Den sosiale verdenen – intersubjektivitet

Min egenkropp bærer ikke bare min egen eksistens; den bærer også på en kroppslig sameksistens (Ponty, 1994, s. 121-129). Merleau-Ponty (1994, 2002) mener at fra vi blir født som kropp er vi innlemmet i en sosial verden. Allerede før vi blir bevisst oss selv som individer, er vi innflettet i en sosialitet med andre (blant annet gjennom blikk, mimikk, gester og verbale utsagn). Ved at kroppen danner utgangspunktet for egen eksistens, vil kroppen alltid være i kommunikasjon med andre på en eller annen måte. Min væren-til-verden inneholder alltid den andre.

Som levd kropp kommuniserer barna med andre levde kropper i barnehagen. Merleau-Ponty (2002, s. 420) fremhever at det å avstå fra eller nekte å kommunisere med den andre, også er en form for kommunikasjon.

Den andre trer fram for meg slik som jeg gjør for den andre - gjennom kroppen. Kroppen uttrykker en eksistens ettersom min eksistens er båret av kroppen, noe som blir tydelig gjennom blant annet den andres ansikt (Merleau-Ponty, 2002, s. 201-233). Når jeg ser et ansikt, ser jeg ikke et ansikt på linje med andre gjenstander; jeg ser en eksistens. Vi nærmer oss hverandre gjennom vår beslektethet. Vi knytter mening i relasjon mellom mennesker - gjennom persepsjon av hverandre. Barnas intensjoner blir synlige gjennom møtet med den andres kroppslige uttrykk eller handlinger hvor de gjensidig influerer hverandre. Disse møtene kan føre til at barna åpner opp for hverandres uttrykk og utforsker en felles verden. Sameksistens må samtidig, ifølge Merleau-Ponty (2002, s. 416), erfares på begge sider. Noen må konstituere en bevissthet i det øyeblikket en kommuniserer og utforsker en felles verden

(Merleau-Teoretisk rammeverk

52

Ponty, 2002, s.416). Hvis en felles verden ikke er en verden som eksisterer for begge, kan kommunikasjonen bryte sammen ved at en opererer i to private «verdener» ifølge Merleau-Ponty (2002). I barnas møter med hverandre, der de skaper en felles verden ut fra sine kroppslige forankringer med hensyn til fenomener, må det konstitueres et initiativ og et innhold til de fenomener de møtes gjennom. Ut fra en forståelse av kroppens forankring eller figur-bakgrunn (jf. Merleau-Ponty, 2002, s. 15-29) kan ulike initiativ føre til at barna skaper et møte og et felles innhold, samtidig som at en for stor avstand mellom de ulike forankringene kan medføre at det oppstår brudd i kommunikasjonen.

Løgstrup (2010) viser i sine beskrivelser til den konkrete dagligdagse virkeligheten som vi mennesker umiddelbart opplever. For Løgstrup består møtet mellom mennesker av et gjensidig avhengighetsforhold og dermed også et maktforhold, hvor vi «er i hinandens verden og hinandens skæbne» (Løgstrup, 2010, s. 25-26), på godt og vondt. Utsagnet: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget av dets liv i sin hånd» (Løgstrup, 2010, s. 25), viser til strukturen i møtet mellom to mennesker. Den ene våger seg frem for å bli møtt av den andre, som igjen må respondere til vedkommende sitt beste. For Løgstrup blir dette nerven i all kommunikasjon; det er det etiske livs grunnfenomen, eller den etiske fordringen. Som menneskelig eksistens hører det til at vi vanligvis møter hverandre med en tillit, hvor vi gjennom å vise tillit utleverer oss selv. Tilliten er ikke noe som står til oss, men den er gitt, ifølge Løgstrup (2010). I møtet mellom mennesker, gjennom en utlevering, ligger en fordring (som ikke er uttalt). Denne fordringen må tolkes og ivaretas. Også Merleau-Ponty (2002) framhever at selv om vi som kropper er i kommunikasjon, er det alltid noe ved kroppen som en helhet (med et indre sjelsliv) som ikke er tilgjengelig for andre. Det er alltid et element av tolkning, og det vil kunne være noe hos den andre som en ikke forstår. Alt kan ikke alltid heller uttrykkes. Barna må i kommunikasjon og gjennom ulike møter også tolke den andre, og forsøke å ta vare på seg selv og det som den andre uttrykker. I møter med

53

hverandre og gjennom kroppslige uttrykk kan barna vise til en forståelse av den andre og sitt eget perspektiv på verden. Dette kan videre føre til at møtet opprettholdes og det blir en kontinuitet, eller det kan føre til at møtet og kommunikasjonen brytes. Med vår blotte holdning til hverandre er vi med på å gi hverandres verden «dens skikkelse» ifølge Løgstrup (2010); det vil si en verden som er snever eller vid, lys eller mørk, mangfoldig eller kjedelig og ikke minst truende eller trygg.

Både Merleau-Ponty (1994, 2002) og Løgstrup (2010) fremhever hvordan vår forståelse av verden preges av et gjensidig avhengighetsforhold, et element i møtet som vi ikke kan komme utenom.

Heidegger (2007) gir en beskrivelse av at vi er kastet inn i verden, hvor vi på et vis må ta til takke med det som framtrer for oss og skape en forutsetning ut fra dette. Det er en sammenheng mellom subjektet og verden, der subjektet bryr seg og handler i verden. Ved at kroppen er tilgjengelig for andre mennesker mener Merleau-Ponty (2002, s. 401-425) at vi befinner oss i et perseptuelt felt der vi kommuniserer med hverandre. Det er samtidig en forskjell på å være sammen, eksempelvis i et rom i barnehagen, og det å gjøre noe sammen. Dette fremhever at det å være sammen kan bli til det å gjøre noe sammen. Det er kroppssubjektet, gjennom persepsjon av den andre, som tar initiativ til handlinger som oppfordrer den andre til å delta i et fellesskap eller det å gjøre noe sammen. Som kropper beveger barna seg rundt i barnehagens levde og erfarte område, og i dette perseptuelle meningsfeltet kan de rette seg mot andre barn og eventuelle pågående aktiviteter. Ut fra ulike initiativer som tas i barnehagen (og dette meningsfeltet i barnas livsverden), kan barnas perspektiver på verden og deres kroppslige forankring bevege seg fra det å være sammen til at det oppstår et møte mellom barna. Merleau-Ponty (1994, 2002) filosofi viser dermed at intersubjektivitet kan forstås som et begrep som inneholder ulike dimensjoner. Barna er i et intersubjektivt forhold til hverandre i barnehagen gjennom å være kropp i et perseptuelt meningsfelt sammen med andre kroppslige eksistenser og et utall fenomener (å være

Teoretisk rammeverk

54

sammen). Det at barna retter seg mot hverandre, tar initiativ og skaper en felles verden, viser samtidig til en annen dimensjon ved intersubjektivitet – et møte.

3.1.2 Møter mellom barn – kontinuitet og brudd i