet på MS-surveyen uttrykte en respondent følgende: «Jeg har til tider følt meg som en avansert sekretær som enkelte leger og tror…det er derfor svært viktig med en god

stillingsbeskrivelse på hva en studiesykepleier skal gjøre».

En annen skrev: «Jeg føler meg titt og ofte som fanget mellom barken og veden. Ensom stilling.

Varierende forståelse for den jobb jeg gjør, noen er svært fornøyde, andre virker negative».

Respondentene illustrerer i utsagnene nettopp hvor viktig arbeidet er med å få frem hvem studiesykepleierne er.

Noen mener rollen fort kan reduseres til å bli sett på som en assistent med liten grad av autonomi eller autoritet (Davis et al, 2002). Davis med flere gjorde fokusgruppeintervju av 45 studiekoordinatorer hvorav 68 % var sykepleiere. Jeg er på et vis enig med forfatterne som hevder rollen kan oppfattes som en assistent. Men jeg tenker at situasjonen vil fortone seg annerledes dersom studiesykepleieren avklarer identiteten gjennom tittel, tilhørighet og andre fellesnevnere, som igjen gjør dem trygge og kompetente til å bidra på flere eller alle områder i forskningsprosessen. Problemet er vel snarere at gruppen er diffus og fjern for mange, og derfor tillegges studiesykepleiere en egenskap av å være uselvstendige. Jeg mener at

studiesykepleiernes manglende anerkjennelse er så dramatisk at det faktisk er et eksistensielt spørsmål for gruppen. Og det undrer meg derfor at tilsynelatende ingen av de som føler seg underkjent på arbeidsplassen, artikkelforfattere eller andre, utfordrer gruppen i større grad på dette. Eksisterende litteratur ser ikke ut til å ha klart å øke fokuset på studiesykepleiernes situasjon.

Dette bringer oss videre til en tredje utfordring. Siden gruppen er lite kjent, kan det bli en utfordring å engasjere noen til å forene gruppen. De som jobber alene har antakeligvis sjelden

noen som kan steppe inn for seg ved behov, følgelig kan det være vanskelig å finne tid og motivasjon til å drive utviklingsarbeid for en gruppe som enda ikke fremstår som samlet.

Helseforetakene har kanskje ikke oppdaget hvilken ressurs studiesykepleierne utgjør, fordi de tar liten plass. Det kan i beste fall fungere som en forklaring, men ikke som en unnskyldning for at de overser studiesykepleierne. Kanskje frykter helseforetakene økonomiske

gjenforpliktelser dersom de stiller krav til studiesykepleierne. Eller kanskje finner de det vanskelig å forsvare å prioritere et arbeid for en del sykepleiere som likevel bare er ansatt på engasjement. Den onde sirkelen opprettholdes. Her trenges enten personligheter med stor kapasitet og engasjement for å dra i gang dette, eller en arbeidsgiver eller andre institusjoner som initiatorer. Heller ikke disse problemstillingene er diskutert i eksisterende litteratur.

En av respondentene ser verdien av dette og skrev følgende i feltet for frikommentar i MS-surveyen: «Forskningssykepleierne skulle plasseres sammen, hvilket ville styrke det faglige nivået, samt vår stemme utad».

Felles identitet kan tydeliggjøre studiesykepleiernes arbeid og gi økt anerkjennelse på

individnivå og gruppenivå. Identitetsbygging er således viktig både for den enkelte, gruppen og for fagutviklingen. For den enkelte studiesykepleier fordi det klargjøres hvem hun kan

identifisere seg med, hva som forventes av henne, og hun vet hvor hun finner støtte. For

gruppen sin del fordi å skape identitetsfølelse er en måte å vise hvilke sko som fylles, eller mer presist - å legitimere rollen til og behovet for studiesykepleiere som dedikerte fagarbeidere i forskningsprosjekt. Slik demonstreres hvordan skoene fylles, og at de ikke kan fylles

fullstendig av andre. Studiesykepleierne får dessuten en felles stemme utad og blir både hørt og sett når de står sammen. Og sist men ikke minst; for faget sin del fordi det etableres rammer og struktur som presiserer arbeidsinnhold, krav til skolering og sørger for fagutvikling. Jeg

kommer nærmere inn på betydningen av dette litt senere.