R ELEVANT FORSKNING

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning/Senter for innovasjonsforskning (NIFU STEP) gjennomfører prosjektet ” Bortvalg og kompetanse”. Prosjektet følger 9.756 ungdommer i sju østlandsfylker inn i, gjennom, ut og inn av, og ut av

videregående skoles opplæring over en periode på fem år. Ungdommene som følges avsluttet grunnskolen våren 2002 og skal følges til våren 2007. Prosjektet skal i hovedsak svare på to spørsmål for disse ungdommene:

• Hvilke forhold kan bidra til å forklare bortvalg av videregående opplæring?

• Hvilke forhold kan bidra til å forklare variasjon i kompetanseoppnåelse fra videregående opplæring? (Markussen og Sandberg 2005).

Forskerne bruker begrepene bortvalg, stayere og returnerte. Bortvalg har overtatt for frafall og innebærer et aktivt valg hos den enkelte. Jeg vil kommentere dette begrepet i kap. 4. 1, sett i forhold til eget materiale. Stayere brukes om de som blir i

videregående opplæring til de fullfører og returnerte brukes om de som slutter, men som ombestemmer seg og kommer tilbake.

Opplysningene i det følgene er hentet fra prosjektets tre delrapporter. Bortvalget er størst på de yrkesfaglige studieretningene. På enkelte retninger mener forskerne bortvalget er alarmerende høyt. Én av tre ungdommer på studieretning for hotell- og næringsmiddelfag, og en av fire på studieretning for mekaniske fag, var utenfor utdanning midt i det tredje skoleåret (ibid).

”Bortvalg er først og fremst et yrkesfagfenomen. Situasjonen innenfor enkelte yrkesfaglige studieretninger i de sju fylkene samlet er

alarmerende, og innenfor noen av studieretningene i noen av fylkene er situasjonen svært alarmerende” (ibid:11).

Forskerne har funnet noen fellestrekk hos de som slutter.

• Ofte kommer ungdommene fra hjem hvor støtten for utdanning er liten, og foreldrene har lav utdanning. Ungdommene selv har lave

utdanningsambisjoner.

• Slutterne kjennetegnes også ved at de ikke har tilpasset seg skolen faglig og sosialt. De som ”er på parti med skolen” klarer seg bra.

• De tydeligste varsellampene er høyt fravær og lave skoleprestasjoner på lavere nivåer.

Den tredje delrapporten gir uttrykk for at det er viktig å ha fokus på

overgangsperiodene. Mange slutter mellom første og andre år og enda flere mellom det andre og tredje året. Forskerne mener at tiltak rettet mot elevene i faresonen for å bli overgangssluttere kan redusere bortvalget.

Ungdommene som har sluttet har blitt bedt om å oppgi grunn for at de foretok bortvalg. Svarprosenten fra disse ungdommene er svært lav, men forskerne velger likevel å presentere ungdommenes egne begrunnelser for at de har sluttet. Den viktigste grunnen slik ungdommene selv opplever det er at de er skoleleie. Deretter oppgir de ønske om at de heller vil jobbe. Mange oppgir også feilvalg og behov for et hvileår som grunn til at de har sluttet.

Markussen og Sandberg foretar en grovinndeling av årsakene til at ungdommene har sluttet. De konkluderer med at hovedårsaken er at det er forhold ved den

videregående skolen som gjør at de ønsker å slutte, ikke først og fremst

utenforliggende forhold. Jeg tolker dette som et utrykk for misstrivsel og en opplevelse av mangel på mening. Dette vil jeg komme tilbake til i kapittel 4.

Rapporten indikerer at mangel på læreplasser produserer sluttere. Mellom andre og tredje skoleår sluttet 5,3 prosent av ungdommene. Halvparten av disse hadde søkt om en læreplass som de ikke fikk. Bare to av tre læreplassøkere ble lærlinger.

