For ytterligere å peke på forskjellene mellom klassisk sang og folkesang, har jeg foretatt en auditiv sammenligning av to ulike versjoner av slåttestevet ”Eg aktar inkje”. To kvinnelige trioer, ”Tiriltunga” og ”Trio Mediæval” fremfører hver sin versjon.
”Tiriltunga” består av tre kvinnelige folkesangere, og ”Trio Mediæval” består av tre klassisk skolerte kvinnelige sangere. Sistnevnte har notert ned Tiriltungas versjon på noter, og sier i et programnotat19 at de er inspirert av Tiriltunga.
Med noenlunde like toner, er det allikevel stor, hørbar forskjell på disse to versjonene, og jeg vil forsøke å sette ord på hva det er som skiller de fra hverandre.
Kort om Tiriltunga: Bestod av Kari Lønnestad, Gunnlaug Lien Myhr, Heidi Løvlund, som alle var og er folkesangere. Gruppa ble startet i 1983, og de tre kvinnene sang sammen i 15 år. De er ikke aktive i dag. Tiriltunga har tre cdutgivelser bak seg. ”Eg aktar inkje” er hentet fra albumet ”Kåte ungdomsdågå”, utgitt i 2003.
Kort om Tri Mediæval: Består av Linn Andrea Fuglseth, Anna Maria Friman og Torunn Østrem Ossum, og samtlige er klassisk sangskolerte. Gruppa ble startet i 1997, og er fortsatt aktive. Trio Mediæval har gitt ut fire cder, og ”Eg aktar inkje” er fra deres siste utgivelse; ”Folk Songs” fra 2007. Medvirkende på utgivelsen er perkusjonist Birger Mistereggen.
19 www.carnegiehall.org/textSite/Box_office/events/evt_9264.html. Lesedato: 27.02.10.
29
Slåttestevet ”Eg aktar inkje” er notert i 6/8-dels takt, og jeg vil klassifisere den som en gangar. Vi har altså med dansemusikk å gjøre, og det er derfor viktig at pulsen er jevn og dansbar. Tiriltunga har et adskillig saktere tempo enn Trio Mediæval, hos Tiriltunga er punktert firedel = ca. 85, mens hos Trio Mediæval er punktert firedel = ca. 100. Jeg mener å kunne høre at Tiriltunga tar hensyn til at et slåttestev er bruksmusikk, de synger i et tempo som er svært dansbart. De to trioene har valgt litt ulik form, Trio Mediæval har ganske enkelt forlenget hele sangen. Dette tar jeg ikke hensyn til i sammenligningen.
Vedlagt er to noteoppskrifter supplert med mine notater av de to versjonene. De visuelle forskjellene er ikke store, men ordvalgene i sulle-verset viser en større individualitet hos Tiriltunga enn hos Trio Mediæval. To nesten like noteoppskrifter kan altså klinge svært så forskjellig.
Tiriltungas versjon:
Jeg opplever en svært horisontal betoning, taktfølelsen er todelt, men jeg har
vanskeligheter med å høre hva som er eneren i takten. Første og fjerde åttendedel er ganske så likt betont, ja, faktisk er alle åttendedeler ganske så jevnt betont. Dette gir en veldig fremdrift, og har nesten en suggererende effekt. Klangen syns jeg ligner på ei fele.
Melodien anvender ornamentikk som krulling, forslag og glissandi. Når det gjelder egalitet, er det kun melodistemmen som beveger seg innenfor mer enn ett register. Man kan høre en tydelig registerovergang mellom tostrøken ciss og enstrøken h. Ut i fra hvordan de to andre stemmene registreres, vil man kunne forvente å høre
registeroverganger også her. Jeg hører tydelig en personlig stemmeklang hos alle tre.
Dette kommer særlig til uttrykk i sulle-delen. Her synger ingen lik tekst, men kombinerer fritt innefor noenlunde samme ordlyder; dam-di-dei-dl-da-då.
Konsonantene er aldri harde og eksplosive, for eksempel kan konsonanten /d/
forveksles med en tykk /l/. Klangen stopper ikke opp på konsonantene; de synger gjennom dem.
Trio Mediævals versjon:
Det er mulig det er på grunn av den medvirkende perkusjonisten, men jeg mener å høre en sterk betoning av enerne også hos sangerne. Betoningen av eneren er hørbar grunnet eksplosive konsonanter eller vokaler som settes an på første stavelser. Om jeg ikke hadde visst at noteoppskriften sa 6/8, hadde jeg trodd den var notert i 3/8. Dette kan være på grunn av det relativt høye tempoet. Dette er også beskrivende for betoningen.
Enkeltstemmene er tydelige. Under mine lytteforhold er altstemmen lengst fram i lydbildet. Dette kan være et bevisst valg fra plateprodusenten, men jeg tror også det har med å gjøre at altstemmens tekstartikulasjon er tydeligst, og nærmest den talespråklige klangen. Dette har også å gjøre med toneomfanget til altstemmen. Og dermed er den melodiførende sopranen lengst unna de talenære vokalfargene. Klangen vil jeg beskrive
30
som tydelig klassisk skolert, spesielt i melodistemmen, med runde vokaler og en egal klang over hele registeret. Melodistemmen benytter seg også av vibrato på enkelte toner, men jeg hører ingen andre ornamenteringer. Sullinga er tekstlig homogent. Klangen stopper noe opp på konsonantene, særlig på /m/.
En notasjon av alle detaljer, frasering og betoning, har jeg nå selv erfart ikke lar seg gjøre å fastsette på et papir. Jeg har likevel valgt å gi et synlig innblikk i variasjonene de to innspillingene imellom.
Kort oppsummering:
Jeg har i dette første kapittelet forsøkt å belyse de anatomiske og fysiologiske aspektene ved sangstemmen generelt, og deretter de anatomiske og fysiologiske ulikhetene i klassisk sangtradisjon og folkemusikalsk sangtradisjon. Å synge nært talespråket får ulike konsekvenser for klangen i de to tradisjonene.
Det finnes faktorer i fremførelse av musikk som ikke lar seg nednotere. Disse faktorene kan man med en fellesbetegnelse kalle ”tradisjon”. Tradisjonen lar seg ikke lett
nednoteres i form av noter. Man må kjenne den, føle den, nærmest ha den i kroppen.
Dette leder oss over til neste kapittel.
31