Et tysk eller norsk prosjekt?

Hvem var det så som tok initiativ til verving av nordmenn til tysk krigsinnsats? Opprinnelig var verving av ”germanske” frivillige et tysk initiativ, nærmere bestemt fra Heinrich

Himmler.⁸⁷ Planene ble lagt allerede før krigen. Senere så også kollaborasjonsmyndighetene i de tyskokkuperte land seg tjent med å delta i vervingen. Også vervingen i Norge var i

utgangspunktet et tysk initiativ.⁸⁸ Vi skal se at både nordmenn og tyskere var aktive i denne prosessen. Motivene kunne riktignok være forskjellige. Det var også store spenninger mellom NS-myndighetene og de tyske okkupasjonsmyndighetene gjennom hele krigen om hvordan de norske frontkjemperne skulle organiseres og benyttes.

82 RA, Sunnmøre politikammer: anr. 446 og Veum 2009/2010, s. 319, Riksarkivet har bare et kort med personalia

83 RA, Nordmøre politikammer: dom anr. 903/45

84 RA, Nordmøre politikammer: dom anr. 165/45

85 RA, Oslo politikammer: dom 644

86 Opplyst i Pryser 2011, s. 155

87 Gingerich 1991, s. 58

88 Dahl 1972, s. 13

Norske initiativ til og motiv for verving

Etter den norske kapitulasjonen var restene av militærapparatet underlagt sivil kontroll. 2.

august 1940 opplyste Finansdepartementet at Forsvarsdepartementet ikke ville få et eget avsnitt i statsbudsjettet og 3. august meldte den tyske overkommandoen at departementet skulle avvikles.⁸⁹ Allerede 6. september sendte Quisling et brev til Hans Lammers, sjef for det tyske Rikskanselliet, der han ba om at nordmenn måtte få sjansen til å melde seg frivillig til Wehrmacht.⁹⁰ I september 1940 blir NS av Terboven erklært for å være det ”statsbærende parti” i Norge. 12. januar 1941 holder Quisling så en tale i kringkastingen, der han oppfordrer nordmenn til å melde seg til tysk krigstjeneste. Dette kan vi si var den offisielle starten på vervingen i NS-regi i Norge. Talen sier mye om de ”norske” motivene for verving, og vi finner lignende formuleringer som frontkjemperne senere brukte når de skulle forklare sine egne motiv for at de vervet seg. Et utdrag fra talen kan illustrere dette:

Vi, som klart har forutsett den framtidige utvikling, vil nu gjøre vårt for av fri vilje å kjempe med på Hitlers og Tysklands side for de germanske folks felles sak, og for det nye Europa.

Tyskland vil seire i denne krig uten vår hjelp. Men det strider mot den æresfølelse og trang til likeverdighet som bor i hvert nordisk menneske at vi ikke selv gjør en innsats, når det gjelder vår egen sikkerhet og vår egen skjebne. Uvegerlig blir vi deklassert som nasjon hvis vi ikke selv er med og med våpen i hånd våger noget, når Europas og Norges skjebne avgjøres under stålhjelmen.⁹¹

Quisling er altså overbevist om tysk seier. I talen snakker han også om en ”nyordning i Europa”, ”det germanske forbund” og solidaritet med Tyskland. Samtidig ser vi at talen også spiller på nasjonale strenger. Denne dobbeltheten er viktig. NS er fullt innforstått med at den begrensede makten de har, skyldes den tyske okkupasjon. Samtidig er det viktig for deres selvforståelse at de ser på seg selv som en nasjonal bevegelse som jobber for økt norsk frihet og selvstendighet. Partiet tror derfor de vil styrke sin stilling overfor tyskerne om ”vi ytte vårt til den felles væpnede sak.”⁹² Et annet og beslektet motiv er også viktig: Quisling mente at soldater og offiserer med krigserfaring fra det tyske forsvaret kunne danne stammen i en                                                                                                                

