Det som har størst betydning for de foresatte når det gjelder den praktiske bruken av Fritidskortet, er det å få tilgang til å hente ut fritidskortmidlene til barna. Som beskrevet tidligere har kommunene i casestudien ulike tildelings-løsninger. Haugesund har tatt i bruk Friskus-plattformen, mens Skien, Stor-Elvdal og Vadsø har refusjonsordninger hvor foresatte sender inn søknad
gjennom et nettskjema eller via e-post. I denne delen skal vi se nærmere på de foresattes erfaringer med disse ulike løsningene.
I Skien er fritidskortordningen innrettet slik at den foresatte først betaler fakturaen for den organiserte fritidsaktiviteten og deretter sender søknad til kommunen om å få tilbakebetalt kostnadene gjennom et digitalt refusjons-skjema. Det må gis opplysninger om søkeren (det vil si den foresatte), barnet og typen aktivitet. Kostnaden må dokumenteres med en kvittering (eventuelt bank-utskrift) og en faktura for deltakeravgiften, som begge må lastes opp som et elektronisk vedlegg i søknadsskjemaet. En informant beskrev framgangsmåten på følgende måte:
«Du må finne den transaksjonen [i nettbanken] og lagre den, og så må du finne fakturaen på det som vi har betalt. Og så må du sende inn søknaden, og så legger du til de to tingene man skal ha med. Og den lille opera-sjonen der, den innbiller jeg meg kan være litt komplisert for mange, men – eller for noen.»
Med andre ord er det flere steg i refusjonsskjemaet som den foresatte må gjennom for å sende inn søknaden. Denne informanten opplevde dette som overkommelig for sin egen del, men påpekte også, som sitatet viser, at dette kunne være komplisert for noen som ikke har så gode datakunnskaper. Det er mye informasjon som skal fylles inn av søkeren, i tillegg til at man også må hente ut dokumenter fra andre systemer, som nettbank og e-post, og laste disse opp i søknaden.
I intervjuene kommer det også fram at foresatte som har hatt behov for det, har gått utenom de digitale løsningene og levert kvitteringer for betalt medlems- og deltakeravgift direkte til kommunen. Også i andre kommuner forteller foresatte at de har fått hjelp av kommunen og/eller NAV til å søke på Fritidskortet, og at dette har vært en positiv opplevelse:
«Jeg gikk til NAV. Så jeg møtte han som … han får sånn faktura fra [navn på kommune] om min aktivitet for barna. Så sa han: ‘Nei, her i [navn på kommune] er det gratis.’ Så sa han til meg: ‘Vi skal søke, vi søker refusjon tilbake. [Etterpå] skriver [vi] ut kontoutskrift – hvordan du har betalt.’ Så vi leverte på posten, og bare en uke [etter fikk vi] pengene tilbake.»
Vadsø har en tilsvarende løsning som Skien, og informantene her gav uttrykk for mange av de samme betraktningene med hensyn til brukervennlighet i løsningen og kompetanse hos den som søker. Et annet moment som ble løftet
fram av informantene, var også betydningen av at informasjonen i skjemaet og hva den enkelte skal fylle ut, er presentert på en tydelig og forståelig måte.
I Stor-Elvdal har man en enda enklere løsning ved at søknaden sendes per e-post til kontaktpersonen i kommunen. Det må legges ved enten en bekreftelse fra kontaktpersonen om aktiviteten barnet eller ungdommen skal delta i, eller en bekreftelse eller kvittering på at kontingenten er betalt. Ved aktiviteter hvor det er årskort, må det sendes ny søknad for hvert halvår. En informant beskrev prosessen på følgende måte:
«Jeg skrev en uformell epost til dem, og så la jeg ved kvittering og [skrev] at jeg hadde betalt for de to forskjellige [aktivitetene] til begge ungene, da. Så da bare tok jeg en bankutskrift, da, jeg hadde ikke noe mer enn det, men viste at jeg hadde betalt inn det, da. Dokumentasjon på at jeg hadde betalt, og så fikk jeg pengene inn på kontoen min.»
Et poeng som videre trekkes fram i forbindelse med de refusjonsordningene som er brukt i flere av kommunene, er at det kan være problematisk for de familiene som er i en vanskelig økonomisk situasjon. En informant trakk fram nettopp dette:
«Hvis man har veldig trang økonomi og er nødt til å legge ut selv, så tenker jeg jo at det kanskje kan være en fordel at man får direkte betalinger fra kommunen, eller fra det Fritidskortet, da, og inn til den organisasjonen der man skal … ja, den aktiviteten, da.»
Når man først har hentet ut kortet, er erfaringen generelt at det har fungert godt og effektivt at man får utbetalt Fritidskortet til sitt barn, eller at man får refundert pengene dersom man har lagt ut selv.
Haugesund har som nevnt den digitale Friskus-løsningen. Erfaringene til de informantene vi snakket med om bruken av denne plattformen, var at den fungerte godt. En informant beskrev for eksempel gangen i det på denne måten:
«Det var ikke noe problem. Jeg trengte ikke noe hjelp, og jeg fikk det til sånn intuitivt. Jeg trengte ikke å laste opp noe; Friskus hentet ting auto-matisk, og så betalte jeg resten selv, og da var det fram med kortdetaljer og BankID.»
Restbeløp ut over det Fritidskortet dekker, kan betales direkte i plattformen ved å bruke bankkort, som informanten gjorde her. Informanten opplevde at dersom man kunne bruke nettbanken, så kunne man også bruke denne løsningen.
Hovederfaringen var med andre ord at løsningen var enkel å bruke.
Et annet moment er opplevelsen av personvern og datasikkerhet i bruken av løsninger for utbetaling av Fritidskortet. Dette dukket opp i et intervju med en foresatt i Haugesund:
«Jeg opprettet en bruker for å benytte meg av kortet, og det gikk ganske smidig. Mener at jeg tenkte litt over dette med personvern og sikkerhet, for dette kortet dekket ikke alt, [og] vi måtte betale en rest. Men så valgte jeg å stole på det, siden det kom fra det offentlige.»
Informanten pekte her på at det ikke var noe på Friskus-siden som tydelig viste at dette var en ordning forvaltet av Haugesund kommune, og at dette gjerne kunne vært utbedret. Vedkommende hadde likevel tillit til løsningen fordi det hadde blitt informert om den andre steder.
Sett i forhold til de bekymringene som er uttrykt i erfaringene fra både kom-munene og aktivitetstilbyderne, kan det denne informanten forteller, tyde på at den digitale løsningen er lett å ta i bruk. Det må imidlertid understrekes at disse informantene ikke var i en vanskeligstilt økonomisk situasjon, og at de anså seg selv som å ha tilstrekkelig digital kompetanse.