Effektivitetsverdien

Den siste verdien i Rose og Sharpe sitt verdigrunnlag for kommunene er effektivitetsverdien.

Dette er en verdi som sammenfaller med Hagen og Sørensens mål for kommunene. Rose argumenterer for at det er viktig med lokalkunnskap for å kunne fatte de riktige, mest effektive avgjørelsene. Det er denne kunnskapen som må legges til grunn når lokale behov defineres, slik at de valgte løsningene blir i tråd med de reelle behovene. Dette definerer han som ytre effektivitet (Rose 2000:59). Ytre effektivitet kan oppfattes som særlig problematisk i forhold til øremerking som gis på grunnlag av nasjonale behov og prioriteringer fremfor lokale. Indre effektivitet er også viktig og kan brukes i kommunene fordi de kjenner de lokale forholdene best og dermed også vet hvilke løsninger som blir akseptert og gir best resultat. I mindre organisasjoner er det også lettere å koordinere innsatsen på tvers av forvaltningsområdene (Rose 2000:59). Derfor vil ikke kommunene kunne erstattes av

satellitter fra nasjonale myndigheter (Sharpe 1970:166). Den type argumentasjon får støtte av Post New Public Management teoretikerne som hevder at man gjennom å flytte

koordineringen ned i systemet igjen skaper de beste og mest effektive løsningene (Pollitt 2003:35). Samtidig er det ikke gitt at statlig styring av kommunene går på bekostning av muligheten for lokal intern koordinering. Gjennom felles standarder mellom kommunene er det mulig å argumentere for at koordinering blir lettere når kommunene har likere aktiviteter.

Sharpe argumenterer for at dette er vanskelig siden brukerne av de kommunale tjenestene er så forskjellige at standarder aldri vil være en effektiv måte å fange de opp på (1970:167).

Den uni- funksjonelle kommunen ville vært å foretrekke, men er ikke alltid mulig.

Allokeringseffektivitet er et viktig resultat av at det offentlige tjenestetilbudet får en utforming og volum som er tilpasset befolkningen over hele landet. Samtidig må man ha organer som sørger for tilpassing til endringene som skjer over tid (Hagen og Sørensen 2003:17). En stadig utbygging av velferdsstaten med nasjonale standarder og likhet kan være en utfordring for dette så lenge de lokale myndighetene ikke blir tatt med på råd. Problemet med den statlige styringen er at statens tilbud er et kompromiss mellom innbyggerne fra hele landet. Det vil derfor ikke være like godt tilpasset alle kommunene og man får et

effektivitetstap. Dette synet får støtte i NOUen om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune som sier at ”Detaljerte krav fra sentrale myndigheter til hvordan tjenesteytingen skal foregå, kan bidra til å svekke effektiviteten” (NOU 2000:21:509).

Oates (1972:35) går inn i kjernen av dette når han argumenterer for at lokale myndigheter alltid er best til å finne Pareto- optimale løsninger. En svakhet i dette argumentet kan være at ikke alle kommunene greier å skaffe seg kvalifisert arbeidskraft slik at kvaliteten på den lokale forvaltningen blir så lav at det går ut over muligheten for å finne de mest effektive løsningene. Kommunale prioriteringer er derfor nødvendig for at man skal få mest mulig velferd for skattepengene. Hagen og Sørensen viser til Tiebout (1956) og hans teori om at folk stemmer med føttene for å vise at forskjeller mellom kommunene kan være en

forutsetting for velferdsstaten. Borgerne velger den kommunen med det tjenestetilbudet som passer dem best og kommunen blir dermed en velferdsteoretisk begrunnelse for kommunens eksistens (2003:18-19). I homogent sammensatte kommuner er det lettere å få til et effektivt tjenestetilbud. Dette er noe av bakgrunnen for teorien rundt uni- funksjonelle kommuner.

