Andrei Zhdanov drev en aggressiv kulturpolitikk godt støttet av Stalin. Alt som virket ikke-sovjetisk, vestlig eller borgelig ble kritisert og fordømt. De fleste sfærer i det kulturelle livet i Sovjet ble påvirket av hans politikk.
Kjente komponister som Prokofiev og Sjostakovitsj var kritisert for ”formalism”.3 Ifølge Zhdanov var deres modernistiske musikk for mye vestlig påvirket og det var for lite harmoni. Regimet vendte seg imot jazz og annen type vestlig påvirket populærmusikk. I 1949 ble det bestemt at jazz var en måte å spre amerikansk imperialisme på, resultatet ble at saksofonen ble forbudt. 4 Dette var altså en ideologisk kampanje, den såkalte Zjdanovsjtsjina.
I korthet gikk denne kampanjen ut på at all innflytelse fra utlandet ble fordømt, mens sovjetpatriotisme og russisk nasjonalisme ble oppmuntret. Alt som var ikke-russisk innenfor Sovjetunionen ble hardt angrepet.
Ukrainere ble hardt rammet av dette, men jødene ble også rammet. Motstandere av sovjetpatriotisme ble ofte anklaget for ”kosmopolitter” og dette utviklet seg til en sterk antisemitisk kampanje. I 1948 ble alle jiddische institusjoner, som teater og presse, stengt.
Det ble tenkt at man ikke kunne lære noe som helst fra Vesten. Borgelige verdier som individualisme og liberalisme ble sett på som korrupte og egoistiske. Vestlig moral og filosofi ble neglisjert. Den unge generasjonen som hadde kjempet under annen verdenskrig fikk ofte oppleve Vesten og dermed fikk de sine egne erfaringer med vestlig måte å tenke på, dette likte ikke regimet i Sovjetunionen. Det ble sagt at slike erfaringer ikke var nødvendige og at de også var politisk illojale.5 Det kulturelle livet ble svært kontrollert og få fikk jobbe slik som de ville uten at regimet grep inn. Hatet mot Vesten var stort. Man oppdaget at russerne hadde
”oppfunnet” nesten alt. Ting som ble ”oppfunnet” av russerne var: dampmaskinen, flyet, radioen, lyspæren, penicillin etc. Vitenskapelig kontakt med Vesten var umulig, og kulturell kontakt var minimal. Til og med fotballkamper mot vestlige lag ble det slutt på.6 De mest fatale konsekvensene av Zhdanovs kulturpolitikk ble mest synlig under genetikken.
Lysenko-affæren er en kjent sak. Trofim Lysenko var selvlært biolog og hadde flere spekulative teorier om arvelære. Han hevdet at tilegnede egenskaper kunne nedarves (også kjent som Lamarckisme). Lysenko trodde at planter kunne permanent endres av miljø. Han fornektet også eksistensen av gener og kromosomer.
Partiet støttet Lysenkos teorier og alle som protesterte mot ham fikk sparken. Lysenko var kritisk til vestlige biologiske teorier og dette likte Zhdanov, som deretter støttet Lysenko.7 Ideologisk og politisk sett var Lysenko i takt med regimet, og med dette kunne han oppnå mye, blant annet ved at hans pseudovitenskapelige teorier kunne fortsette å eksistere. Konsekvensene var fatale, idet sovjetisk biologivitenskap ikke klarte å henge med vestlig vitenskap og det ble et stort gap mellom disse to vitenskapene. Denne ensrettingen, selvglorifiseringen og isoleringen fra Vesten nådde store høyder, og som en følge av dette ble sovjetisk forskning satt tiår tilbake på områder som moderne arvelighetslære og kybernetikk.
Til og med i matematikken var denne kulturpolitikken synlig. En forsker (hvis han ville bestå) som skrev en doktoravhandling måtte kvitte seg med vestlige statistikker og teorier, og han måtte sitere Stalin!8 Vitenskapen skulle bidra til å bygge sosialismen i landet.
