4. HELSEØKONOMISKE ASPEKTER
4.2 K OSTNADS - MINIMERINGS ANALYSE
4.2.3 Sammenlikning av OPAT behandling og per oral behandling hjemme
Enkelte av de moderne antibiotika som nylig har kommet også inn i det norske markedet muliggjør behandling per oralt med lik god effekt som parenteralt. Det dreier seg vesentlig i dag om linezolid10 resp. ciprofloxacin11 som også kan brukes effektivt mot mange gram-positive (særlig stafylokokker) vs. gram-negative
infeksjoner. Det vil i sammenheng med dette arbeidet være særdeles interessant å sammenlikne kostnader mellom OPAT behandling og per oral behandling hjemme med linezolidpreparat. Denne behandling kunne være aktuelt for kroniske
stafylokokkinfeksjoner som etter erfaring fra Bærum sykehus er en aktuell infeksjonstype som spesielt egner seg for hjemmebehandling.
Linezolid (Zyvoxid) selges per i dag i Norge (2005) med pris 18 091 Nok for 30 tabletter a 600mg. Standarddosen for behandling er 600mg x 2 daglig. Denne dosen ville følgelig koste 1200 Nok per døgn. Pasienter som behandles med dette middelet må være under stadig kontroll med laboratorieprøver på grunn av mulige
bivirkninger. Kostnader for slike kontroller anses dog å være minimale, og trenger derfor ikke å bli medregnet i disse kalkulasjoner. Andre kostnader vil ikke være aktuelle ved ukomplisert behandling. Ved sammenlikninger av aktuelle
døgnkostnader (tabell 9) ville linezolidbehandling være det mest kostnadsgunstige alternativet i alle tilfeller. Det kan derfor være at nye medikamenter som er og kommer på markedet vil gjøre indikasjonen for OPAT behandling i enkelte tilfeller mindre aktuell. Problemet med linezolid er for det første at den skal som alle nye antibiotika brukes med forsiktighet på grunn av faren for resistensutvikling. For det andre kan dette preparatet ha forholdsvis mange og alvorlige bivirkninger. For det tredje har man hittil ikke nok dokumentasjon for langtidseffekter, og preparatet er derfor kun anbefalt hittil for korttidsbehandling.
10 Linezolid markesføres i Norge som Zyvoxid®
11 Ciprofloxacin markesføres i Norge som Ciproxin®
Tabell 7: Oversikt over kostnader av antibiotikabehandling i forskjellige pasientgrupper hvis behandlet i sykehus.
TOTALE KOSTNADER PASIENTTYPE
ADMINISTRASJO N
ANTALL
Antall OPAT døgn
Totale Grunn- og pleiekostnader
Totalt Antibiotika
+utstyr
Totalt NOK
Selv 25 525 2 572 855 153 208 2 726 063
Hjemmesykepleier (HS)
13 204 970 580 44 706 1 015 286
Sykehuspoliklinikk 4 78 356 870 22 280 379 150 Selv +
Hjemmesykepleier
2 31 152 954 8 286 161 240
Sykehjem 3 56 275 912 14417 290 329
Totalt 47 847 4 329 171 242 897 4 572 068
TOTALE DØGNKOSTNADER
Sykehuspoliklinikk 4 31 6864 (10)
* n= antall konsultasjoner, besøk eller døgn
BEHANDLINGSTED PASIENTTYPE ADMINISTRASJON
N* Antall OPAT DØGN
TOTALKOSTNADER DIFFERANSE
% AV
SYKEHUSKOSTNADER
TOTALT KOSTNADER PER PASIENT
TOTALT KOSTNADER PER BEHANDLINGSDØGN
BEHANDLINGSKOSTNADER UTENFOR SYKEHUS
Selv 25 525 781 985 28,6 31 279 1489
Hjemmesykepleier (HS) 13 204 431 241 42,5 33 206 2114
Sykehuspoliklinikk 4 78 137 540 36,3 34 385 1763
Selv+Hjemmesykepleier 2 31 38304 23,8 19 152 1236
Sykehjem 3 56 166 605 57,4 55535 2975
TOTALT 47 847 1 557 115 34,1 33130 1838
BEHANDLINGSKOSTNADER I SYKEHUS
Selv 25 525 2 726 063 109 405 5193
Hjemmesykepleier (HS) 13 204 1 015 286 78 077 4977
Sykehuspoliklinikk 4 78 379 150 94 788 4861
Selv +
Hjemmesykepleier
2 31 161 240 80 620 5201
Sykehjem 3 56 290 329 96779 5184
TOTALT 47 847 4 572 068 97 278 5398
Vår kostnads-nytte analyse viser merkbare forskjeller i kostnadene vedrørende
antibiotikabehandling i og utenfor sykehus. Resultatene tyder i første omgang klart på at det vil være kostnadsgunstig å behandle pasienter med parenterale antibiotika utenfor sykehus.
