Drøfting av hypotese 1

Hypotese 1 ble innledningsvis formulert slik: Antallet sve-navn vil øke med muligheten for å drive jordbruk, men minske i det jordbruksmulighetene avtar. Videre vil denne hypotesen bli drøftet ut fra funnene fra fokusområde 1, både de lavfrekvente- og høyfrekvente områdene.

6.2.3.1 Mulighet for jordbruk

I arbeidet med materialet i denne avhandlingen har hypotese 1 vist seg å være problematisk og mangelfull for å beskrive sve-grensa mot sør. For det første må man spørre seg hva ‘mulighet for å drive jordbruk’ egentlig betyr. Ifølge Birger Nesholen ved Norsk Skogfinsk Museum, kan

67 Gn/bn 153/19

68 https://www.digitalarkivet.no/census/rural-residence/bf01036411010836

60 det godt finnes områder med høy bonitet der for eksempel grantrærne liker seg godt, uten at den norske bonden har ønsket å dyrke der.⁶⁹ Situasjonen har å gjøre med hvor mye arbeid man vil legge ned i å rydde stein og ukrutt for å få de ønskede vekstene til å vokse (Nesholen, personlig intervju, 25.10.2019).⁷⁰ Disse skogsområdene er ofte preget av mye stein (Helland, 1902: 215), og selv om det skulle være god jord innimellom all denne steinen, tok det lengre tid å kultivere denne jorda enn den sand- og grusjorda som lå langs elveslettene (Nesholen, personlig intervju, 25.10.2019; Bækkelund, personlig kommunikasjon, e-post, 29.04.2019).⁷¹ For det andre er det forskjell på å ha mulighet til å drive jordbruk og velge å drive intensivt med dette, og på den andre siden ha muligheten, men velge å la være fordi det finnes andre og mer lett tilgjengelige næringsalternativer i umiddelbar nærhet. Selv om det var muligheter for å dyrke, var sveene ofte ryddet i utmark med skrinn jord. I fokusområde 1 har sveene ligget i nærheten av store skogressurser der det naturlig ville være muligheter for sysselsetting. Axel Smith (1784) skriver blant annet om Trysil at «Tømmerbruget er for nærværende Tid vort Sogns vigtigste og almindeligste Nærings-Syssel» (Smith 1784: 221). I det som blir kalt skogbygdene i Hedmark, hadde altså jordbruket mindre betydning. Å jobbe med jorda var noe de gjorde når de hadde tid til det (Tveite 1975: 17). Tradisjonelt virker det derfor som svært mange gårder og bruk i disse skogsområdene har hatt sitt utkomme fra kombinasjonen skogbruk og jordbruk. På grunn av skogsdriften som oftest har gitt mest fortjeneste her, har ikke jordbruket blitt prioritert på samme måte som skogbruket (Puschmann 2004).⁷²

Spørsmålet som må stilles handler derfor kanskje heller om grad av intensivering i jordbruket, og ikke om jordbruket har eksistert på den aktuelle plassen, eller ikke. I Trysil, der jordbruksforholdene var svært vanskelige, beskriver Smith (1784) blant annet hvordan de mindre bemidlede i sognet kom til han selv som var prest, og spurte om å få lov til å sanke gress av de områdene prestegården selv ikke hadde tatt seg bryet med. I Trysil har det ekstensive jordbruket vært mest vanlig. Sve-navnet ser ut til å knytte seg til områdene med intensivt jordbruk sett i sammenheng med storgårdene. Det er ikke småbrukenes tilgang til jordbruksområder i seg selv som bestemmer hvor sve-navnene har blitt brukt, men heller tilknytningen til en storgård med mulighet for jordbruk. Disse storgårdene knytter seg igjen til

69 I slike områder var det skogfinnene som klarte å utnytte jordsmonnet best med svedjebrukene sine.

70 Dette vil bli diskutert nærmere i drøftingen tilknyttet hypotese 2.

71 Her kan det bli et problem å bruke NIBIOs rapporter som grunnlag for å si noe om hvor nordmenn faktisk har drevet med jordbruk. Rapportene tar likevel hensyn til dette, og er deskriptive i beskrivelsene av jordbruket i de aktuelle landskapsregionene. I tillegg kan geologer og topografer som Helland (1902) og Smith (1784) si noe om jordbruket i periodene sve-navnene var mest produktive.

72 Skrevet om landskapsregion 7, Skogtraktene på Østlandet.

61 husmannsvesenet, noe som kan være noe av forklaringen bak at det har blitt brukt så mange sve-navn på husmannsplasser.