Et sitat fra Georg Von Rauch illustrerer dette godt:
” […] research and teaching have to be subservient to the ”building of socialism,” they are inseparable from their purpose and receive their assignments and directives from the state and the Party. There are no abstract scientific goals based on the discovery of truth. Truth has, after all, already been established – it is contained in dialectical materialism, in Marxist doctrine. Dialectical materialism (diamat) is framework, content and method for the Soviet scientist. Science which is free of practical purposes and dogmatism is condemned as “formalistic” or “objectivistic”. 9 Dette resulterte i at det sovjetiske intellektuelle livet ble svært isolert fra omverdenen, og dette fikk konsekvenser for sovjeterne selv. Man fokuserte nå heller på å glorifisere russiske falske prestasjoner.
Ape-eventyr og en grov fornærmelse Zjdanovsjtsjina var også svært synlig innenfor litteraturen. Kampanjen var rettet mot det som ble oppfattet som borgerlige tendenser i litteratur og kunst. Litteraturen skulle prise høy moral og heroisk innsats og framheve partiets betydning for seieren i krigen og gjenoppbyggingen av samfunnet. Den sovjetiske virkeligheten ble idealisert og glorifisert.10 Særlig to forfattere fikk det svært tøft under Andrei Zhdanov. Den russiske forfatteren og satirikeren Mikhail Zosjtsjenko var en av Sovjetunionens mest leste forfattere. Han fikk særlig kritikk for en fortelling som het Adventures of a Monkey. Denne humoristiske fortellingen handler om en ape som rømmer fra en
dyrehage. Apen liker seg ikke i det sovjetiske samfunnet og til slutt bestemmer apen seg til å gå tilbake til buret sitt. Budskapet, ifølge Zhdanovs tolkning, var at livet i et bur i dyrehagen var bedre enn det sovjetiske samfunnet.11 Dette kunne ikke kulturpolitikeren tolerere. Han fordømte verket og mente at det hadde svertet den noble sovjetiske mannen og institusjonene.12 Zhdanov kalte Zosjitsjenkos verk for smakløse og ekle. Forfatteren ble også anklaget for å ha gitt et misledende bilde av sovjetisk liv.13
Anna Akhmatova var en kjent lyriker. Hennes dikt ble stemplet som dekadente av Zhdanov. Diktene hennes hadde ofte temaer som kjærlighet og religion.
Etter at Andrei Zhdanov hadde lest ett av Akhmatovas kjærlighetsdikt så var han ikke sikker på hva han skulle kalle henne for noe. Han var ikke sikker på om han skulle kalle henne for nonne eller hore, så han kom med denne absurde konklusjonen: ”half-nun and half-whore.”14 Ja, takk, begge deler - med andre ord! Anna Akhmatova måtte vaske gulv for å overleve. Denne ydmykende stillingen for en forfatter må være nedverdigende, og det er vanskelig å ikke ha sympati for henne.
Ingen av disse to forfattere ble fengslet, og de led ikke samme skjebne som forfatteren Osip Mandelstam som ble arrestert for å ha skrevet upassende dikt om Stalin og kommunisme og som døde på vei til arbeidsleir i Sibir i 1938 eller Aleksandr Solzjentisyn som ble dømt til ti år i fangeleir, men de ble dog utvist fra ”The Writer’s Union”, og de mistet rettet til å publisere noe som helst. 15 Man skulle skrive i en sosialistisk realismestil, der kunstneren måtte være så realistisk som mulig, slik at de brede lag kunne forstå kunsten. Arbeiderne ble glorifisert maksimalt. Verker som var vanskelig å forstå falt ikke i smak hos regimet.
Men hva skjedde med den klassiske russiske litteraturen? Russiske klassikere fortsatte å bli publisert.
Døde forfattere hadde det bedre enn de levende.16 Dostojevskijs verker ble likevel publisert sjeldent, det skyldes hans noe kompliserte verker og hans religiøse temaer. Dette kan man undre seg over. Hans verker har ofte flere religiøse undertoner, men nyere tolkninger av Dostojevskijs verker har vist at han muligens kan ha vært en skjult ateist. Dette kan være er en fruktbar tese, siden man kan få visse inntrykk av at han kanskje var ateist, særlig når man leser Brødrene Karamasov kan man få slike assosiasjoner. For en leser i Sovjetunionen var det fremdeles mulig å lese verker fra Pushkin, Tolstoj, Lermontov og andre store russiske (klassiske) forfattere.