Disse resultatene bør imidlertid analyseres og ses i sammenheng med hvordan kostnadene er beregnet. Kostnadene slik de er kalkulerte for behandling utenfor sykehus, beror på reelle kostnader hos pasienter som er hjemme og selvstendige. Det er brukt RTV-takster for pasienter som får behandling ved sykehuspoliklinikken. Disse kostnadene vil med stor sannsynlighet være underestimerte. I poliklinikkbetaling er det for eksempel inkludert
sykepleierarbeid som foregår på samme dag som legekontroller fordi behandlingstakstene kan kun kreves en gang per døgn. Prissetting for hjemmesykepleier kan også være reelt
underestimert fordi timesprisen som er angitt (av Bærum Kommune) er den samme for alle hjemmebaserte tjenester. Problematisk synes også prisbetraktninger mellom sykehus og sykehjem. Det gjelder i denne sammenhengen alltid pasienter som trenger en pleieplass uansett om de har en infeksjon eller ikke. Sannsynligvis kan man i hvert fall gå ut i fra at den samfunnsøkonomiske besparelsen vil være forskjellen mellom døgnkostnader i sykehus og sykehjem for disse pasientene.
Beregning av sykehuskostnader per døgn kan anses å være vanskelig å definere i et system som bruker DRG betaling. Døgnkostnadene er kalkulert for en gitt DRG diagnose med en gitt innleggelsesvarighet slik de er funnet ved definerte norske sykehus og rapportert av Sintef (43). Det synes ikke alltid å være en klar sammenheng med det som er definert som median varighet for sykehusinnleggelser og det som vi finner for våre pasienter i denne
undersøkelsen. Det er sannsynlig at de siste dagene i sykehus vil være mindre kostbare enn de første hvor man utfører mye kostbare utredninger og bruker mye mer av lege- og
sykepleiertid. Det tas imidlertid til dels hensyn til dette i det kun grunnkostnader og pleiekostnader er inkluderte i beregningen. På tross av dette kan det være at kostnadene beregnet på denne måten kan være overestimerte. Svakheter i metodologi tatt i betraktning synes likevel den i denne analysen brukte metoden å være den per i dag best tilgjengelige
måten å beregne liggedøgnkostnader ved et norsk sykehus, nemlig å ta hensyn til DRG vektene og median liggedøgntall.
Beregningene i analysen viser at, i en gruppe på 47 pasienter var kostnadene ved behandling utenfor sykehus totalt 34 % av kostnadene hvis disse pasientene ville ha blitt behandlet i sykehus. For gruppen pasienter som var selvstendige hjemme, var besparelsen særlig stor med 29 % av sykehuskostnader. Totalkostnader for en slik pasient var beregnet til 31 279 NOK utenfor sykehus og til 109 405 Nok i sykehus. For pasienter som ble behandlet i sykehjem utgjorde behandling 57,4 % av kostnadene i sykehus. Uavhengig av hvem som betaler disse behandlingene tyder disse tallene på at parenteral antibiotikabehandling utenfor sykehus er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Kostnadsanalysen viser videre at man i enkelte tilfeller kan gjennomføre behandlingen like effektivt hjemme med moderne per orale antibiotika. Muligheter for utvikling av nyere antibiotika er imidlertid limitert i fremtiden. Det kan derfor være et spørsmål om antibiotika som for eksempel linezolid burde brukes mer restriktivt, og derfor unngå bruken av denne typen medikament mest mulig i rutinebehandling.
