---Hvis Konkurransetilsynets fagkompetanse og vedtakskompetanse skal styrkes og utvikles i takt med endrede markeds- og konkurranseforhold langs de linjer som er skissert foran, betinger dette at tilsynet får tilført ressurser til å ivareta disse hensyn. Dette gjelder både ressurser for styrking av kompetansen innad i organisasjonen, men også å kunne disponere midler til å initiere forsknings- og utredningsprosjekter i egen regi og i samarbeid med Norges Forskningsråd og andre for å styrke kunnskapsgrunnlaget på områder hvor tilsynet trenger mer kunnskap og innsikt for sin vedtaks- og håndhevingspraksis.15
3. Et uavhengig tilsyn
Konkurransetilsynets uavhengighet kan drøftes langs en vertikal og horisontal dimensjon; vertikalt i forhold til overordnet forvaltningsenhet, nå Nærings-departementet, og videre oppover til departementets politiske ledelse og til det politiske systemet for øvrig, og horisontalt til andre tilsyns myndigheter og forvaltningsorganer som berører tilsynets arbeidsfelt og kompetanseområde, herunder EFTA Surveillance Authority (ESA) under EØS-avtalen. Forholdet til andre tilsynsmyndigheter er drøftet foran og jeg går ikke nærmere inn på dette her.
Den vertikale dimensjonen har igjen to sider eller aspekter. Det ene gjelder klageordningen med hensyn til konkurransetilsynets vedtak i konkurranse-saker og det andre mer generelt om tilsynets grad av selvstendighet i saksvurdering og avgjørelsesmyndighet, og uavhengighet i relasjon til påvirk-ning fra politisk eller næringsmessig hold i utøvelsen av konkurransepolitikken.
Når det gjelder klageordning, er hovedregelen fortsatt at overordnet departe-ment er klageinstans for klage på vedtak fattet av tilsynet i konkurransesaker.
15 For eksempel disponerer det svenske konkurransetilsynet over en årlig budsjettbevilgning til forskning, som i 2013 var på 14 mill. SEK. Det er opprettet et eget fagutvalg med representanter fra universiteter og forskningsinstitusjoner fra inn- og utland som behandler innkomne søknader. Tilsynet gjennomfører også et årlig seminar om spesifikke konkurransetema (”Pros and Cons”), der forskere inviteres til å delta og der bidragene utgis i en publikasjon på engelsk. I 2013 var temaet: ”Pros and Cons of Counterfactuals”.
Et interessant norsk tiltak er opprettelsen av Bergen Center for Competition Law and Economics (BECCLE), som en faglig møteplass for økonomer og jurister som arbeider med konkurransespørsmål og som jevnlig avholder seminarer om konkurransefaglige emner.
For noen år siden ble det innført en bestemmelse i konkur ranseloven om at i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Kongen i statsråd tillate en foretakssammenslutning, eller erverv av andeler, som Konkurranse-tilsynet har grepet inn mot.
For denne type saker løftes altså den endelige avgjørelsesmyndigheten opp til samlet regjeringsnivå, som må ansees som en klar forbedring ut fra et saks-vurderings- og beslutningssynspunkt.16 Det er imidlertid overordnet departe-ment til tilsynet som forbereder saken for drøfting i regjeringen, og det åpnes dessuten opp for skjønnsmessig vurdering av hva som kan være saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning. En forholdsvis liten fusjon eller erverv kan i gitte tilfeller hevdes å være av prinsipiell betydning, mens det i realiteten kan være andre hensyn av politisk eller næringsmessig art enn konkurransehensyn som ligger bak.
Både konkurranselovutvalget av 1991 og, med visse nyanser, konkurranselov-utvalget av 2003 foreslo å opprette en uavhengig klagenemnd utenfor departe-mentet som klageinstans. Forslaget har imidlertid blitt avvist begge ganger av den sittende regjering og ordningen med departementet som klageinstans har blitt opprettholdt. Regjeringen Solberg har imidlertid bebudet av man vil se nærmere på hele klagesystemet og synes å ville gå inn for en uavhengig klage-nemnd som hovedprinsipp.
