F RIHET OG TVANG

En av de viktigste debattene innen forskning om nære relasjoner de senere år har vært den mellom Anthony Giddens´ teori om intimitetens forandring (Giddens 1992) og Lynn Jamiesons kritikk av denne (Jamieson 1998, 1999). Debatten dreier seg kort fortalt om spenningen mellom Giddens’ begrep om ”rene forhold”, og Jamiesons fremheving av økonomiske og praktiske rammer for forholdet (Thagaard 2005: 41).

Denne debatten tar opp en del av de samme spørsmålene som motsetningen mellom de to teoriene vi har sett på ovenfor stiller. Frihet i rolleutøvelse og strukturelle føringer er hovedankepunktene også for Giddens og Jamieson. Det refleksive og selvformende mennesket som Giddens presenterer velger selv sine relasjoner fritt og i egeninteresse. Med disse relasjonene har man forhold bygget på likhet, gjensidighet og åpenhet (Giddens 1992: 62). Jamieson derimot, peker på at både samfunnet ellers, og de indre maktstrukturene i selve parforholdet, kan spille en rolle i den utformingen det får, også i de tilfeller hvor begge parter mener de er likestilte og frie (Jamieson 1998: 12).

Giddens mener altså at det som preger vår tids intimitet er en stor grad av åpenhet og gjensidighet i de nære relasjonene, i form av gjensidig selvavsløring (Giddens 1997:

92). Et parforhold inngås og opprettholdes som en del av det selvrefleksive prosjektet hver og en av oss kontinuerlig vedlikeholder, som produkter av senmoderniteten (Giddens 1997: 91). Gjennom våre relasjoner viser vi omverdenen hvem vi er; vi skaper oss en identitet, og produserer samtidig narrativer for vårt eget selv som vi presenterer for disse relasjonene. Både narrativene og relasjonene er hele tiden i endring, og vi må konstant reflektere over den betydning og relevans de har for konstruksjonen av selvet (Giddens 1997: 91). Basert på disse refleksjonene må vi i tillegg handle i overensstemmelse med det Charles Taylor (1998) kaller

”autensitetens etikk”. Dette innebærer altså at de valgene vi tar må være de rette for oss, og ekte i forhold til selvet (Taylor 1998: 29). Vi velger å inngå i relasjoner som gir oss noe tilbake i forhold til den konstruksjonen vi ønsker å skape (Giddens 1997:

91-92).

Dette betyr at vi også kan velge å gå ut av et forhold som ikke gir oss det ønskete resultatet, som på en eller annen måte strider mot vår følelse av selvet. Når dette skjer i økende grad i dagens samfunn, noe de stigende skilsmissetallene taler for, er det i følge Giddens et utslag av den iboende ustabiliteten som nødvendigvis preger den såkalte ”confluent love” (Giddens 1992: 61). Det er rett og slett vanskelig å sikre at begge parter i et kjærlighetsforhold er fornøyde nok til å ville investere videre i dette (Giddens 1992: 137).

Jamieson forklarer derimot de hyppige samlivsbruddene med samfunnets holdninger til romantiske forhold. Det er det store gapet mellom vår tids ideal om kjærlighet og likestilling, og den faktiske virkeligheten for de aller fleste, som er hovedgrunnen til at forhold tar slutt (Jamieson 1998: 33). Det oppstår en stor spenning mellom

forventningene om et lidenskaplig, kjærlig og likestilt forhold, og hverdagens

realiteter. Partene forsøker å leve opp til forventningene, men klarer det ikke, og dette forsterker følelsen av mislykkethet. Særlig for kvinnene innebærer dette å forsøke å opprettholde et skinn av likeverd overfor omgivelsene, og også dem selv (Jamieson 1999: 485). Arlie Russell Hochschild kaller det å jobbe med følelsene på en slik måte at de synes virkelige for ”deep acting” (Hochschild 2003a: 33). Begrepet går inn i hennes teorier om ”følelsesarbeid” (Thagaard 2005: 198). Dette fenomenet kommer jeg tilbake til i analysen.