5. Helsepolitiske aspekter: hvem har interesse i OPAT-behandling?:
Helseøkonomiske ordninger i et gitt land har en vesentlig betydning for hvordan
helsetjenesten organiseres. I USA hvor man for eksempel har stor interesse i OPAT type behandling, har pasienter i Medicare organisasjon i prinsippet ikke mulighet til å få OPAT behandling fordi Medicare kun er ansvarlig for kostnader ved sykehusbehandling. I Norge er pasientbehandling med enkelte unntak i sekundærhelsetjenesten dekket av statlige
betalingsordninger, mens behandling i primærhelsetjenesten delvis dekkes av kommunene og delvis av Rikstrygdeverket. Slik fordeling av betalingsordninger har konsekvenser for
behandlinger som kan gjennomføres både i og utenfor sykehus, og kan føre til
interessekonflikter. Den vil også i sterk grad påvirke den enkelte aktørens muligheter til å utvikle medisinske behandlingsmetoder i helsetjenesten. Insentiv for å innføre nye teoretisk sett hensiktsmessige behandlingsmåter vil ofte naturlig nok kunne være små hvis økonomiske forhold ikke er lagt til rette.
Det helsepolitiske problemet kan diskuteres fra forskjellige synspunkter: 1) samfunnets, 2) sykehuseiers (regionalt helseforetak), 3) sekundærhelsetjenestens, 4) primærhelsetjenestens og 5) pasientens synspunkter.
5.1 Samfunnet
I samfunnets regnskap som er summen av de enkelte aktørenes regnskap, vil man anse OPAT behandling som kostnadseffektiv hvis den er billigere enn en alternativ behandlingsmåte, dvs.
i dette tilfellet behandling i sykehus. Mye av kostnadene vil man forskyve fra
sykehusavdelinger til andre instanser slik som til kommunen med hjemmesykepleietjeneste og sykehjem, eller til sykehuspoliklinikk og Rikstrygdeverket som betaler av slike tjenester.
Vårt regnskap viser at sykehusene er mest ressurskrevende, og at alle andre former
behandling vil være mer kostnadseffektive. Dette vil selvfølgelig forutsette at man velger
pasienter som i utgangspunktet vil kunne gjennomføre behandlingen uten kostbare komplikasjoner.
I samfunnets regnskap burde det også fremgå at pasientene ofte kan være i arbeid og ikke sykemeldt. I USA hvor sykemeldingspraksis nok er annerledes enn i Norge, er dette også blitt klart demonstrert og har vært en tungveiende grunn for etablering av OPAT behandling. I vårt materiale var det kun få pasienter som under behandlingen var i fullt arbeid. Dette bør ses i sammenheng med allmenn oppfatning i Norge om hva det betyr å ha en sykdom eller det å være sykemeldt.
Den samfunnsøkonomisk mest interessante pasient for OPAT behandling er den selvstendige pasienten som ikke trenger noen annen hjelp utenfor sykehus. Den eneste virkelige kostnaden i et slikt tilfelle er rene antibiotikakostnader. Betalingsordninger for medikamentkostnader vil ha betydning i denne sammenhengen. Rikstrygdeverket (RTV) vil ikke lenger (situasjon per år 2004) i utgangspunktet betale behandlinger som vedvarer mindre enn 3 måneder. Det er få typer infeksjoner som trenger en slik langvarig behandling. Det er imidlertid ofte
skjelettinfeksjoner som behandles langvarig, ofte i flere måneder, og som derfor kan behandles med OPAT metoden. Rene medikamentkostnader er betydelig høyere utenfor sykehus enn i sykehus. Denne prisen som pasienter eller folketrygd vil måtte til slutt betale betyr en ren gevinst for legemiddelindustrien. Differansen mellom prisen utenfor og prisen i sykehus kan dermed ses på som en overføring til legemiddelindustrien og som ikke en samfunnsøkonomisk kostnad. Betalingsordningene er dårlig organisert per i dag med det resultat at OPAT ordningen vil neppe bli vellykket hvis pasienten selv måtte betale
medikamentene. En praktisk mulighet vil være at sykehus overtar medikamentkostnadene og hvis mulig til LIS priser.