Ordningen med departementet som klageinstans har etter min mening en rekke uheldige sider, ut over det som er berørt ovenfor. Det er en norsk
”særordning”, mens en endring til en uavhengig klageinstans ville bringe oss på linje organisatorisk med flertallet av land som vi kan sammenlikne oss med i denne type saker. Det ville skape klarere ansvars- og kompetanselinjer i konkurransepolitikken, samtidig med at hensynet til behandlingen av saker av prinsipiell eller stor samfunnmessig betydning ved fusjoner og oppkjøp vil kunne ivaretas, etter definerte vesentlighetskriterier. Det ville redusere den ressursødende lobbyvirksomheten overfor departementet og det politiske system i alminnelighet fra fusjonsparter og andre som vil skyte seg inn under unntaksvilkårene. Kravene til forutsigbarhet, konsistens og transparens i konkurransepolitikken vil kunne oppfylles på en bedre måte, og man vil kunne stå på tryggere konkurransefaglig grunn i behandlingen og klagevurderingen av alle konkurransesaker. Departementet vil kunne konsentrere sin innsats om dets primæroppgaver i konkurransepolitikken - arbeidet med regelverk, inter-nasjonalt samarbeid, budsjettarbeid m.m. – og ressursbruken og kompe tansen i
16 Jeg har argumentert for at en tilsvarende bestemmelse bør vurderes innført i energiloven, der Olje- og energidepartementet er klageinstans for vedtak fattet av NVE, for å ivareta viktige samfunnshensyn ved kraft- og nettutbygging. Einar Hope:
”Offentlig regulering og politisk styring”, Samfunnsøkonomen, nr. 5, 2011.
departementet på det konkurransepolitiske området vil kunne dimensjoneres etter dette.
Når det gjelder det andre aspektet om tilsynets uavhengighet i relasjon til påvirkning fra politisk eller næringsmessig hold i utøvelsen av konkur-ransepolitikken, vil deler av dette kunne dempes ved en omlegging av klage-ordningen til en uavhengig klagenemnd. En slik påvirkning vil imidlertid alltid være til stede og må også ansees som en naturlig del av en demokratisk og forvaltningsmessig beslutningsprosess, innenfor gitte lover og regelverk. Jeg tror for øvrig at forekomsten av ESA, og forholdet mellom konkurranse-politikken i EU og Norge mer generelt, har bidratt til i noen grad å dempe denne formen for påvirkning fra norske aktører.
Med Næringsdepartementet som overordnet myndighet melder imidlertid en annen problemstilling seg, selv om klageinstituttet skulle bli flyttet fra departe-mentet til en uavhengig klagenemnd. Dette gjelder spørsmålet om forholdet mellom Næringsdepartementets utøvelse av sitt ansvar og rolle som eier av en rekke statlige foretak og samme departement som øverste myndig hetsinstans for konkurransepolitikken. Hvis man ikke opptrer med konsekvens og ryddig-het her, kan det lett oppstå uklare ansvarsforhold og uheldig rolle blanding.
Spesielt er det viktig at det ikke, med rette eller urette, kan hevdes at offentlig eide foretak blir forskjellsbehandlet i konkurransesaker i forhold til andre foretak, eller at disse har mer direkte tilgang til det politiske og forvaltnings-messige systemet i konkurransespørsmål enn andre aktører.
For et par år siden utarbeidet Nærings- og handelsdepartementet retnings linjer for utøvelsen av det statlige eierskapet overfor selskaper og virksomheter som staten har eierinteresser i.17 Det bør vurderes å supplere disse retnings linjene med bestemmelser som sikrer ryddige og transparente forhold mellom departementet som eier av statlige foretak på den ene side og konkurranse-myndighet på den annen, eventuelt at det utarbeides et sett av retningslinjer spesifikt for sistnevnte forhold. Den politiske ledelsen i departementet under regjeringen Solberg har for øvrig allerede bebudet at det vil legge frem en ny melding til Stortinget om den statlige eierskapspolitikken. Der bør også for holdet mellom departementet som eier og konkurranse myndighet kunne tas opp.
17 St.meld. nr. 13 (2010.2011): Aktivt eierskap. Jeg har gitt noen synspunkter på meldingen og retningslinjene i en kommentar;
Einar Hope: ”Offentlig eierskap og konkurranse”, Energi, nr. 7, 2011.
Sluttmerknad
Sett fra mitt ståsted som samfunnsøkonom og tidligere konkurransedirektør har det funnet sted en interessant og gledelig utvikling i konkurransepolitikken i de senere årene. Dette gjelder så vel utviklingen i det teoretisk-analytiske grunnlaget for utforming og håndhevning av politikken, men også med hensyn til næringslivets og allmennhetens økende anerkjennelse for, og aksept av, konkurransepolitikk som et viktig politikkområde.
Det er viktig at det bygges videre på dette grunnlaget. Med den faglige utviklin-gen som har skjedd i konkurranseanalysen, med sterkere vekt på å forstå og inkorporere markedsaktørenes konkurransestrategier og konkur ranse messige adferdsrelasjoner mellom aktører i markedene i analysen, som påpekt foran, skulle Christine Meyer som ”kaptein” ha gode faglige forut setninger for å lede og oppdatere Konkurransetilsynet kompetansemessig etter hvert som ny forsknings- og faktabasert kunnskap tilsier at tilsynets til nærmingsmåter og analyseopplegg må justeres. Forhåpentligvis vil hun også, med hennes erfaring fra politikk og offentlig forvaltning, kunne bidra til å løfte frem en åpen og fordomsfri diskusjon av konkurransepolitikk som et viktig politikkområde på en raskt omskiftelig konkurransearena, nasjonalt og internasjonalt.