Depot

Kun en av helleren (nr 16, Fantura) er karakterisert som depot, funnet består av en jernøks som bærer preg av å ha blitt utsatt for sterk varme. Øksen ble funnet like utenfor helleren under torv og to steiner plassert over. Dette kan settes i sammenheng med hellere som inngang til underverdenen, smeden og dvergene som de ypperste smeder. Prescott hevder smedarbeid ble utført i hellere nettopp på grunn av deres rituelle og symbolske betydning (2000:221) og dette funnet kan muligens sees i sammenheng med dette. Det er også vanlig å finne depot bestående av metall i forbindelse med stein/berg (Bukkemoen, 2007) samtidig som dette også kan være en måte å nedleggelsen på (Østmo,2007).

Øksen er tilfeldig fremkommet og helleren er ikke faglig utgravd og det er derfor fullt mulig at en utgravning ville kunne sette dette funnet i et helt nytt perspektiv og forståelse. H.E. Lund som registrerte funnet (se appendiks heller nr. 16) mente at det kunne dreie seg om en

brannbegravelse grunnet øksens varmeskader, men da det ikke er gjort funn av noen form for urner eller andre gjenstander rundt øksen synes jeg det er like rimeligere å anta at det er snakk om et depot, selv om jeg ikke vil utelukke en gravlegging helt.

Ser en dette materialet opp mot nyere forskning på hellere fra Hordaland er det flere likhetstrekk. Selv om materialet fra Rogaland ikke sier mye om bruken peker det mot en

83 sporadisk og bred bruk av hellere. Jakt, fiske jordbruk og rituelle aktiviteter er trolig alle tilfelle. Dette passer sammen med de resultatene Camilla Bommen kom frem til i sin masteroppgave om hellerbruken i Sunnhordland og Kjetil Østebøs oppgave om hellerbruk i Hordaland. Ved å analysere faunamaterialet ved både ¹⁴C- prøver og artsbestemmelse peker Bommens materiale også mot en sporadisk bruk. I FRJA har det hovedsakelig vært bruk i sommerhalvåret mens det i RT og FVT har vært utnyttelse stort sett gjennom hele året. Også utnyttelsen har variert ut fra hellernes beliggenhet; de har vært bruk som seter fiskevær og jaktplasser, men også som rituelle plasser (Bommen, 2009). Østebøs oppgave (2008) som bygget på lokaliseringen fant en konsentrasjon til fjordene og havner. Selv om jeg ikke har hatt mulighet for å undersøke havneforholdene i materialet fra Rogaland er det like fullt en klar konsentrasjon til kysten og sjøen også her. Forskjellen ligger i det faktum at i hellerne i Rogaland i større grad er knyttet til ytre kyst, mens det i Hordaland er de indre og ytre fjorstrøkene.

Disse funnene kan også sees i sammenheng med H.E. Lunds forskning på hellere fra metalltid i Rogaland. Han setter hellerbosetningen i denne tiden i sammenheng med gode fiskevær og yngleplasser for sel og mener hellerne i denne perioden blir brukt som oppholdssteder der det ikke fantes hus eller andre oppbygde vær. Dette er en rimelig antakelse da hellerne som er datert til eldre jernalder ofte er knyttet til gårder som i senere tid har betalt ekstra skyld grunnet gode fangstmuligheter på blant annet sel. Han mente også at noen av hellerne langs kysten har fungert som oppholdssteder brukt av sjøfarende, en teori som både Bjørn Hougen, Camilla Bommen og Kjetil Østebø også fremmer for sitt materiale (Hougen, 1922, Lund, 1940, Østebø, 2008, Bommen, 2009). Også Bakka mener hellerbruken var del av en bredere ressursutnyttelse, men setter den i sammenheng med jordbruket. Hovedbosetningen ble plassert på området best egnet som åker, mens jakt, fiske og sanking fremdeles var en del av økonomien. Hellerbosetningen var et ledd i denne, på denne måten har de klart å holde seg selvforsynt året i gjennom (Bakka, 1993:108).