Samfunnet vil også være interessert i å yte best mulig helsehjelp til sine borgere. Hvis pasientene i enkelte situasjoner foretrekker hjemmebehandling framfor innleggelse ved et sykehus må det også anses å være i samfunnets interesse å etablere tilbud som muliggjør dette, spesielt når kostnadene ikke overstiger sykehuskostnadene.
5.2 Regionalt helseforetak
Sykehuseierens interesse for OPAT – behandlingen vil være stort sett sammenfallende med sykehusenes interesser slik de er beskrevet nedenfor.
5.3 Sekundærhelsetjeneste
5.3.1 Sykehusene generelt
En meget vanlig situasjon ved norske sykehus er overbelegg med pasienter og således full utnyttelse av den eksisterende sengekapasiteten. Dette har også ført til det særnorske fenomenet med korridorsenger. Overbelegg med pasienter fører til slitasje av personalet på grunn av arbeidsbelastning. Av dette følger sekundært ofte stort gjennomtrekk av personalet og stadige nyansettelser av personer som ofte vil være uerfarne. Uerfarne personer igjen kan være hyppig årsak til at kvaliteten i det medisinske arbeidet lider og blir redusert. Redusert kvalitet kan på sin side føre til kostbare sykehuskomplikasjoner som for eksempel økt antall sykehusinfeksjoner. Økt antall sykehusinfeksjoner kan også skyldes økt tetthet av pasienter bl.a. på grunn av korridorpasienter. Sykehusavdelinger som ikke i særlig grad kan påvirke inntak av pasienter, slik som for eksempel medisinske avdelinger som ofte må takle
situasjoner hvor over 95 % av alle innleggelser skjer som øyeblikkelig hjelp, vil således ha interesse av å skrive ut pasienter som strengt tatt ikke trenger å være innlagt, men som kan behandles utenfor sykehus. Interessen og argumentasjon for OPAT behandling trenger således ikke være direkte primært av økonomisk art. Det er imidlertid klart at motivasjonen for OPAT behandling fra sykehusets side kan også skyldes primær økonomisk interesse. Det kan ofte ikke anses å være umiddelbart synlig hvilke direkte kostnadsbesparelser tidlig
utskrivelse får i sykehusets budsjetter bortsett fra reduksjon av direkte utgifter for variable pasientrettede kostnader, inkl. antibiotikautgifter. Våre kostnadsanalyser viser likevel
sannsynlige direkte økonomiske besparelser for sykehusavdelinger ved å skrive ut pasienter for OPAT behandling. Analysene i dette arbeidet viser at sykehusene med de aktuelle betalingsordningene i Norge burde ha økonomiske insentiver til å etablere OPAT type behandling for sine pasienter. Ved denne vurderingen er det også tatt hensyn til at
stykkprisbetaling er en viktig inntekstkilde i dagens situasjon ved norske sykehus. Denne inntekten er uavhengig om hvor lang tid pasienten ligger i sykehus, i hvert fall på kort sikt. På lengre sikt kan DRG vektene bli justert ned hvis den totale liggetiden for pasienter med gitte infeksjoner skulle bli påvirket av at en del av pasienter blir utskrevet tidlig til
hjemmebehandling. I utgangspunktet virker et slikt utfall imidlertid usannsynlig i første omgang fordi man fortsatt ville behandle den største andelen av pasienter i sykehus, og den gjennomsnittlige liggetiden derfor neppe ville bli forandret i betydelig grad.