Tiebout sine føtter har som forutsetting at kommunene er så homogent sammensatt som mulig. Samtidig kan det være tilfeller hvor noe som er uøkonomisk i en kommune har så store positive effekter i andre at det veier opp. Så lenge ingen av kommunene vil ta kostnadene alene risikerer man at de ikke blir gjennomført og samfunnsøkonomiske

lønnsomme prosjekter forblir urealiserte hvis ikke staten gjør de lønnsomme å gjennomføre, eventuelt gjennomfører tiltakene selv. Dermed kan det i kommunene på denne måten skapes en spenning mellom frykten for utvanning av tilbudet og overstyring. Dette argumenterer Hagen og Sørensen for er en av de viktigste kreftene i retning av mer sentralisering (2003:19-21). Små grupper kan oppleve noe av det samme gjennom at de alltid vil være i mindretall i den enkelte kommune, selv om de på regionalt/nasjonalt nivå er en gruppe det er legitimt å ta hensyn til.

Kostnadseffektiviteten kan være kommunenes akilleshæl fordi de kan være vanskelig å oppnå dette i små kommuner, sammenlignet med større enheter (Hagen og Sørensen 2003:22). Samtidig er det ikke alltid gitt at større enheter fører til mer effektivitet så lenge befolkningen bor spredt. Det kan være at kostnadseffektiviteten er større i tettbygde strøk fordi det der er kortere for hjemmehjelpen mellom besøkene og de får dermed besøkt flere.

Effektiviteten i tjenestene er ulike, på grunn av geografi, ikke fordi hjemmehjelpen er mindre effektiv i Lierne enn på Grorud. Rattsø og Sørensen (1997:137) er også inne på denne

problematikken når de skriver at det er vanskelig å måle ”produksjonsresultatet på en pålitelig og akseptabel måte”. For stor grad av overlapping gir ikke en effektiv økonomi.

Kommuner som ikke har like store insentiver til vekst og ekspansjon som private aktører er

derfor med på å hindre overkapasitet, noe som er bra for effektiviteten i økonomien (Sharpe 1970:173).

Hagen og Sørensen argumenterer videre for at kommunene har stor dynamisk effektivitet.

Både gjennom konkurranse mellom kommunene og fordi desentraliserte organisasjoner er bedre til å utvikle og utnytte ny teknologi og nye løsninger. Dette er løsninger som ikke ville oppstått i det frie markedet og som man trenger kommunene for å få frem (Sharpe

1970:172). Kommunesektoren er et laboratorium for nasjonale myndigheter samtidig som det ikke er gitt at løsninger som er gode i en kommune er det i alle andre (Hagen og Sørensen 2003:22). Hagen og Sørensen og trekker til slutt frem kommunenes rolle som verdiskaper i samfunnet generelt, men de tillegger det ikke avgjørende vekt. De argumenterer for at kommunene har få insentiver til lokal verdiskapning. Hvis kommunene legger til rette for verdiskapning er det lokale bedrifter. De er ikke nødvendigvis de mest effektive, men blir prioritert fordi de er viktig for lokalsamfunnet (2003:23). Potensial til dynamiske effektivitet er derfor til stede, uten at det er gitt at den blir utløst. Dette forsterkes av Rattsø og Sørensen i sitt bidrag til boken Kommunalt selvstyre i velferdsstaten (1997 Kap.4) der de beskriver mange av de interne motsetningene effektiviteten i kommunene representerer. De

argumenterer videre for at når kommunene stadig får en mer utvidet rolle som

tjenesteleverandør blir effektiviteten i bruken av skattepenger ekstra viktig (Rattsø og Sørensen 1997:127). Samtidig advarer de mot et for ensidig fokus på effektivitet i

spenningsfeltet mellom det kommunale selvstyre, likeverdig tjenestetilbud og statlig styring, felt hvor også andre verdier enn bare ressurser er viktig, selv om noe av begrunnelsen for kommunalt selvstyre åpenbart er økonomisk effektivitet (Rattsø og Sørensen 1997:128).

Flere studier blant annet av Borge (2009) viser at øremerkingen de siste årene har endret seg og mange at de opprinnelige negative konsekvensene ikke er like fremtredende. Spesielt gjelder dette forholdene rundt kritikken av at øremerking ikke er en effektiv overføring av penger. Det har blitt bedre samsvar mellom bevilgningene og målene de skal oppfylle, men det endrer ikke at øremerkingen på sikt kan fungere pasifiserende og redusere innovasjonen i kommunesektoren konkluderer Borge (2009:9).