6.2.3.2 Jordbrukets utbredelse på Hedmarken og i fokusområde 1

Det hersker ingen tvil om at Hedmarken har de beste forutsetningene for å drive med intensivt jordbruk i fylket. Løten, som grenser til Hamar i øst, har også gode og utnyttede jordbruksarealer (Helland, 1902: 256). Her er derfor også mulig å hevde at sve-navnene korrelerer med intensiteten i jordbruket. I Elverum blir mulighetene for jordbruket gradvis dårligere på grunn av endring i bergartene. Det meste av Elverum ligger i landskapsregion 7, som dekker store deler av Hedmark med skog. De to bygdenavnene Sørskogbygda og Nordskogbygda, som ligger på hver sin side av rv. 25, vitner om nettopp dette. Det er likevel i disse områdene man finner flest sve-navn innenfor fokusområde 1, og selv om jorda i dette området ofte kan være skrinn, finnes det steder med godt jordsmonn innimellom.⁷³ Sveene ligger i utkanten av disse storgårdene, noe som er et gjentakende mønster sentralt i Hedmark. I de omkringliggende områdene, der jordbruket ebber ut, og det stadig blir lengre mellom bosetningene, ser det samtidig ut til at sve-navnene blir mindre produktive, jfr. de sørlige og østligste områdene av Elverum. Ut fra dette vil jeg hevde at det finnes en viss sammenheng mellom jordbruk og sve-navn i Hedmark, ettersom navneleddet virker til å holde seg til områdene der det har blitt drevet med intensiv jordbruksdrift. Sve-navnene som ble funnet i fokusområde 1 (Elverum, Våler og Åsnes), knytter seg dessuten nesten utelukkende til større gårder som driver med intensiv jordbruksdrift i kombinasjon med skogbruksdrift.

I sammenheng med at navneleddet i seg selv viser til nyrydning og tilsåing i asken, vil jeg derfor hevde at de fleste sve-navn innen fokusområde 1 knytter seg til småbruk som ligger i utkanten av større gårder der det blant annet har blitt drevet intensivt med jordbruk.

6.2.3.3 Husmannsplassene og sve-navn

En annen viktig faktor for sve-navnets utvikling, har vært husmannsplassene. I kap. 5.7.3, ble Imsen og Winge sitt kart over forholdet mellom selveiende bønder og husmenn i 1865 tatt fram.

Kartet viser noe interessant i denne sammenhengen. Dersom man ser nærmere på distribusjonsmønsteret som har kommet fram i dette materialet, og sammenlikner sve-navnenes

73 Vestre Sætre kunne for eksempel i 1667 så seks tønner korn jevnlig (Finne-Grønn, 1914: 652).

62 forekomst med husmannsplassene, ser man at mønstrene nærmest overlapper (se vedlegg nr. 1 og nr. 7). Dette kan tolkes som at det finnes en sammenheng mellom sve-navnene og husmannsplassene i fylket.

I personlig kommunikasjon med Bjørn Bækkelund ved Norsk skogmuseum har emnet om husmannsplassene i Hedmark og tilknytningen til sve-navn, stadig vært et tilbakevendende tema. Bækkelund oppfatter blant annet framveksten av sve-navn på Hedmarken som et resultat av veksten i husmannsvesenet:

I jordbruksbygdene ved Mjøsa, der forekomsten av sve-navn i Hedmark later til å være tettest, oppfatter jeg disse navnene som et resultat av veksten i husmannsvesenet. Gardbrukerne i de beste jordbruksbygdene var avhengige av en viss minimumstilgang på arbeidskraft i de viktigste klimabetingete arbeidsonnene, noe de løste ved ei regulert etablering av husmannsplasser der brukerne hadde arbeidsplikt på hovedbruket i våronn, slåttonn og skuronn. I Østerdalen og Solør, der åkerbruket var mindre sentralt i økonomien, var ikke behovet for husmenn like stort, men en voksende befolkning måtte likevel ha steder å bo, fortrinnsvis steder som gav muligheter for betydelig sjølforsyning. (Bækkelund, personlig kommunikasjon, e-post, 02.01.2019).

Nesholen (2001) setter også sve-navnene i sammenheng med husmannsvesenet: «[Det kan]

antas at storparten av de innlandske sveanavnene representerer “norsk” rydningsbrenning ved etablering av husmannsplasser» (Nesholen 2001: 104).

Satt i sammenheng med hypotese 1, kan dette tolkes slik: I de områdene jordbruket har blitt drevet intensivt i Hedmark, og det derfor har vært behov for mange husmenn, vil man finne flest sve-navn. Ut fra dette vil jeg hevde at det finnes en klar sammenheng mellom sve-navn, husmannsvesenet og grad av intensitet i jordbruket i Hedmark.

Sve-navnene ser ut til å ha fått et oppsving med veksten i husmannsvesenet. I kap. 5.7.3 kom det fram at Ivar Aasen har tenkt seg at det store antallet husmenn på Hedmarken har å gjøre med at gårdbrukerne ville ha så mange arbeidsfolk i nærheten for å ha en fast arbeidsstokk (Aasen 1917: 108). Ut fra dette kan det være mulig å forstå hvorfor det fantes flere husmannsplasser på Hedmarken enn andre steder i fylket.

Hvis man knytter framveksten av husmannsvesenet direkte sammen med sve-navnenes utbredelse og bruk, kan man finne en forklaring på hvorfor navneleddet brukes så lite i Våler og Åsnes. Samtidig er det viktig å presisere at det var en del husmenn med jord i disse områdene