Det er ikke tatt hensyn til mulige sekundære økonomiske gevinster av kortere
innleggelsesvarighet med redusert antall sykehusinfeksjoner og/eller redusert belastning av sykehusavdelinger i denne aktuelle kostnads-nytteanalysen fordi disse faktorene er vanskelig å tallfeste tilstrekkelig nøyaktig.
Sykehusavdelinger som ikke har korridorpasienter, men som ellers utnytter fullt ut
sengekapasiteten, kan likevel ha interesse av tidligere utskrivelser av pasienter på grunn av muligheten for økte DRG inntekter ved å ha bedre mulighet til å ta i mot nye pasienter. Dette gjelder særlig avdelinger som har mulighet for elektive innleggelser, ofte med kirurgisk virksomhet. Men så lenge inntekten bare er en gitt prosentandel (nå 60 %) av DRG – kostnaden, vil ekstra elektive innleggelser trolig koste mer enn det gir i inntekter.
Forutsetningen vil selvfølgelig også være at slike avdelinger ikke har flaskehalser, som for eksempel mangel på operasjonssykepleiere eller anestesipersonale eller liknende. Et
tilleggsmoment er at utskriving av infeksjonspasienter fra sykehuset reduserer potensialet for spredning av infeksjoner i sykehus.
Sykehusavdelinger som ikke har utnyttet sengekapasiteten fullt, kan også regne med besparelser ved tidlig utskrivelse av pasienter til OPAT behandling. Besparelsene vil dog være av mindre betydning og tilsvare omtrent de variable kostnadene som en pasient forårsaker under innleggelsen (32), i dette tilfellet særlig direkte antibiotikakostnader og ektraarbeidsinnsats fra legene og pleierne.
Besparelsen vil være tilstede med stor sannsynlighet også i Norge selv om sykehuset ville overta alle antibiotikakostnader ved hjemmebehandlingen. Dette er også diskutert i en
amerikansk artikkel over Medicare-pasienter (32). Våre beregninger viser at hos 25 pasienter som var selvstendige og som ble behandlet hjemme utgjorde de rene antibiotikakostnadene utenfor sykehus 532 907 Nok, mens sykehuskostnader i samme periode ville ha utløpt til 2 726 063 Nok, altså over fem ganger så mye. Sykehuset ville følgelig fortsatt spare betydelige kostnader ved å betale selv disse kostnadene. Kostnadene for polikliniske
kontroller ville i dette tilfellet være minimale. Dessuten ville dette regnestykket bli betydelig gunstigere ved behandling av mange ortopediske pasienter med skjelettinfeksjoner. Det eksisterer viktige forskjeller mellom antibiotikapriser i sykehus hvor man har mulighet for innkjøp av gunstigere medikamenter på grunn av LIS- avtale og antibiotikakostnader utenfor sykehus hvor slike avtaler ikke eksisterer. Dette ville i den aktuelle situasjonen også komme sykehus til gode som måtte eventuelt betale antibiotika for OPAT behandling og som kunne ta nytte av LIS - systemet.
Problemet med antibiotikabehandling synes å være av større betydning for sykehjemmene som selv måtte betale disse kostbare medikamentene. Det er derfor forståelig at
sykehjemmene i det nåværende system ikke ville være særlig interesserte i slike pasienter.
Sykehusene kunne teoretisk sett også i disse tilfellene inngå en avtale om betaling av
antibiotikakostnader, og fortsatt komme gunstig ut. Det ser ut til at sykehusene i alle tilfeller vil kunne ha en økonomisk interesse for å skrive ut pasientene til OPAT behandling, også hvis de måtte betale de rene antibiotikakostnadene for pasienter selv.
