Det politiske aspekt i organisering og utdanning

Et aspekt inn i organisering av tverretatlig samarbeid og utdanning er at det trengs vedvarende midler til arbeidsformen. Funn fra kommunalleder viser at begrepsbruken er viktig for å opprettholde midlene, der det å kutte ressurser til tiltak man ikke kan måle rent historisk sett er en normal. Her beveges diskusjonen inn på det politiske aspektet ved samfunnsstrukturene vi er en del av gjennom de ulike etatene. Utdanning er i dag en sentral del av nasjonal og internasjonal politikk, og det regjerer en forståelse innenfor det norske utdanningspolitiske feltet (politics) at man skal optimalisere utdanningen. Funn fra Barn- og unge tjenesten viser at oppdragelse er blitt et viktig aspekt inn i nasjonal utdanningspolitikk, da barn og unge tilbringer store deler av tiden sin innenfor offentlig forvaltning. Forvaltningspolitikken er rettet mot det administrative apparatet og er en indirekte form for offentlig politikk, fokusert mot forvaltningens infrastruktur. Innunder dette er formålet å påvirke og forandre

forvaltningens utforming, prosedyrer og personalet for å realisere offentlige mål (Christensen

& Ars, 2014, s. 201). I tråd med dette kan det sies at det eksisterer et politisk spillerom for å endre struktur og organisering knyttet til tverretatlig samarbeid i kommune, slik at alle flere fagfelt og etater kan delta i det tverretatlige samarbeidet. Funn fra Ungdommens hus viser at de savner å få dele av den kunnskapen de har rundt ungdommen med skolen, men slik samarbeidet er organisert nå inngår ikke de som et ledd i det formaliserte tverretatlige

samarbeidet. Videre har funnene pekt på et savn rundt hvilke tiltak og kunnskaper de kan sette i verk rundt unge med rus. Å se det potensialet som eksisterer i det politiske spillerommet åpner for et utviklingspotensial i den aktuelle kommunen for å møte de behovene som kommer til uttrykk. Samtidig kan det sies at forutsetningene til å aktivt benytte

handlingsrommet forvaltningspolitikken åpner opp for, medfører et behov for å endre det politiske idealet på utdanning, oppvekst og omsorg. Slik kan det sies å berøre det nasjonale utdanningspolitiske prosjektet, noe som kan gjøre endring vanskeligere. I dag er alle leddene fra barnehage til universitet ledd i utdanningsløpet, som følge av den politiske reformen som kom med Kunnskapsløftet i 2006 (NOU 2010:8). Funnene viser at tidlig innsats er noe som skal gjelde hele utdanningsløpet, og at kommunens samarbeid har som mål å komme tidlig inn. Samtidig viser funnene at begrepet tidlig innsats byr på utfordringer, og at den utbredte

forståelsen for begrepet er rettet mot barn i barnehage- og småskolealder. PPT poengterer at jo tidligere de kommer inn, jo enklere er det å gi rett hjelp. Det betyr at behovet for tverretatlig og tverrfaglig samarbeid er styrket, da de enkelte profesjonene med sitt kunnskapsgrunnlag vanskelig kan møte barn og unges behov alene. Denne politiske endringen medfører strengere og tydeligere definert mål om hva også barnehagen skal innbefatte av kunnskaper, og kan på en måte sies å være en spesifisering av kunnskapsgrunnlaget barn og unge skal ha. Som bakgrunn for denne endringen ligger en kunnskapsøkonomisk antagelse, basert på «The Knowledge Economy» fra OECD i 96 (OECD, 1996). Denne representerer et

kunnskapsregime og en kunnskapspolitikk som har sentral betydning for nasjonal og internasjonal utdanning, samtidig som det er av avgjørende betydning for den formen

kunnskapsorganisasjonene arbeider etter (Aasen, 2006, s. 21-40). Det betyr at kommunen må tenke tverretatlig samarbeid fra barnehage til universitet, og etablere samarbeidsstrukturer som innbefatter hele utdanningsløpet. Funn viser at kommunen allerede er godt på vei når det kommer til å tenke hele individet i alle aldre, samtidig som det fremkom at ungdom med dyptgående problematikk ikke fikk den hjelpen de har behov for. Dette kan tyde på at kommunen har et endringspotensiale med tanke på å etablere strukturer for tverretatlig og tverrfaglig samarbeid også rundt yngre barn, slik at problematikken kan oppdages tidligere.