Jamiesons perspektiv fremhever som nevnt at et par aldri er helt likestilt, uansett hvor mye partene selv gir uttrykk for det. Parets antakelser om likestilling kan ikke

eliminere betydningen av de strukturelle føringene. Det vil alltid finnes en ”kjønnet ulikhet” i forholdet (Jamieson 1998: 138-152). Dette innebærer i følge Jamieson at kvinnen som regel har minst makt og innflytelse, og størst arbeidsbyrde i hjemmet.

Giddens’ teori forutsetter derimot at kvinner og menn er likestilte. Den utleverende åpenheten går begge veier. I praksis vil dette si at menn i større og større grad deler sine følelser og tanker med kvinnen, mens kvinnen blir mer og mer frigjort fra hjemmet til å forfølge sine egne ambisjoner. Refleksiviteten og intimiteten er demokratisk, den er ikke forbeholdt ett kjønn (Giddens 1992: 184).

Jamieson kritiserer videre Giddens for å ta lite hensyn til de empiriske fakta som tross alt finnes i store mengder på dette området (Jamieson 1999: 482). Hun mener at det ikke er tilstrekkelig å bruke selvhjelpslitteratur og liknende som data, i og med at dette stoffet bare er nok et uttrykk for idealer som ikke stemmer overens med den gjeldende praksis i parforhold. I tillegg til at de speiler et ideal, dreier dette materialet seg uansett kun om en liten del av hverdagen for et par. Det Giddens legger i ”rene forhold” og ”disclosing intimacy” beskriver i alle tilfeller kun den følelsesmessige siden av relasjonen, og ikke engang alle typer intimitet, hevder Jamieson (Jamieson 1998: 8). Giddens definerer intimitet på denne måten: ”Intimacy means the disclosure

of emotions and actions which the individual is unlikely to hold up to a wider public gaze” (Giddens 1992: 138). Dette kan tolkes som at Giddens mener intimiteten er en svært privat affære, som ikke griper over i samfunnsmessige strukturer. Men det er så mye mer i et forhold enn bare følelser og utleverende samtaler, påpeker Jamieson.

Det er praktiske oppgaver som skal løses, det er barn som skal hentes i barnehagen, det er timeplaner som skal gå opp. Det finnes, i følge Jamieson, ikke noe som heter et

”rent” forhold i den forstand Giddens fremlegger det. Praktiske oppgaver og deres fordeling, samt de strukturelle forholdene begrenser parets muligheter til å oppheve den kjønnete ulikheten (Jamieson 1998: 40). Heller ikke er intimitet avgrenset til

”disclosing intimacy”. Hva med den nærheten som oppleves mellom to som bare sitter ved siden av hverandre på sofaen? Den ”stille intimiteten” må det også være rom for i en analyse av parforholdet, mener Jamieson (1998: 8).

Intimitet kan sies å være ”kjønnet” i den forstand at menn og kvinner forholder seg ulikt til følelser og håndterer kommunikasjon av dem på ulike måter (Thagaard 2005:

184). Hvilken betydning får dette i homofile parforhold? To kvinner som lever

sammen bør ha større forutsetninger for å utøve ”disclosing intimacy”, mens to menn bør ha mindre, hvis vi tenker oss at kjønnene har ulike ressurser til rådighet i

mediering av følelser og utleverende nærhet. Hvis vi derimot legger mest vekt på likeverdigheten og gjensidigheten i forholdet, så bør begge to ha like gode muligheter for et ”rent forhold”, fordi det ikke er noe som tilsier en maktfordeling på grunnlag av kjønn. Dersom det likevel oppstår over - og underordning i et homofilt parforhold, hva kommer dette av? Kan det være slik at makt ikke bare kommer fra kjønn i

heterofile par heller? Finnes det andre måter å betrakte kjønn på som ikke låser oss så fast i dette maktperspektivet?