OPAT behandling forutsetter også bruk av forskjellig forbruksmateriell og utstyr. Dette er tidligere blitt betalt av RTV. Denne ordningen er imidlertid forandret fra 1.januar 2003 etter Helsedepartementet (HD) hadde vedtatt at de regionale helseforetakene fra denne dato skulle overta ansvaret for formidling av og betaling for behandlingshjelpemidler og tilhørende forbruksmateriell som tidligere har vært betalt av RTV etter § 5.22. Folketrygdloven. Denne nye ordningen er hjemlet i Lov om spesialisthelsetjenester, § 2-1a. Det vil derfor nå være legespesialister som til sist bestemmer hvem som skal få behandlingshjelpemidler og
forbruksmateriell som dekkes av helseforetakene. Våre beregninger viser at uansett om disse kostnadene belastes det enkelte foretak, så vil det være av økonomisk interesse å behandle pasienter utenfor sykehus.
5.3.2 Legespesialistenes syn på OPAT behandling
a. Problemstilling:
Det er ikke kjent hvor ofte pasienter behandles utenfor sykehus med parenterale antibiotika i Norge. For å vurdere den potensielle verdien av OPAT behandling for norske pasienter burde flere aspekter bli klarlagt i forhold til aktuelle norske forhold. Den infeksjonsmedisinske spesialistens oppfatning og egen erfaring i denne sammenhengen synes å ha stor betydning fordi det primært kan anses å være infeksjonsmedisinsk oppgave å behandle pasienter med avanserte infeksjonsproblemer.
b. Undersøkelsesmetode:
For å undersøke nærmere hva som er norske infeksjonsmedisineres syn og erfaring i forhold til OPAT behandlingsmetode, ble det sendt et spørreskjema til 30 norske
infeksjonsmedisinere ved totalt 22 norske sykehus. Dette kan anses å være et antall leger og sykehus som er representative for det norske infeksjonsmedisinske miljøet. Alle
universitetssykehus og flere sentralsykehus ble inkludert. Det ble valgt ut sykehus som hadde en eller flere infeksjonsmedisinere. Skjemaene ble sendt primært per e-mail. For å øke
svarprosenten ble det etter 3 uker sendt med posten et nytt brev med spørreskjemaet.
Spørreskjemaet vises i vedlegg nummer 2.
c. Resultater:
Totalt 22 av 30 infeksjonsleger besvarte (svarprosent 73 %) spørreskjemaet. Nitten av 22 utvalgte norske sykehus (86 %) var representert i besvarelsene.
En vesentlig del av resultatene er vist i tabell 10. Det kom i tillegg en god del frie kommentarer som blir inkludert i diskusjonen senere.
Infeksjoner som ble behandlet utenfor sykehus og som ble nevnt i spørreskjemaene,
inkluderte følgende (antall leger som i følge besvarelsene hadde behandlet disse pasientene):
Endocarditt (7), osteomyelitt (4), neuroborreliose (3), neurosyfilis (1), erysipelas (1), diabetisk fotsår (1).
Antibiotika som ble brukt og nevnt i spørreskjemaene inkluderte følgende (antall leger som i følge besvarelsene hadde behandlet med disse antibiotika): Cefalosporiner, inkl. ceftriaxone (5), penicillin G (3), stafylokokkpenicillin (2), teicoplanin (2), vankomycin (1), clindamycin (1).
Følgende frie kommentarer nevnes spesielt:
Ad vanskeligheter:
• Det påpekes at antall pasienter som kan behandles utenfor sykehus ikke er så stort at man kan opparbeide tilstrekkelige rutiner.
• Hjemmesykepleiertjenesten synes ofte å uttrykke uvilje eller engstelse i forbindelse med OPAT behandling.
• Refusjonsmuligheter fra RTV oppleves ofte som et problem.
Ad forslag til tiltak:
• Bedre poliklinikktjenester
• Etablering av et system som ville fungere tvers over avdelinger og overta ansvar for behandling av de aktuelle pasientene i hele sykehus
• Etablering av hjemmebehandlingsteam, eventuelt i samhandling med hjemmesykepleiertjenesten.
Tabell 10. Resultater av en spørreundersøkelse blant 22 norske infeksjonsmedisinere ved 19 sykehus vedrørende personlige erfaringer og oppfatninger i forhold til OPAT behandling i Norge. Antall leger som besvarte spørsmålet er angitt i høyre kolonne.
