Resultatet av intervju skal gi svar på underspørsmål a: hva forteller tradisjonsutøvere om sjøsamisk duodji og hva tenker de omkring overføring av tradisjoner?
Intervjuene har gitt et stort materiale, det som blir presentert er et mindre utdrag som kan belyse hovedtrekk.
Duodji utøverne forteller at duodjitradisjonene har fulgt ressurser som var tilgjengelig.
Selen var en viktig ressurs, de fleste drev med selfangst. I tillegg hadde de fleste kyr og sauer og barna var tidlig med på slakting. Duodji prosesser med bearbeidelse av skinn
blir beskrevet der selskinnene ble skrapt og barket i en tønne. I tønna var det avtrekk av selje og bjørk i etterpå ble skinnet spilt opp og senere skrapet:
«Jeg skrapa med ljå, da var det å ta en planke og sitte på planken og skrape «(forteller om hele prosessen).
Med dyreholdet fikk de blant annet ull til garn som ble benyttet til håndarbeid.
Håndverket var viktig og det ble strikket, vevd og sydd veldig mye i området for å bytte til seg reinkjøtt hos reindriftssamene. En utøver sier at:
«Reindriftssamene var prisgitt sjøsamene, som levde av kombinasjonsbruk, småbruk og fiske og det her (duodji) var jo en tredje næring».
Sjøsamene var kjent for sine vevde belter og reiste til indre Finnmark for å selge dem.
De sjøsamiske kvinnene hadde mange håndverkstradisjoner som var nødvendig i dagliglivet. En av utøverne forteller:
- Sjøsamisk duodji, …. det var den gang, sjøsame kvinner her … dem laga alt og strikka.
Dem laga vadmel og». (forteller om prosessen med vadmel)
Håndverket ble overført mellom generasjoner, det var en del av livet, hverdagen og oppveksten. De var unge da de begynte med håndverk, som kunne være søm, strikking og vev. På skolen lærte de norske tradisjoner og det var ukjent for skolen at barna hadde håndverks kunnskaper. Det fortelles om håndarbeidstimer, der de møtte med gode kunnskaper og ferdigheter hjemmefra:
…. og det reagerte de på, på skolen at jeg var så kjent med håndarbeid.
Det var dagligdagsarbeid for barn å veve komagbånd. En annen forteller at hun
begynte å strikke votter og sokker da hun var 8 år for å selge til tyskerne under krigen.
Hun begynte også tidlig å spinne og som 16 åring vevde hun belter, hun sier:
- Jeg har lært hjemme og e selvlært. Hjemme lærte jeg å sy av skinn og veve.
Alle duodji utøverne har arbeidet med mange forskjellige tradisjoner og teknikker.
Beredning av ulike typer skinn var en viktig del av håndverket, det ble blant annet sydde saueskinnsfell, bukser, luer, komager og skaller av skinn. Utøverne foreller at kofte-søm er det viktigste arbeidet i dag.
Håndverket beskrives å være stedbunden kunnskap som blir utformet av den enkelte.
Men god kjennskap til duodji vil man se hvem som laget det for alle har sin måte å sy.
En utøver beskriver:
- Porsanger belte, den e jo spesielt for Porsanger. Porsanger belte har en rød, liten kledekant på begge sider, da vet du at det hører til Porsanger.
Slik var det tidligere, i dag er visket mere ut. Før hadde man sine egne mønstre til familien på samevottene. Mange duodjitradisjoner har hatt sinn start på kysten på grunn av saueholdet der:
«På samisk institutt … hun har studert duodji og mønstrene til votter og skallebånd, dem kommer fra kysten».
Under intervjuene kommer tema inn på fornorskning som beskrives å ha påvirket hva utøverne lærte i barneårene. I dag er det mere bevissthet rundt sjøsamisk kultur og tradisjoner, koftene betyr mye for dagens unge, de er blitt viktige for identitet Utøverne mener utviklingen i håndverket er avhengig av å revitalisere duodji og det må til et eget program for kysten. Under intervjuet kommer det frem et dypt engasjement, de er opptatt av sjøsamisk kultur og håndverket som de ønsker å formidle. For å bevare tradisjoner ble det startet duodjiforening som blant annet holder kurs for å videreføre tradisjon. Et av kursene de ønsket å holde for noen år tilbake var i å sy hornlue, for ifølge historien fra området, satt damene der med røde hornluer under gudstjenesten. En rekonstruert hornlue ble lånt inn til formålet, men man kom ikke så langt fordi det var en viss motstand.
Når vi kommer inn på de ulike koftemønstrene og nye tradisjoner er det ulikt hva de mener om dette. Den nye koften er populær i området men andre vil sy den
tradisjonelle koften.
«…nu med de herre samekofter, det er jo virvar nu, alle kan sette på sølvbånd og gullbånd. Det eke nåkka som sir at det eke sånn det skal være.»
Sammendrag fra intervju av nåtidens duodjiutøvere.
Intervjuene gav meg bakgrunnsinformasjon om tradisjoner innen sjøsamisk duodji som utøvere av håndverket selv har fått overført og arbeider med i dag.
Intervjuene viser at samfunnsforholdene var annerledes da utøverne var barn. Den gang arbeidet barna sammen med de voksne og på den måten fikk de overført tradisjonene på naturlig måte og over tid. I dag er barna en større del av tiden på skolen, av den grunn overføres ikke tradisjoner på samme måte som før.
Tradisjoner fulgte tilgjengelige ressurser, når ressurser endret seg forandret også tradisjonene seg. Utøverne forteller blant annet garving av skinn fra sel som ikke lenger er en del av duodjitradisjonen. Det sjøsamiske håndverket var en tredje næring og man produserte for salg, men også for egen nytte. I dag har man ikke samme behovet for å tjene penger på håndverket, selv om en del også har dette som næring i dag. Mange av tradisjonene hadde sammenheng med samedrakten og bruksklær som blant annet var komager, skaller, sameluer og kofter. Etter hvert som andre klær overtok for samedrakten ble det ikke nødvendig å holde på disse tradisjoner i samme omfang som før. I dag er samedrakten likevel det vanligste arbeidet innen håndverket, men drakten er mere et stasplagg som brukes til store anledninger. Et viktig funn jeg vil ta frem er at håndverket var stedbunden
kunnskap som ble utformet av den enkelte. På denne måten viste håndverket hvem utøveren var og stedstilhørighet, som for eksempel ved vevde koftebelter. I dag er disse forskjeller visket mere ut.
Beskrivelsen av fornorskningen som hadde stor påvirkning for hva utøverne lærte av håndverk, bekrefter mange andre historier. Det må nevnes her at alle utøvere jeg intervjuet snakket samisk. I dette området har likevel mange duodjitradisjoner vært bevart frem til i dag. For å bevare tradisjoner holdes det kurs og søm av hornlue har vært et alternativ. Dette kom ikke i gang på grunn av motstand, noe som kan ha sammenheng med assosiasjoner som fortsatt eksisterer om hornluen.
Samtidig er det behov for systematisk arbeid med opplæring i skolen om kulturen.
Utøverne mener det er nødvendig med et eget program for kysten for å videreføre tradisjoner og utvikle dem.