Zhdanovs kulturpolitikk rammet de fleste sfærer, slik som film, litteratur, musikk, genetikk, kunst etc. Disse områdene av kulturlivet var sterkt overvåket og raskt kritisert av regimet. Historie som er et humanistisk fag
Andrei Zhdanov,
Kilde: google image link: www.myspace.com/Prokovief/photos/5429273 s
gikk heller ikke ustraffet. Paradoksalt nok kunne man ikke være for kritisk mot det gamle tsarriket. Stalin hadde på selektivt vis glorifisert enkelte deler av historien før kommunismen, og man burde ikke være kritisk mot visse tsarer. Historikeren Pokrovsky og filmskaperen Eisenstein var uheldige nok til å lage negative fremstillinger av Peter den store og Ivan den grusomme, to ledere som Stalin var stor tilhenger av. Ifølge Stalin var Eisensteins storfilm Ivan The Terrible (part II) historisk ukorrekt. Stalin mente at Ivan den grusomme var en mann med sterk vilje og karakter, mens i filmen blir han fremstilt som en mann som mangler disse egenskapene og da ligner han mer på Hamlet. 17 Eisenstein ble såret av dette. Den britisk-russiske politiske filosofen Isaiah Berlin18 traff Eisenstein i 1945 og dette kunne Berlin si om Eisensteins tilstand:
” I remember meeting Sergey Eisenstein in 1945;
he was in a state of terrible depression: this was the result of Stalin’s condemnation of the original version of his film Ivan the Terrible, because that savage ruler, with whom Stalin identified himself, faced with the need to repress the treachery of the boyars, had, so Stalin complained, been misrepresented as a man tormented to the point of neurosis.”19
Stalin var også kritisk til flere filmer. Alt som ikke falt i smak hos ham, ble kritisert og fordømt.
Unntak?
Så langt har vi fokusert på det negative i Sovjetunionens kulturliv, om hvor mye alt var kontrollert av regimet, men det fantes faktisk sfærer der regimet ikke grep inn. Stalin ga ofte fysikerne friere handlingsrom. Et sitat der dissidenten Zhores Medvedev siterer Stalin illustrerer dette poenget godt: ”Do not bother our physicists with political seminars. Let them use all their time for their professional work.”20 En som fikk stor nytte av denne politikken var den kjente vitenskapsmannen Andrei Sakharov, som var med på å bygge kjernefysiske våpen for Sovjetunionen.
Andre som hadde det relativt fritt var forskere som ville beskytte miljøet. Slike biologer ble ansett som relativt harmløse, så regimet trengte ikke å overvåke en slik gruppe av individer. Disse biologene fikk ikke til stort, men de hadde en viss innflytelse og prøvde flere ganger å kjempe for miljøet. De hadde en forening på omtrent 3000 medlemmer. 21 Det fantes også visse friheter i idretten. Staten kunne ikke manipulere og kontrollere alle aspekter i idretten.
Særlig i fotballen var det elementer der staten ikke
fikk til så mye, selv om de prøvde. Det ble flere ganger rapportert der fotballspillere oppførte seg udannet i forhold til det staten mente var god oppførsel. Flere av spillerne oppførte seg ikke kulturelt godt nok, ifølge staten. På slutten av 1940-tallet kritiserte sovjetisk presse et fenomen de ikke likte blant fotballspillere, nemlig hooliganisme. En kampanje ble startet for å transformere disse udannende fotballspillere til å bli mer ”gentlemen”.
Nå ble det rapportert at flere fotballspillere studerte marxisme-leninisme, gikk på museer, deltok på litterære forlesninger og forlesninger om klassisk opera. Dette varte kun i en kort periode og ble etter hvert mislykket.
22 Det sier seg selv at slike kampanjer som tvinger inn dannelse til idrettsmenn uunngåelig kommer til å feile.
Trolig kan man forklare dette ved at fotballspillere helst ville konsentrere seg om idretten, som er krevende og som tar mye tid, enn å gå på museer.
For å konkludere så var regimet sterkt involvert i de fleste sfærer i kulturlivet. Partiet og Stalin hadde alltid rett. Zhdanov fikk god støtte fra Stalin, og dette hjalp ham til å være ekstrem i flere tilfeller. Den mektige kulturpolitikeren var nådeløs i sin kritikk mot det han ikke likte. Han kom med alle slags grove fornærmelser til profilerte kunstnere uten å tenke på deres rykte. Alt som virket borgelig, vestlig, ikke-sovjetisk etc. fikk streng kritikk og ble fordømt.
