EU er det mest vellykkede eksempelet på institusjonalisert internasjonal politisk koordinering i den moderne verden. Men det er lite enighet om en korrekt forklaring på utviklingen. Fra signeringen av Romatraktaten, til inngåelse av Maastrichtavtalen har EU utviklet seg gjennom en rekke internasjonale forhandlinger, hver med sin agenda for å kunne sikre intervensjon. Den mest fundamentale oppgaven står ovenfor et teoretisk hensyn av europeisk integrasjon for å forklare disse forhandlingene (Moravcsik 1993, 473). Denne oversikten vil inneholde elementer ved EUs historie, fra den spede begynnelse og frem til i dag, som er relevante i forhold til vår problemstilling, det vil derfor være flere elementer ved EU som er utelatt.
2.1 Fra kull- og stålunion til dagens EU
I kjølvannet av andre verdenskrig pekte kraftige politiske, økonomiske og strategiske hensyn i retning av en europeisk integrasjon. Europeiske land ønsket å forsikre seg om at det ikke ville bli noen gjentakelse av 1914 og 1939, da europeiske konflikter ødela kontinentet og utviklet seg til å bli verdenskriger. Økonomisk var det et sterkt ønske om internasjonalt samarbeid og handel for å gjenoppbygge et Europa herjet av krig. Strategisk følte mange i Europa seg truet av Sovjetunionens utvidelse inn i Øst-Europa på slutten av 1940-tallet og av utsiktene til at Europa ville bli irrelevant i den fremvoksende bipolare verdensordenen (Heywood 2004, 114). Spesielt forsoning mellom Frankrike og Tyskland var viktig, og i 1952 opprettet de Den europeiske kull- og stålunion (EKSF), sammen med Belgia, Italia, Nederland og Luxembourg. Siden kom Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF-traktaten, eller Roma- traktaten) og Det europeiske atomenergifellesskap (Euratom) i 1957 (Ruud og Ulfstein 2011, 221). EØF skulle fremme frihandel − fri bevegelse av varer, tjenester, arbeidstakere og kapital − mellom medlemslandene som virkemiddel for å sikre velstand og fred. Dette innebar også en tollunion, med felles tollsatser og felles handelspolitikk overfor andre land. Dessuten ble en felles landbrukspolitikk (CAP) et sentralt samarbeidsområde (Europaportalen 2012). Hensikten med Euratom var å samordne fremstillingen og utnyttelsen av kjernekraften i medlemslandene, og begrense muligheten til utnyttelse til andre formål, spesielt militære (snl.no). Disse ble slått sammen i 1967 og dannet De Europeiske Fellesskaper, EF og etter hvert sluttet flere land seg til fellesskapet. Danmark, Irland, Storbritannia ble medlemmer i 1973, Hellas i 1981, Spania og Portugal i 1986, Sverige, Finland og Østerrike i 1995.
I 1986 trådte Enhetsakten i kraft. Den representerte et viktig skritt framover ved å åpne for flertallsbeslutninger i saker tilhørende gjennomføringen av det indre marked (Kalnes et.al 2010, 79). Med Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i 1993, ble EF omdøpt til EU, og samarbeidet ble bygd videre ut. Blant annet ble det vedtatt å etablere en økonomisk og monetær union (ØMU) med felles valuta (euro). Et samarbeid på det justis- og innenrikspolitiske område ble opprettet, og EU fikk et samarbeid om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) (Europaportalen 2012). En ny stor utvidelse av EU mot øst kom i 2004 med Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn, samt Kypros og Malta. I 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer. I 2012 har EU 27 medlemsland, og over en halv milliard mennesker er nå borgere i EU. Kroatia vil etter planen bli medlem 1. juli 2013 (regjeringen.no). Makedonia, Montenegro, Tyrkia og Island er i forhandlinger om framtidig medlemskap (Ruud og Ulfstein 2011, 222).
EU har ikke hatt kompetanse innen finanspolitikken. Dette har ligget hos statene. Siden midten av 80-tallet har EU gått gjennom radikale forandringer. EUs lovgivning har hatt en utvikling mot stadig mer integrasjon og ekspansjon. Ved Maastricht-avtalen oppsto finanspolitikken som et nytt område for EU. Maastricht-avtalen ble undertegnet i februar 1992, og trådte i kraft i november 1993. Traktaten medførte meget store endringer, symbolisert ved at EF ble til EU (NOU 2012:2b). Det er ikke et nytt samarbeid som står fram. Målene er de samme som de har vært fra begynnelsen: Det skal bringe Europas folk nærmere sammen og sikre fred, økonomisk utvikling, velferd og sysselsetting. EU-samarbeidet er et samarbeid mellom uavhengige og selvstendige stater. Fordi medlemslandene ser seg tjent med det, har de innenfor viktige områder besluttet å utøve deler av sin myndighet i fellesskap for å nå felles mål. Det er medlemslandene selv som til enhver tid avgjør samarbeidets innhold og videre utvikling. Den europeiske union er derfor ingen uavhengig enhet, overordnet medlemslandene. Den europeiske union uttrykker medlemslandenes samlede politiske vilje til et forsterket og utvidet samarbeid (St.meld. nr.
