Kort fortalt måler foretaksbetaen den markedsrelaterte risikoen knyttet til selskapet. Denne varierer fra aksje til aksje. Bedriftsspesifikke forhold vil kunne gi kursutslag som avviker noe fra endringen i indeksen, og ved å korrigere for dette kan man si at den bedriftsspesifikke risikoen er tatt bort. Dette er forutsatt at investorene i kapitalen diversifiserer sin portefølje.
Dermed bør ikke denne formen for risiko kompenseres for. Den markedsrelaterte risikoen derimot blir det forventet kompensasjon for. Risikotillegget består derfor av forventet avkastning for markedsporteføljen. Betaverdien utgjør matematisk det relative forholdet mellom risikoen i markedet selskapet opererer i og risikoen i den tilhørende markedsporteføljen. Den måler hvor variabel selskapets avkastning er i forhold til indeksen(Boye & Dahl, 1997) En høy beta indikerer derfor at selskapet har høy sensitivitet til
28 markedssituasjoner som eksempelvis sykler. De mest utbredte metoder å estimere betaverdien på er i følge Damodaran (2012):
Beregning ved regresjon mellom selskapet og markedsindeksens historiske avkastning
Å basere utregningen på bedriftens fundament. Tre variabler her: Type virksomhet, grad av operasjonell gjeld og grad av finansiell gjeld. Herunder «bottom-Up beta»
Regnskapsmessig overskudd i stedet for aksjepriser
Den av disse metodene for betaberegning omtalt som den mest nøyaktige, spesielt for selskap som opererer i flere bransjer, er beregning av «bottom-up» beta. Dette fordi man her kan gjøre noen nyttige justeringer for å tilpasse betaberegningen for målselskapet alt etter behov. Man kan her ta hensyn til endringer i finansieringsstruktur, redusere standardavviket og beregne bransjespesifikke betaer for selskapet. (Damodaran, 2008) Metoden følger også verdsettelsesprinsippet om at man kan vurdere verdien av investeringsmuligheter basert på markedspriser. (Berk, Marzo, & Harford, 2012) Av dette følger det at selskapsbeta kan settes basert på betaverdien i sammenlignbare selskap. Damodaran (2012) beskriver følgende 5-stegs prosess for «bottom-up beta» til selskap med flere virksomhetsområder:
1. Identifisere virksomhetsområdene i bedriften.
2. Finne sammenlignbare selskap i hvert virksomhetsområde, og beregne gjennomsnittsbeta for hver bransje (βbransje) ut i fra de sammenlignbare selskapenes regresjonsbeta. For analyseperiode på 5 år anbefales det å benytte månedlige observasjoner av aksjen og markedsporteføljens historiske avkastning i regresjonen.
(Thore Johnsen, 1997, s.49)
Jo flere selskapsbeta med i gjennomsnittsberegningene, jo mer kan standardfeilen her reduseres. Er det få selskap i en bransje bør derfor disse velges nøye.
3. Gjør om beta for hvert virksomhetsområde til beta uten hensyn til finansiell risiko,
«unlevered beta». Dette for å gjøre beta sammenlignbar med hensyn på at forskjellige selskap som oftest har ulik finansieringsstruktur, og at finansieringsstrukturen i et selskap kan ha endret seg den siste tiden. Følgende formel benyttes for å ta bort finansiell risiko fra bransjebeta:
βbransjeU= βbransje/ [1+(1-S bransje)(G/E)bransje] βbransjeU
er «unlevered beta» i bransjen. βbransje bransjens beta inklusive finansiell risiko,
«levered beta». Sbransje står for gjennomsnittlig effektiv skatterate for de
29 sammenlignbare selskapene i bransjen. (G/E)Bransje indikerer den gjennomsnittlige gjeldsgraden til de sammenlignbare selskapene i bransjen.
4. Estimer målselskapets beta uten finansiell risiko. Dette ved å ta et vektet gjennomsnitt av virksomhetens bransjebetaer uten finansiell risiko hvor hver virksomhet er vektet etter proporsjonene. Dersom disse verdiene ikke er tilgjengelige kan driftsinntekter eller omsetning benyttes til vektingen. Det vektede gjennomsnittet kalles da «bottom-up unlevered beta» uten finansiell risiko.
ΒforetakU= ∑ (βbransjeU
i * bransjens vektingi)
Hvor k er antall virksomhetsområder og i indikerer et virksomhetsområde.
5. Finn nåværende markedsverdier av selskapets gjeld (G) og egenkapital (E) Markedsverdi av egenkapital kan settes til produktet av selskapets aksjepris og antall utestående aksjer dersom bedriften ikke har «warrants» eller opsjoner til ledelsen.
Dette må i så tilfelle legges til. Markedsverdi av gjelden kan identifiseres som verdien av selskapets utestående obligasjoner. De fleste selskap har lite eller ingen gjeld som utestående obligasjoner, og man kan da beregne om resten av gjelden til en tilsvarende obligasjonsverdi for å estimere gjeldens markedsverdi.(Damodaran, 2008, s.219) Teknisk sett bør man gjøre dette, men ettersom de fleste selskapers gjeld sjelden handles på børs kan det likevel være hensiktsmessig og bruke bokført verdi av rentebærende gjeld.(Titman & Martin, 2011)
En foretaksbeta (Βforetak) med hensyn til finansiell risiko kan nå beregnes. Denne kalles en «bottom-up beta» og kan regnes ut slik:
Βforetak= βforetakU
[1+(1-S)(G/E)foretak]
Hvor S er målselskapets skatterate, βforetakU er målselskapets «bottom-up unlevered beta» og (G/E)foretak er gjeldsgraden i målselskapet, også kalt «gearing».
Med denne metoden for fastsetting av beta kan det også justeres for beholdning av likvide midler, og kostnadsstruktur. Dersom det er benyttet brutto gjeldsgrad i forbindelse med beregning av beta hvor finansiell risiko er tatt ut, bør det justeres for likvide midler. Dette ved å sette beta for andel likvide midler til null. Justering for kostnadsstruktur er knyttet til driftsmessig risiko, forholdet mellom faste- og variable kostnader (FK/VK), og kan gjøres som følger:
Βforetak= βbransjerU
/(1+(FK/VK)bransjer) deretter βforetakU
= Βforetak(1+(FK/VK)foretak)
30 Man kan så sette inn denne βforetakU
i formelen i steg nr. 5 for å komme frem til en foretaksbeta med hensyn til både finansiell risiko og driftsrisiko.
Metoden for beregning av «bottom-up beta» er i beskrivelsen her forutsatt at selskapets gjeld er risikofri og dermed en gjelds-beta på null. Risikoen vil for det meste være bransjespesifikk, og i realiteten belastes normalt den konjunkturelle forretningsrisikoen egenkapitalen. Et selskap med forventede kreditortap må ha et tillegg over risikofri rente i lånerenten og eventuelt en likviditetspremie. For disse blir det nødvendig med en betakompensasjon som reflekteres i gjeldsbetaen. (Johnsen, 1997)
6 Metode
Sentralt angående metode for innhenting av informasjon er valg av vitenskapsteoretisk ståsted. Til verdivurderingen samler jeg ikke inn data på grunnlag av hypoteser eller teorier som skal testes, men samler inn informasjon som skal tolkes. Det vitenskapsteoretiske ståstedet jeg velger er derfor induktiv forskning. Dette vil være utgangspunktet og påvirke de andre metodevalgene som foretas. Andre viktige metodevalg er valg av forskningsdesign, metoder for datainnsamling og analysemetoder. (Busch, 2013)