Begrepet diskurs kan forklares som en «kollektiv forståelsesramme» (L. E. F.
Johannessen, Rafoss & Rasmussen, 2018, s. 58). Diskurs handler ikke om hvordan hver enkelt av oss forstår eller oppfatter ulike fenomen, men om den kollektive forståelsen av fenomenet. Michel Foucault sier at ord først får mening og omdannes til
kommunikasjon når de kan gjenkjennes. Og gjenkjennes kan de først når de gjentas innfor visse rammeverk (Eliassen, 2016, s. 53). Ulike fag har ulike diskurser rundt samme fenomen. For eksempel dreier kjønn seg om ulike diskurser ut fra hvilket perspektiv man har. En biologisk diskurs skiller seg fra en feministisk- eller identitetsdiskurs når man gir innhold til fenomenet kjønn. «Fenomenet settes i ulike diskursive rammer», og de «kommer til syne i gjentakende mønstre i språkbruk» (L. E. F. Johannessen et al., 2018, s. 58- 59). Man kan snakke om hvordan det innfor ulike grupper i samfunnet dannes spesielle tankemønstre og spesiell begrepsbruk. Man uttrykker seg på ulike måter innenfor de ulike gruppene (Skovholt & Veum, 2014, s. 33). Ovenfor viste jeg til hvordan begrepet kjønn har ulike diskurser innenfor miljøer med ulike fokus. Det
3 Vareberg snakker også om hvordan ‘vi’- et kan ha ulike referanserammer; ekstratekstuelt, intratekstuelt
samme kan vi for eksempel finne i ulike yrker. Leger har en annen diskurs enn økonomer eller tømrere.
Det som er interessant for min oppgave, er hvordan diskurs blir brukt innenfor språkvitenskapen. Begrepet diskurs handler der om ‘tekst i kontekst’ eller ‘språket i bruk’ (Skovholt & Veum, 2014, s. 33). Dette vil jeg vise gjennom kritisk diskursanalyse.
3.3.2 Diskursanalyse
Foucault som ble nevnt ovenfor, er teoretikeren som regnes som grunnleggeren av diskursanalyse. Han mente at språket aldri kunne være nøytralt, og at språk alltid var konstruktivt. Dette betyr med andre ord at en tekst aldri er et reint bilde på verden, men et resultat av forfatterens valg når han skriver (Skovholt & Veum, 2014, s. 34). En forfatters tekstskaping vil alltid stå overfor valg; hva skal med og hva skal utelates?
Dette gjelder både ved fiksjon og ikke- fiksjon.
Diskursanalyse kan være så mangt. Man kan for eksempel gjennomføre en multimodal diskursanalyse. Denne dreier seg om å analysere et utvidet tekstbegrep, der samspillet mellom ulike semiotiske ressurser er fokuset for analysen (Hitching, Nilsen &
Veum, 2011, s. 43). En annen form for diskursanalyse kan være diakron. Denne
analyserer hvordan språk og innhold endrer seg over tid ved å studere tekster fra ulike tidspunkt i historia. Diskursanalyse kan også være etnografisk, den kan være
sosiokognitiv eller den kan være kritisk (Hitching et al., 2011). Det er den siste varianten jeg skal ta i bruk i min analyse av lærebøkene.
Kritisk diskursanalyse brukes for å avsløre språkbruk som er med på å dekke over eller tåkelegge forhold i samfunnet som kan være problematiske. Den kritiske diskursanalysen gjør dette ved å beskrive, forklare eller kritisere språkbruk som har denne virkningen (Hitching et al., 2011, s. 112). Man ønsker å avdekke de premissene eller ideologiene som ligger til grunn for språkbruk.
Grunnantakelsen er at språk sjelden eller aldri formidler en nøytral virkelighetsbeskrivelse, men bærer med seg et bestemt perspektiv. Slike perspektiver innebærer oppfatninger både om hvordan verden ser ut og hvordan verden bør se ut – det er dette som menes med en ideologi. (Hitching et al., 2011, s. 112)
Man ønsker gjennom kritisk diskursanalyse å forklare hvordan språk og samfunn
påvirker hverandre. Dette gjør man blant annet for å undersøke forhold i samfunnet der språket er med på å opprettholde eller forverre ulike samfunnsmessige maktforhold (Hitching et al., 2011, s. 113). Norman Fairclough, en av de mest kjente forskerne innenfor kritisk diskursanalyse, sier at forholdet mellom språket og samfunnet er
gjensidig. Samfunnet vil til enhver tid påvirke hvordan vi bruker språket vårt (Skovholt &
Veum, 2014, s. 37). Språk er makt. Kritisk diskursanalyse kan ikke avdekke den endelige sannhet, den er ikke objektiv, og den skal ikke være et innlegg i en debatt. Det den kan være, er en tankevekker og et korrektiv til ei samfunnsutvikling man finner problematisk (Hitching et al., 2011, s. 135).
Det finnes ulike «skoler» innenfor kritisk diskursanalyse, der nevnte Fairclough representerer en, Teun van Dijk og Ruth Wodak en annen. Felles for dem er likevel at de gjennom den kritiske diskursanalysen ønsker å vise hvordan vi gjennom språket vårt kan opprettholde holdninger som kan framstå som negative eller nedverdigende for noen grupper i samfunnet. Og i dette ligger noe av kjernen i mitt prosjekt. Ligger det noe i språket, i hvordan lærebøkene framskriver ‘vi’ og ‘dem’, som kan være med på å opprettholde et skille mellom elever og elevgrupper i det flerkulturelle norskfaget?
For å finne ut av dette vil jeg gjøre bruk av Fairclough sin analysemodell slik den visualiseres i figur 1 på neste side. Modellen viser en tredeling «der tekster produseres og fortolkes under visse produksjonsbetingelser, for eksempel sjangerkrav og
språknormer, som igjen avhenger av samfunnsnormen som omgir dem» (Hitching et al., 2011, s. 119).
Fairclough mener med dette at vi når vi skal analysere en tekst ved hjelp av kritisk diskursanalyse, må ta hensyn til hvem, eller det han kaller hvilke ideologiske aktører, som har skrevet tekstene og for hvilke mottakere tekstene er ment. Dette er det han mener med diskursiv praksis i den tredimensjonale analysemodellen nedenfor.
Vi må også ta hensyn til hvilken rolle tekstene har eller kan komme til å få, i samfunnet (Hitching et al., 2011, s. 118). Dette relaterer til begrepet sosial praksis i
analysemodellen. Det er disse spørsmåla jeg forholder meg til i analysen av lærebøkene og når jeg presenterer nærlesning av to utvalgte tekster i punkt 5.3.
Figur 1 Faircloughs tredimensjonale modell for kritisk diskursanalyse4 (Fairclough, 1992, s. 73)