40 1993-94).
EU finansieres i dag gjennom toll- og landbruksavgifter, en andel av merverdiavgiften i medlemslandene, pluss direkte overføringer fra medlemslandene. Det er imidlertid medlemslandene som avgjør størrelsen på organisasjonens inntekter. EU har ingen selvstendig rett til å kreve inn skatter eller avgifter (Claes og Førland 2010, 28).
2.2 Maastricht-traktaten
Etter Maastricht-traktaten av 1992 snakker man om EUs tre pilarer: Den første pilaren består av kjerne områdene for de tre opprinnelige traktatene, den andre pilaren inneholder den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, mens den tredje inneholder diverse rettslige og interne spørsmål (Hovi og Underdal 2008, 91). I tillegg innebar Maastricht-traktaten en tilføyelse av nye prinsipper, bl.a. nærhetsprinsippet, og et mål om en felles valuta, etablering av en økonomisk og monetær union (ØMU), en felles sentralbank og felles unionsborgerskap. Euroen ble etablert som den offisielle myntenheten for EU (Ruud og Ulfstein 2011, 222).
Det viktigste med Maastricht-traktaten er kanskje det avgjørende steget den representerte på veien mot fullføring av det indre marked. Traktaten legger til grunn at medlemslandene må koordinere sin økonomiske politikk og fastsetter de såkalte Maastricht-kriteriene. De mest kjente er:
1. Et lands inflasjon kan ikke overstige gjennomsnittet av inflasjonsraten i de tre medlemslandene med lavest inflasjon.
2. Årlig underskudd i statsbudsjettet kan ikke overstige 3 prosent av BNP.
3. Offentlig gjeld kan ikke overstige 60 prosent av BNP (nho.no).
I pakt med Maastricht-avtalen av 1992 innførte EU en felles pengeenhet 1. januar 2002 (ndla.no). Euroen ble introdusert som elektronisk betalingsmiddel 1. januar 1999 i alle EU-land som hadde oppfylt konvergenskriteriene, og som ønsket å delta. Finansministerne i disse landene fastsatte de endelige vekslingskursene mellom nasjonale valutaer og den nye valutaen. Dermed ble også de faste bilaterale kursene mellom alle de deltakende medlemslandene definert. Samtidig ble det åpnet for transaksjoner i euro mellom banker, og i valutahandel (Lie 2007, 52). Samtidig forsvant mange gamle, lokale valutaer som tyske mark, italienske lire og spanske pesetas. Utskiftingen markerte at det indre markedet var å anse som fullført, og at EU som organisasjon var fullt etablert. Innføringen av euro har imidlertid ikke gitt så stor vekst som man regnet med. Flere av de store landene sliter med budsjettunderskudd (ndla.no). I dag benytter 17 av de 27 medlemslandene i EU euro som valuta.
(ajnnews.com)
2.3 Stabilitets- og vekstpakten
Stabilitets- og vekstpakten (SVP) ble formulert under toppmøtet i Det europeiske råd i Dublin i desember 1996, og vedtatt under toppmøtet i Amsterdam i 1997. SVP trådte i kraft ved innføringen av euro 1. januar 1999. Pakten må sees i sammenheng med konvergenskriteriene som ble vedtatt i Maastricht-traktaten. Konvergenskriteriene var kriterier som måtte oppfylles ved inntreden i eurosamarbeidet, mens SVP var ment for å kontrollere at den samme økonomiske politikken ble ført også etter inntreden. Spesielt arbeidet Tyskland for at kriteriene om et budsjettunderskudd på under 3 % av BNP og en statsgjeld på mindre enn 60 % av BNP fortsatt ble fulgt. Siden euroområdet har felles pengepolitikk og felles rente, er man i praksis avhengig av at alle deltakerne fører en relativt lik politikk når det gjelder den delen av den nasjonale økonomiske politikken som påvirker inflasjonen. De som står utenfor eurosonen, kan selv velge å ha et høyere forbruk, men står da i fare for å få en høyere inflasjon enn nabolandene. Men innenfor eurosonen vil enkeltlands overforbruk ha mindre effekt på inflasjonen i hele området – dersom da ikke alle bruker mer enn de skal. Hensikten med SVP er å føre kontroll med at enkelte regjeringer ikke bruker forholdvis mer penger enn andre medlemslands regjeringer. Rådet
av bøter som innbetales til Kommisjonen. SVP bidro i euroens første år til å sikre at den nye valutaen etablerte seg som en troverdig pengeenhet både innad i EU og den internasjonale økonomien. Når en del år har gått, har det imidlertid vist seg at paktens svært strenge regler er blitt vel vanskelige å etterleve for en del av eurolandene. Videre synes SVP å ha hatt en sterkere disiplinerende effekt for små land enn for de største. Både Frankrike og Tyskland har (paradoksalt nok) hatt flere år med for store underskudd.