Spørsmålene
Har selv erfaring med OPAT metoden.
• Ja
• Nei
11 11
OPAT metoden kan være interessant for norske pasienter.
• Ja
• Nei
21 1
Hvor ofte ble OPAT metoden brukt?
• Bare enkelte ganger
• Regelmessig
11 0
Type parenteral administrasjon som ble brukt.
• Antibiotikapumper
Hvem hjalp med administrasjon av antibiotika?
• Selvhjulpen pasient
• Hjemmesykepleier
Hvilke vanskeligheter oppstod ved behandlingen?
• Pasienten var ikke interessert
• Sykepleierproblemer
• Problemer ved produksjon av antibiotikaløsninger
• Andre komplikasjoner
5 3 1 2
Spørsmålene
Hvilke faktorer kan bidra til vanskeligheter ved praktisk gjennomføring av OPAT i Norge?
• Organisering av behandling generelt
• Manglende erfaring
• Tidskrevende
• Samarbeidsproblemer mellom primær- og sekundærhelsetjenesten
• Kontroll av behandling generelt
• Intravenøs tilgang
• Betenkelighet med sikkerhet og kvalitetssikring
• Pasientrelaterte problemer
• Avstand sykehus og pasientens bopel
• Økonomiske forhold
• Legale forhold
OPAT metoden brukes lite i Norge. Den bør brukes mer.
• Ja
Hvilke tiltak kan øke bruken av OPAT metoden i Norge
• Prosedyrebeskrivelse
• Undervisning
• Endring av finansieringsordninger
10 1 15
d. Diskusjon:
Undersøkelsen peker på mange interessante aspekter. Denne undersøkelsen tyder på at norske infeksjonsmedisinere og sykehus ikke har stor erfaring med OPAT behandling. Kun 11/22 (50 %) av de som svarte, hadde noen erfaring med OPAT metoden, men hadde hatt slike pasienter kun enkelte ganger. Ingen hadde brukt metoden systematisk og regelmessig.
Undersøkelsen kan ikke gi noen kvantitative svar om hvilke infeksjoner som ble behandlet eller hvilken type antibiotika som ble brukt. Behandlingsindikasjonene og type antibiotika synes imidlertid å ha vært slik anbefalt ellers i litteratur.
Lite bruk av antibiotikapumper som er spesielt utviklet for OPAT behandling, tyder på at behandlingsmetodene ikke var særlig avanserte. Dette utelukker også at man egentlig kunne bruke antibiotikatyper som ellers måtte injiseres flere ganger per døgn, og som kan
administreres med hjelp av spesielt utviklede antibiotikapumper. I dette materialet er det også inkludert pasienterfaringer med antibiotikum ceftriaxone som kan gis intramuskulært en gang per døgn. Slike pasienter var ikke inkludert i Bærum-materialet (beskrevet ellers i dette arbeidet i kapittel 3).
Mange pasienter fikk hjelp av hjemmesykepleier. Få pasienter var selvhjulpne hvilket muligens har sammenheng med at man ikke brukte antibiotikapumper som ellers egner seg for behandling av selvhjulpne pasienter. Det var tendens til å definere behandlinger hos
pasienter som egentlig fikk behandling ved sykehusavdelingene som hjemmebehandling, bare fordi slike pasienter sannsynligvis overnattet hjemme, og ikke brukte sykehussenger lenger.
Det var rapportert forholdsvis få vanskeligheter i forbindelse med denne typen behandling.
De fleste oppstod i forbindelse med at pasienter selv ikke var interesserte. Mange leger synes likevel at det eksisterer mange faktorer som muligens kan forklare at OPAT metoden ikke har fått den samme betydningen som i enkelte andre land. Det fleste (13/22, 59 %) anser
De fleste oppstod i forbindelse med at pasienter selv ikke var interesserte. Mange leger synes likevel at det eksisterer mange faktorer som muligens kan forklare at OPAT metoden ikke har fått den samme betydningen som i enkelte andre land. Det fleste (13/22, 59 %) anser