Samtidig kan ikke dette bli en unnskyldning for ikke å ha tiltak og strukturer for å hjelpe ungdom, som igjen peker tilbake på viktigheten av et tverretatlig samarbeid gjennom hele utdanningsløpet. På bakgrunn av dette kan det på en måte kun være utdanningsinstitusjonenes anliggende å arbeide med tidlig innsats og kunnskapsutvikling, fordi det i en snever forstand er der kunnskapsutviklingen finner sted; det kunnskapsøkonomiske startpunkt. På den måten begrenses forståelsen til å være kun policy. På den annen side kan man forstå

kunnskapsøkonomisk gevinst og forvaltningspolitikk i lys av det norske utdanningspolitiske prosjektet (the political), der det i ytterste forstand omhandler alt og alle som samfunn er felles om, verdier, definisjoner av mening og kontrollering av menneskelige relasjoner (Aasen, 2006). Følges denne retningen vil et tverretatlig samarbeid på mange måter kunne sies å falle inn under the political aspekt rundt utdanningspolitikk og kunnskapsøkonomisk forståelse, ved at alle barn er alles ansvar, og the political er i ytterste forstand alt og alle som er felles om utdanning og oppdragelse. Videre vil samfunnet i sin helhet være tjent med et utdanningssystem der alle tar ansvar for alle og tverretatlig samarbeid ligger til grunn for en helhetstenkning rundt barn og unge.

I Norge består utdanningspolitikken av to parallelle systemer, der systemene utfyller og komplimenterer hverandre (Aasen, Prøitz & Sandberg, 2014); hvilket betyr regjering og kommunenivå. Dette gjør at kommunene og regjeringen sammen må forme

utdanningspolitikken, samtidig som de enkelte kommunene har et større spillerom. Når informantkommunen da velger å iverksette nye systemer for tidlig innsats, kan dette sees i sammenheng med spillerommet som oppstår i utdanningspolitikkens to-hjuls system. På et vis kan dette være en måte å utvikle det politiske feltet med praktiske handlinger, der tidlig innsats settes i aksjon på en ny og videreutviklet måte. Funnene viste at informantene opplever at det har skjedd endringer i hvordan effekten når ned til ungdommene, samtidig som de ulike etatene opprettholder profesjonsmandatene. Når nye

organisasjonskonstellasjoner sees i sammenheng med eksisterende spillerom politisk, kan man utvikle tankesettet til aktørene. På den annen side kan det å utvikle organisasjoner i det politiske spillerommet føre til at mandatet glipper, individene mister motivasjon og effektene forsvinner i forsøket på å forandre arbeidsform. Nå viste funnene at arbeidsmåten og

organiseringen av det tverretatlige samarbeidet på mange måter er etablert og går i riktig retning, og at det langvarige arbeidet med å etablere arbeidsformen i systemet har hatt positiv effekt. Samtidig er det et utviklingspotensial hos kommunen når det kommer til å utnytte de ressurser samarbeidet byr på, da funn viste en variasjon i opplevelsen av behov for mer eller mindre tid til tverretatlig samarbeid. Gjennom en forståelse og bevisstgjøring rundt hvilke faktorer vi styres etter, hvilke politiske holdninger som kontrollerer og hvilke verdier som ligger til grunn for det systemet vi har, vil forståelsen rundt tverretatlig samarbeid kunne ekspanderes. Meld. St. 6 (2019-2020) kom med føringer rundt tidlig innsats og behovet for et tettere samarbeid og bedre systemer rundt barn og unge. Meldingen presiserer behovet for inngående kunnskap, kvalitet og tillit, samt viktigheten av PPT, støttemateriell og behovet for et godt støtteapparat rundt barn og unge tilgjengelig i skolen. Her er kommunen godt på vei, da de har et bredt tiltaksnettverk rundt og i skolen, blant annet med miljøterapeuter og politi. I tillegg har kommunen et forbedringspotensialet når det kommer til å inkludere kulturtilbud og Ungdommens hus inn i det tverretatlige samarbeidet på skolen, for på den måten å støtte opp om hele spekteret av barn og unges liv.