Likevel har de sluppet bøter etter kompromissvedtak i Rådet (Lie 2007, 176).
2.4 Den Europeiske sentralbanken
Den Europeiske sentralbanken (ECB) i Frankfurt overtok ansvaret for pengepolitikken da denne ble felles i 1999. Banken befinner seg øverst i et hierarki, med de gamle, nasjonale sentralbankene under seg (Østerud 2007, 312). Totalt var det rundt 300 millioner europeere som fra 1. januar 2002 skiftet ut sine nasjonale valutaer med euroen. Italienske Mario Draghi har siden den 1. november 2011 fungert som sentralbankens president.
Bankens hovedkontor ligger i Frankfurt, Tyskland. Et nytt hovedkvarter der er under bygging, og skal etter planen være ferdig i løpet av 2014. Estland, Litauen, Slovenia og Kypros ble euro-medlemmer i 2007. Den europeiske sentralbanken har til oppgave å bevare pris-stabiliteten i euro-området, og bidra til høy sysselsetting og en økonomisk vekst uten for sterk inflasjon. Dens viktigste virkemiddel er rentepolitikken. De «gamle»
EU-landene Danmark, Sverige og Storbritannia har valgt å stå utenfor (nrk.no).
2.5 Eurokrise
Mange europeiske land ble hardt rammet av den globale finanskrisen i 2008-2009. Svikt i skatteinntekter, økte utgifter til arbeidsledighetstrygd og tiltak for å hindre sammenbrudd i det finansielle systemet svekket offentlige finanser kraftig. I tillegg brukte mange land finanspolitikken aktivt for å motvirke nedgangskonjunkturen. Land som allerede før krisen var preget av svake offentlige finanser, underskudd i utenriksøkonomien og/eller lav økonomisk vekst, var særlig sårbare (Meld. St. 2 2011–2012).
I løpet av 2010 ble det mer og mer snakk om den Tyskland i rollen som eksportmaskin og PIIGS-landene som gjeldsfinansierte importører. Det er flere grunner til at det ble slik. En viktig grunn er at Tyskland i realiteten
devaluerte innenfor euroen i perioden etter at den ble introdusert i 1999 fram til 2008. Før euroen så dagens lys, den gangen Tyskland (og før det Vest-Tyskland) hadde sin egen valuta, ble den tyske marken revaluert (eller de svakere landene devaluerte) med jevne mellomrom. Slik var det fordi tysk disiplin i lønnsdannelsen, god produktivitetsutvikling og lav prisstigning (og lavt innenlandsk forbruk) gjorde at tysk konkurransekraft ellers ikke hadde vært til å leve med for deres partnere. Med euroen forsvant muligheten for å justere via valutakursen. Det som isteden skjedde var at de velkjente tyske dydene fortsatte å virke, og målt i kostnader per arbeidstime fikk Tyskland forbedret sin posisjon vis-à-vis PIIGS-landene med drøye 20 prosentpoeng på snaue 10 år (Claes et al. 2012, 233-234).
Verken de søreuropeiske landene (eller Irland) har noen gang hatt tyskernes evne til stadig å utvikle sin konkurransekraft over tid. Under euroen kom imidlertid enda en ny faktor til.
De fikk låne penger til «tyske rentenivåer». Dette gjaldt både korte og lange renter. De korte rentene ble langt lavere enn temperaturen i forbruksdrevne importøkonomiene skulle tilsi fordi den europeiske sentralbanken (ECB) må sette sin rente i utgangspunkt i situasjonen i eurosonen samlet og i det regnestykket teller kjernelandene (Tyskland, Frankrike, Østerrike og Nederland) mye mer enn de økonomiske svakere landene i periferien. Resultatet ble at periferilandene fikk altfor lave renter under oppgangstider, mens den samme renten passet kjernelandene godt (Claes et al. 2012, 234).
Da krisen kom, rammet den økonomien og etter hvert den offentlige økonomien i PIIGS-landene via flere mekanismer: For det første hadde det globaliserte finansmarkedet skapt ny tilgang på billige lån med kort løpetid og må stadig refinansieres for at låntaker skal greie å drive videre. (Claes et al. 2012, 235). Krisen kunne kanskje vært avverget eller betydelig redusert hvis eurolandene hadde hatt adekvate virkemidler å sette inn tidlig i løpet. Det var ikke tilfellet blant annet fordi eurosonen ikke er satt opp for å håndtere kriser. Det manglet politisk og institusjonell beredskap, men heller ikke den intellektuelle