Allerede i 2005 rullet forskerne Ole Andreas Engen og Helge Ryggvik opp problematiske sider og dilemmaer knyttet til en ekspanderende norsk oljegigant som sammenslåingen av Statoil og Norsk Hydros olje- og gassdivisjon ville føre til. De mente det var etisk
problematisk at et norsk selskap skulle ta ut store inntekter fra utviklingsland i Afrika ved å forholde seg til en politikk og et rammeverk som var helt annerledes og ga selskapene større fordeler, enn det Norge selv ga de internasjonale selskapene som ville inn i Norge ved oljealderens begynnelse. Da var mantraet at flest mulig penger skulle bli igjen i Norge, blant annet via høy skattelegging av oljeselskapenes inntekter på sokkelen.
Ole Andreas Engen og Helge Ryggvik mente at det var fare for at i land med såkalt dårlig styresett, kunne Statoil (og Hydro) dra nytte av en politikk som innebar dårlig styresett hos
72 Ibid, side 140-141.
73 Ibid, side 16-18.
29 myndighetene som igjen ga større handlingsrom for selskapene selv. Dette ville være stikk i strid med den modellen Norge selv hadde bygget opp på hjemmebane.74
I 2007 tok Øyvind Ihlen opp at ekspansjon lå til grunn for tenkemåten i petroleumsindustrien.
Han påpekte at internasjonalisering var blitt nasjonal politikk ved at det ble gjort til ett av tre hovedmål for norsk petroleumspolitikk.75
«Premisset synes å være at ettersom Norge er et så vidt velfungerende samfunn, har vi noe å lære verden. Vi bør ekspandere. Dette er da også kjerneposisjonen i denne tolkningsrammen: Alle tjener på at norsk oljeindustri internasjonaliseres. Industrien vil skape positive ringvirkninger i vertslandet og gi det norske samfunn inntekter og arbeidsplasser.»76
Ihlen trakk også fram nytten oljeselskapene hadde av å bli dratt inn i et landskap som framhevet det gode Norge. Han var av den oppfatning at ekspansjonsrammen fridde til en viss nasjonal selvfølelse og sjåvinisme hvor rikdom burde bli fordelt og godt styresett eksportert.
Han viste til at når denne oppfatningen var den dominerende, både i industri og i norsk politikk, forhindret det debatt. Andre måter å se ting på ble dermed utelukket og marginalisert.77
Ihlen forklarte dermed hva han mente var årsaken til den mer eller mindre fraværende politiske debatten om Olje for utvikling som i praksis gikk hånd i hånd med norsk oljeindustris ønske om ekspansjon i utlandet.
«Oljeselskapene gjør hva de kan for å bli inkludert i bildet av «det uskyldige Norge», samtidig som man ønsker å være en humanitær stormakt (Jære, 2006).»78
Våren 2015 var regjeringen opptatt med å finne nye satsingsområder i bistandspolitikken.
Ved lanseringen av den nye politikken for vekst i utviklingsland, hadde utenriksminister Børge Brende en kronikk i flere av landets aviser, deriblant i Stavanger Aftenblad, hvor han framhevet at innsatsen skulle økes for å bedre rammevilkårene for private investeringer i
74 Ryggvik, Helge, Ole Andreas Engen, «Den skjulte dagsorden, rammer for en alternativ oljepolitikk», Stavanger/Oslo, 2005, side 12-22. Oljefagforbundet Safe sto som utgiver av rapporten.
75 Ihlen, Øyvind, Petroleumsparadiset – Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og omdømmebygging, UNIPUB, Oslo, 2007, side 93-100.
76 Ibid, side 99.
77 Ibid, side 99.
78 Ibid, side 93.
30 utviklingsland. Brende la heller ikke skjul på at den nye politikken skulle gagne norsk
næringsliv.79
«Mange norske bedrifter opererer i, eller viser interesse for, markeder i
utviklingsland. Dette er til gjensidig nytte både for bedriftene og vertslandet. Vi legger til rette for partnerskap som møter utviklingslandenes behov, samtidig som det må være lønnsomt for de involverte bedriftene».80
Kritikken som har vært reist mot Olje for utvikling opp gjennom årene viser at det er kan være grunn til å stille spørsmål om bildet Norad selv forsøker å tegne i offentligheten er presist nok. Retorisk forfekter programmet at det er tydelige skiller mellom norske
myndigheter og norsk næringsliv i mottakerlandene. Studiene som er gjort av Mari Martinsen og Kristin Dypedokk og artiklene til blant andre Ketil Fred Hansen og Audun Solli viser at det er relevant å diskutere de problematiske sidene ved en blanding av utviklingshjelp, representert ved norske myndigheter, og norske oljeinteresser, først og fremst via Statoil.
Det kan også synes som det har vært utfordrende å måle resultatene av virksomheten til Olje for utvikling i mottakerlandene. Dersom institusjonelle rammer har kommet på plass, som i tilfellet med oljelover i Uganda, betyr ikke det at den norske pengebruken i landet
nødvendigvis har vært nyttig og har oppnådd programmets målsetting. Oljelover på papiret, er ingen hindring for at det skjer korrupsjon eller menneskerettighetsbrudd. Olje for
utviklings årsrapporter er sparsommelige med å beskrive arbeidet som er gjort i de forskjellige landene og resultatene av dette arbeidet. Der årsrapportene har framhevet at Norge har bidratt til oljelover eller et rammeverket til et oljefond, kan det på den ene siden framstå som om arbeidet har lykkes. På den andre siden vurderes ikke effekten av dette arbeidet for befolkningen, om det norske arbeidet har ført til fattigdomsreduksjon.
Delkonklusjon
I 2015 var den totale norske bistanden på vel 34,5 milliarder kroner.81 Rammen i Olje for utvikling lå dette året på 210 millioner kroner. Av disse pengene gikk drøyt 135 millioner kroner til land i Afrika. Selv om beløpet var lavt sammenlignet med den totale bistanden Norge ga i 2015, er det grunn til å hevde at Olje for utvikling er blitt en spydspiss i den
79 Brende, Børge, «Sammen om jobben», Stavanger Aftenblad, 19. juni 2015.
80 Ibid.
81 Norad, «Norsk bistand i tall», Norad, https://www.norad.no/om-bistand/norsk-bistand-i-tall/?tab=geo .
31 norske bistanden. Årsaken er at programmet er omfattende og inkluderer norsk utenriks-, olje-, og næringspolitikk og flere direktorater, samt flere norske utenriksstasjoner.
Opp gjennom årene har det vært spede tilløp til debatt om Olje for utvikling. Det har vært tilløp til kritikk, uten at det har gjort noe med de overordnede linjene i Olje for utvikling.
32