Ellers er det flere hellere som har eldre dateringer og jeg mener dette er knyttet til hellernes plassering i forhold til viktige næringsressurser i form av fiske, jakt og også sanking samt ferdsel, enten over fjellet eller ved båt langs kysten. Samtidig ser det ut som hellerne kan knyttes til gårdsdriften og kan sees som forløperen til seteren (Bakka, 1973:118ff).

84 5.5. Yngre jernalder/middelalder

Dette er en periode med store samfunnsmessige omveltninger både sosialt og kulturelt; det går fra høvding- og småkongedømme til rikssamling, statsdannelse og administrative funksjoner.

Kimen til en markedsøkonomi blir dannet med begynnende bydannelser og offentlig

myntvesen samtidig som det går fra en polyteistisk religion til kristendommen (Myhre, 2002).

Landbruket slik vi kjenner det fra nyere tid begynner i denne perioden å ta form (Øye, 2002:216).

5.5.1. Økonomi og bosetningsmønster

En mengde gårder blir forlatt rundt 600 e.Kr. samtidig som antall gravfunn reduseres kraftig.

Nyere forskning har vist at dette mest sannsynlig har hatt sammenheng med større forskjeller i samfunnet sosialt og politisk sett. Bebyggelsen og kulturlandskapet ble omstrukturert og landbruksvirksomheten ble konsentrert til steder og aktiviteter som ga større avkastning.

Norge bestod i denne perioden av en rekke større og mindre politiske enheter, dette kommer frem gjennom både skriftlige og arkeologiske kilder. I merovingertiden har høvdingdømmene trolig omfattet landområder omtrent på størrelse med fylkene vi kjenner fra historisk tid. De har i stor grad vært vendt mot kysten og strukket seg herfra til fjellet. Sentrene har nok vært plassert i de mest tettbygde strøkene ved utløpet til de store vassdragene (Myhre, 2002).

Fra vikingtiden og utover skjer det en kraftig ekspansjon utad som har sammenheng med en sterk folkeøkning. Dette ser en klarest tegn på i jordbruksbosetningen, tusener av nye gårder ble ryddet og helt nye områder blir dyrket og bosatt (Helle, 2000). Utnyttelsen av innladet blir i denne perioden sterkt intensivert, dette vises gjennom en mengde arkeologiske funn fra daler og fjellstrøk. Gode fjellbeiter har gitt grunnlag for seterbruk og fjellgårder, der viktige

ressurser som jern, kleber, jaktprodukter og brynesteinsmateriale er blitt utvunnet og fraktet ned til sentrene ved kysten. Det er også påvist spesialisert fiske og fangst fra fiskevær på de ytre øyene (Myhre, 1993:42; 2002:177f).

I Hordaland og Rogaland var et større kongedømme i ferd med å etablere seg noe som kom til å spille en avgjørende rolle i prosessen som førte til samlingen av et norsk kystkongerike under Harald Hårfagre. Vikingtiden var preget av ekspansjon og befolkningsvekst i de kystnorske områdene som medførte politiske, sosiale og territorielle konflikter. Samtidig var det en økt oversjøisk handelsvirksomhet gjort mulig med utviklingen av de nye seilførende

85 skipene (Olsen, 2005). Denne rikssamlingen faller sammen med territoriell samling av små og mellomstore stater under konge- og fyrstemakt i Europa (Helle, 2000).

Handelen med kontinentet samt håndverksproduksjon for større områder endret seg brått og flere gårder ble lagt øde. Også gravfunnene avtar sterkt, og i store deler av landet finner en ikke lenger rike graver. Dette markerer skillet mellom eldre og yngre jernalder (Solberg, 2003). Smårikene og høvdingdømmene måtte vike for et ekspanderende rikskongedømme i vikingtiden samtidig som kristendommen slo rot. Dette medførte endrede rammevilkår for bøndene og større deler av produksjonen ble trukket ut i form av skatter og avgifter til konge og kirke (Solberg, 2003).