De fleste områder i kulturlivet ble påvirket av Zhdanovs aggressive kulturpolitikk, men visse sfærer slapp unna bøddelens pisk.
Litteraturliste
Berlin Isaiah, The Soviet mind. Russian culture under communism.
Brookings institution press. Washington, D.C. 2004.
Brown Archie, The rise & fall of communism. The bodley head, London, 2009.
Clark, Katerina and Dobrenko Evgeny, Soviet culture and power. A history in documents, 1917 – 1953.Yale University press. New Haven
& London, 2007.
Egge Åsmund, Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Universitetsforlag, Oslo, 2010.
Moss. Walter. G. A History of Russia, Volume II since 1885. Second edition. Anthem Press, 2005.
Nove Alec, Stalinism and after. The road to Gorbachev. Third edition.
University of Glasgow. 1990.
Overy. Richard, The Dictators. Hitler’s Germany, Stalin’s Russia.
Penguin books, 2005.
Rauch Georg. Von, A history of Soviet Russia. Translated by Peter and Annette Jacobsohn. Revised edition. Frederick A. Praeger, Publishers.
New York, 1958.
Noter
1 Richard Overy. The Dictators. Hitler’s Germany, Stalin’s Russia. s.
79. Sitatet er hentet fra, Resis, Molotov Remembers, s. 232.
2 Åsmund Egge, Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Parafrasering især s. 207.
3 Archie Brown, The rise & fall of communism. Parafrasering især s.
201. Formalism= (in Marxist criticism) excessive concern with artistic technique at the expense of social values, etc. Store norske leksikon definerer begrepet slikt: Formalisme= det å legge overdreven vekt på det formelle, på detaljene på bekostning av det som har virkelig betydning. Uttrykket er også brukt polemisk mot sterkt eksperimenterende kunst og representanter for denne.
4 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885, parafrasering især s. 387.
5 Katerina Clark and Evgeny Dobrenko, Soviet culture and power. A history in documents, 1917 – 1953. Parafrasering især s. 349.
6 Alec Nove, Stalinism and after. The road to Gorbachev. Parafrasering især s. 104.
7 Georg Von Rauch, A history of Soviet Russia, parafrasering især s. 403.
8 Alec Nove, Stalinism and after. The road to Gorbachev. Parafrasering især s 106. Sitater som kunne brukes var av denne typen:
“ Statistikk er veldig viktig” og et av Stalins mest kjente sitater:
“Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk”.
9 Georg Von Rauch, A history of Soviet Russia, s. 404.
10 Åsmund Egge, Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Parafrasering især s. 211.
11 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885, parafrasering især s. 382.
12 Alec Nove, Stalinism and after. The road to Gorbachev. S. 97.
13 Georg Von Rauch, A history of Soviet Russia, s. 402.
14 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885, parafrasering især s. 382.
15 Archie Brown, The rise & fall of communism. Parafrasering især s.
201. Union of Sovjet writers= those writers who did not belong to the official union found it almost impossible to get their work published. In 1934 the Union of Soviet Writers adopted the theory of Socialist Realism. Approved by Stalin, Bukharin, Gorky and Zhdanov, the theory demanded that art must depict some aspect of man’s struggle toward socialist progress for a better life. It stressed the need for the creative artist to serve the proletariat by being realistic, optimistic and heroic. The doctrine considered all forms of experimentalism as degenerate and pessimistic.
16 Archie Brown, The rise & fall of communism. Parafrasering især s. 202.
17 Katerina Clark and Evgeny Dobrenko, Soviet culture and power.
A history in documents, 1917 – 1953. Parafrasering især s.450.
18 Isaiah Berlin var jøde som emigrerte fra Riga tidlig på 1900 – tallet.
19 Isaiah Berlin, The Soviet mind. Russian culture under communism.
s. 53-54.
20 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885 s. 376.
21 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885.
Parafrasering især s.376.
22 Walter. G. Moss. A History of Russia, Volume II since 1885.
Parafrasering især s. 390.