Om lag hver sjette av de som fortsetter på VKII - nivå som elev eller lærling, har med seg ett eller flere stryk fra tidligere nivåer. Dette er bekymringsfullt og en stor

utfordring for både den enkelte og for videregående opplæring.

Forskerne mener at om lag halvparten av de som sluttet trolig gikk ut i ledighet.

Undersøkelsen følger ikke ungdommene videre etter at de har sluttet, og kan ikke gi svar på om denne ledigheten varer. Den påpeker imidlertid at dersom ungdommene går ut i lange ledighetsperioder etter å ha avbrutt videregående opplæring, kan de ha startet på en langvarig ledighetskarriere og marginalisering fra arbeidsmarkedet. Det betegnes som svært bekymringsfullt (ibid).

”For de som gikk over i en jobb, er det vår vurdering at disse

ungdommene kan ha valgt en løsning som var den beste for dem. Hvis alternativet var å fortsette med en utdanning de ikke var fornøyd med, og hvor sjansene for å oppnå studie- eller yrkeskompetanse kanskje var små, kan jobbalternativet være langt bedre” (ibid: 110).

I Veileder for skoleeier og skolens ledelse, under temaet alvorlige atferdsvansker, peker Nordahl og Sørlie på at elever fra alternative skoler har stort frafall i

videregående skole (Nordahl og Sørlie 2003). De stiller seg tvilende til hvilken effekt opplæring ved en alternativ skole har, og på elevens videre utdanningsmuligheter. De etterlyser forskningsbasert kunnskap om positive effekter som varer, etter at elevene har sluttet på den alternative skolen. Kapittel 2 om segregerte tiltak, herunder

alternative skoler, avsluttes med en anbefaling om en bedre kvalitetssikring og kontroll av disse tiltakene, og at segregerte tiltaks eksistensberettigelse avhenger av påviselige positive endringer i elevenes atferd, faglige mestring og prososiale atferd (ibid: 15).

På Utdanningsetatens strategiske kart for perioden 2005-2008, finner vi under brukerperspektivet: En større andel fullfører og består et utdanningsløp i skole og bedrift enn i 2004. Jeg tolker det som et ønske fra utdanningsetaten og iverksette tiltak som kan bidra til å oppfylle dette målet.

I forbindelse med oppfølging av Tiltaksplan mot fattigdom ba Utdannings- og forskningsdepartementet Læringssenteret om å sette i verk et prosjekt for å

”videreutvikle oppfølgingstjenestens arbeid for å hindre at ungdom faller ut av videregående opplæring” (Skoleetaten, mai 2003). Satsingen hadde tre konkrete målsetninger; forebygge og forhindre frafall, fange opp og veilede ungdom tilbake til arbeid eller utdanning, og videreutvikle arbeidet med å bedre statistikkgrunnlag og dokumentasjon med hensyn til frafall i videregående utdanning. I Oslo ble tiltakene særlig rettet opp mot minoritetsspråklig ungdom.

Det er Oppfølgingstjenestens ansvar å kartlegge, ta kontakt med og følge opp de ungdommene som ”faller ut” av skolesystemet. Slik jeg tolker nyhetsbrev fra Oppfølgingstjenesten september 2005 (OT nytt 2/2005) ønskes en bred satsing mot frafall i videregående skole i perioden 2005-2008.

Det elevene helt klart vektlegger, både i intervju i etterundersøkelsen av elever fra Sollerudstranda skole (Ulleberg 2000), og i samtaler og intervju med meg, er den gode relasjonen de hadde til en lærer eller en voksen. Det at de ble sett, opplevde tillit og respekt er det de først forteller om. Dette er tankevekkende og en grunn til å

undersøke relasjonens betydning utover den perioden elevene har ved alternative skoler. Hva har relasjonen de opplevde på den alternative skolen betydd for elevene, og hvor finner de betydningsfulle andre i den nye skolekonteksten?