På 700- tallet viser undersøkelser at det blir en oppblomstring i bruk av fiskevær og det kan se ut til fiske som binæring ble en viktig del av økonomien langs hele kysten. Det ser ut til at fiske ble drevet langt mer intenst og var organisert i større grad enn tidligere. Det er funnet spor etter faste hus og det er mulig at bønder lenger inne i fjordene har hatt rettigheter ute ved kysten og vendt tilbake hvert år for fiske eller jakt på sjøpattedyr (Lillehammer, 1994:203).

Det ble også en økt seterdrift og mye tyder på at dette var kvinnenes domene på samme måte som fiskeværene var mannens. Denne økte utnyttelsen hang sammen med flere gårder og folk i bygdene som økte presset på fjellbeitene. Funn av blant annet vevelodd og spinnehjul viser at håndarbeid ble utørt i tillegg til gjetingen (Lillehammer, 1994:204).

Det skjedde drastiske endringer i jordeiendomsforholdene i tidsrommet fra vikingtid til svartedauden. Rundt 1300 var det kirkelige institusjoner som hadde den største råderetten over jord med rundt 40 % mens det verdslige aristokratiet hadde råderett over ca 20 % mens kongen kun styrte rundt 7 %. Da gjenstod en tredjedel av jorden i bondeeie (Øye, 2002:221).

I vikingtiden og middelalderen fikk jernet økt betydning. Det var nødvendig til alle redskaper og våpen og representerte store verdier. Nye ovnstyper og produksjonsmetoder kom til (Myhre, 2002:199ff).

5.5.2. Samfunnsorganisasjon

Fra merovingertid frem til vikingtid ser det ut til å være en nedgang på politiske enheter noe som trolig skyldes mangelen på en sentralmakt. Maktforholdene har vært personavhengige og har stadig vekslet; det har neppe vært mulig å opprettholde en maktposisjon i mer enn noen generasjoner (Myhre, 2002:212).

86 Ved inngangen til vikingtid blir samfunnet i Norge gjerne karakterisert som et samfunn bygd opp av aristokrater, frie bønder og treller. Råderett over jord og ættebakgrunn utgjorde grunnlaget for den sosiale statusen. Arkeologer jobber ut fra en hypotese om at gårder uten gravminner har vært drevet av familier som har vært underlagt jordherrer på hovedgårdene.

Herskerens makt ble ofte legitimert ut fra en selvforståelse som knyttet ætten deres til et guddommelig opphav og gudene. Ser en samfunnet på et mikronivå var det neppe snakk om et ensartet samfunn, ett distrikt kunne ha store jordeiere med godssamling, mens

nabodistriktet bestod av selveiende fri bønder. Kystområde i Norge har på denne tiden bestått av småkongedømmer bundet sammen av kultsentre og tingsamband. Noen riker har hatt sterkere herskere enn andre i forhold til opprettholdelse av de militære styrkene, kontroll over handelsveiene langs kysten samt politisk kontakt og allianser med oversjøiske naboherskere (Solberg, 2003, Olsen, 2005:343).

Det er en markant økning i frie bønder i Vikingtiden, dette henger nok sammen med store sosiale endringer som følge av frigjøring av slaver i bosetningsekspansjonen. Selv om hovedvekten av vikingraid ble ledet av konger og stormenn, gav det også muligheter for vanlige menn å anskaffe rikdommer og godt rykte. Sosial mobilitet har nok vært mye større i vikingtiden enn i de foregående periodene (Skre, 1999:421).

Slekten var viktig i de politiske sammenhengene, sosial status ble gitt på bakgrunn av hver enkelts ætt og bakgrunn. Slekt og råderett over jorden var grunnlaget for den sosial statusen.

Jordeiendom ble vanligvis gitt videre gjennom arv og ekteskap og det var derfor viktig å knytte ætter sammen (Solberg, 2003). Når en arving overtok jorden, trådt han også inn i den forrige eierens sted. Dette betydde at han da også overtok de sosiale, politiske og økonomiske ansvaret (Øye, 2002:227).