89 Dahl 1972, s. 8

90 Skilbred 1974, s. 52 og Dahl 1972, s. 8

91 Talen ble gjengitt i Aftenposten 13. januar 1941. Her sitert fra Dahl 1972, s. 8

92 Dahl 1992, s. 506

framtidig gjenreisning av en norsk hær. Han så det som en innrømmelse fra tysk side at de fikk lov til å verve soldater i Norge.⁹³ Det var som vi vet, et begrenset tall på nordmenn som vervet seg, og de ble først og fremst tillagt moralsk og politisk betydning. Senere, da

krigslykken snudde, ble frivillig frontinnsats også framstilt som en militær nødvendighet.⁹⁴

Tyske motiv for verving i Norge

Allerede i 1938 hadde Himmler åpnet opp for verving av ikke-tyskere av ”akseptabel rasebakgrunn” til SS-Verfügungstruppen.⁹⁵ Etter at man i 1940 hadde bestemt seg for et angrep mot Sovjetunionen, så man for seg en massiv ekspansjon av SS´ væpnede gren. Som vi har sett, var man da avhengige av rekruttering også utenfor Tyskland. Waffen-SS var av Hitler tiltenkt en ledende rolle i Det tredje riket etter krigen. Den sikreste måten å sørge for at det skjedde, var at organisasjonen økte sin makt og prestisje ved resultat på slagmarken.⁹⁶ I SS var man ikke først og fremst opptatt av nasjonalstaten, men ”rasefellesskapet” og det

germanske folks felles skjebne. Med et slikt pangermansk utgangspunkt kunne en norsk rekrutt være like god som en tysk. ”Blodet” var avgjørende. Målet var et fremtidig ”stortysk rike”.⁹⁷

Kvantitet var i utgangspunktet ikke avgjørende i den tyske vervingen, i alle fall ikke i starten.

Det hang nok sammen med elitetenkningen i SS. Målet var ikke flest mulig soldater, men å utdanne personer som senere kunne danne en plattform for å øve innflytelse i okkuperte land i det senere stortyske eller storgermanske rike.⁹⁸ Da var det viktig å rekruttere folk med den rette avstamningen og personer som delte de nasjonalsosialistiske og pangermanske ideene eller som kunne læres opp i disse. De som meldte seg til fronttjeneste, ble også sett på som kvalifisert til å bli såkalte ”Wehrbauern” og overta en gård i Øst-Europa som kolonister og

”krigerbønder”.⁹⁹

93 Dahl 1972, s. 13-14, hentet fra straffesaken mot Quisling

94 Dahl 1972, s. 15-16

95 Gingerich 1991, s. 59

96 Professor Georg H. Stein, gjengitt fra Dahl 1972, s. 12-13,

97 Gingerich 1991, s. 61

98 Gingerich 1991, s. 169-170

99 Gingerich 1991, s. 211-212 og Sørlie 2014, s. 63, Dette ble bl.a. nevnt i propagandaen for Regiment Nordland og Den norske legion.

Som vi ser av redegjørelsene over, var motivene til tyskerne og Nasjonal Samling for verving av soldater i Norge ikke helt sammenfallende. Mange tidligere frontkjempere gikk inn i Statspolitiet og tysk sikkerhetstjeneste og kom således til å tjene tyske interesser. Alt tyder likevel på at de pangermanske ideene hadde liten appell blant norske frontkjempere. Deres lojalitet til Nasjonal Samling var sterkere. I NS var Jonas Lie og Sverre Risnæs regnet for å være tyskvennlige, men den mer nasjonale linjen til Quisling hadde nok større oppslutning. I Møre og Romsdal ser vi også at mange hadde tilknytning til Hirden, mens det tyskkontrollerte Germanske SS Norge hadde liten appell. I Møre og Romsdal har vi likevel to viktige unntak.

Offiserene Petter Thomas Sandborg¹⁰⁰ og Jan Schneider¹⁰¹ var tyskvennlige og med i

Germanske SS Norge. Det fantes et pangermansk miljø i Norge også, knyttet til tidsskriftene

”Ragnarok” og ”Germaneren”. Deres innstilling til ledelsen i NS kunne ofte være direkte fiendtlig.¹⁰²