De fleste demokratier kaller seg liberale demokratier, der «liberal» viser til frihetene til å velge og handle. De kjennetegnes av frie valg, ulike politiske partier, en viss representativitet i parlamentariske forsamlinger, ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet, styre ved lov og systemer for ansvarliggjøring (Solhaug & Børhaug, 2012, s. 30).
Demokrati kan forstås på mange ulike måter, og i denne oppgaven fokuserer jeg på liberal, kommuntaristisk og deliberativ demokratiteori.
9
2.1.1 Liberal
Begrepet liberalisme stammer fra latin og betyr fri. Den liberale demokratitradisjonen setter det autonome individet i sentrum. Individet opptrer ut fra egne interesser, med minst mulig ytre styring. Her er det evnen til å hevde egne interesser som er sentral, og individet er den primære enhet i samfunnet (Briseid, 2010). Det er derfor viktig å begrense statens makt til å gripe inn i individenes liv. Staten blir i dette synet, oppfattet som om den reduserer individets muligheter. Det er de frie valgene som er kjernen, og det av de ulike partiene som kommer til regjeringmakt, som tar avgjørelser og bestemmer på vegne av folket. Det liberale synet, kalles ofte for «konkurransedemokrati», og det er ønskelig å privatisere statlige velferdsgoder. Det gir i liberale øyne, et bredere tilbud å velge mellom (Solhaug & Børhaug, 2012).
Det finnes også en retning innen den liberale forståelsen, som kalles «pluralistisk». Her er interessegrupper og organisasjoner et viktig bindeledd mellom individet og staten. Disse gruppene kan også både utfordre og påvirke de med politisk makt. Ved å fremme sine syn, bidrar gruppene til en offentlig politikk som har legitimitet. Uavhengig av retning innenfor det liberale, er konkurranse i markedet den viktigste mekanismen for å fordele goder. «Hva er best for meg og mine interesser?».
2.1.2 Kommuntaristisk
Begrepet kommuntarisme, av det latinske «communis» som betyr felles. Kommuntarisme viser til en forståelse om et sterkt fellesskap og en kollektiv orden, og at denne kollektivismen er den primære enhet i samfunnet. En opplevelse at vår kultur binder oss sammen, der felles normer og verdier er svært sentralt for å kunne danne en solidaritet som kommuntarisme forutsette (Briseid, 2010). Et sentralt aspekt ved å danne denne felles verdibasen, er som nevnt felles kultur. Dette kan forstås som et forsvar for å bevare tradisjon, og kan oppfattes som konservativ (Solhaug & Børhaug, 2012).
10
2.1.3 Deliberativ
Deliberasjon kan oversettes med samtale eller dialog. Det stammer fra antikkens Athen, hvor byens beste menn, møttes for å diskutere det beste for byens beboere. John Dewey (1938, s.
101) setter følgende ord på hva dialog har å si for demokratiet: «Demokrati er mer enn en form for styre, det er primært en nærværende livsform som preges av samtale om fellesskap.»
Med utgangspunkt i et deliberativt demokratisyn, er prosessen frem mot beslutninger og avstemninger sentralt. Habermas (1984) setter lys på hvor essensielt det er for deliberasjonen at deltakerne forplikter seg til å si hva de mener, lytte til andre og gi forslag støtte eller eventuelt avslag. Disse kriteriene kalles «samtaleetiske regler» (Solhaug & Børhaug, 2012).
Det er et krav at ytringene er sanne, rett og oppriktige. Det må ikke oppnås konsensus, men dialogen kan sikre at færre blir ekskludert (Briseid, 2010), fordi det som da har vært usagt eller skjult kan settes ord på. Det er et sentralt poeng at det er aksept for å stille kritiske spørsmål til det etablerte (Briseid, 2010). Habermas presiserer også hvor viktig det er å ha respekt for «det bedre argument», det vil si at det ikke nødvendigvis er det beste for deg, eller dine interesser som «vinner», men det beste for fellesskapet (Habermas, 1999).
Det er flere retninger innen deliberativt demokrati: public reason, diskursivt demokrati og kommunikasjonsdemokratiet (Enslin & Pendlebury & Tjiattas, 2001). I denne oppgaven vil jeg fremheve det diskursive- og kommunikasjonsdemokratiet, og knytte det opp mot mine fortolkninger i kapittel 4 Funn.
Den diskursive måten å forstå deliberativ demokrati på, er blant annet blitt beskrevet av Benhabib (1996). Benhabib sier at deliberasjon har en formativ rolle i å innføre en måte for å reflektere kritisk på, og for å kunne fremsi argumenter sammenhengende. Å kreve at elevene skal formulere sine synspunkter i klasserommet, tvinger dem til å vurdere hva som vil telle som gode grunner for alle involverte, og det forbereder dem på å gjøre det samme i en offentlig sfære.
Enslin et.al. (2001) forvarer videre en bred forståelse av deliberativt demokrati, der det ikke er en motsetning å utvikle både autonomi og toleranse hos elevene. I retningene public reason og diskursivt demokrati, er det et sterkt fokus på enten å gå ut fra en enighet, eller å oppnå
enighet. Enslin & Pendlebury & Tjiattas. (2001) og Young (1997), argumenterer for at det ved kommunikasjonsdemokratiet ikke kreves at det oppnås enighet blant deltakerne som kommuniserer. Det presiseres at dette er en risiko som kan ekskludere deltakere og meninger,
11 og at ved en bred forståelse av deliberativt kommunikasjonsdemokrati, er det å få belyst så mange sider som mulig sentralt. Ved å se flere sider og posisjoner, får alle deltakerne bredere forståelse av egen posisjon, og hvordan en står i forhold til andre. Kjernen her er å forstå sin egen situasjon, i relasjon til andre i en større kontekst. Videre avdekker en slik åpenhet
ulikeperspektiver som også vil gjøre deltakerne bedre i stand til å finne de beste løsningene på kollektive problemer og konflikter.
I kapittel 4, er fokuset på deliberasjon, ikke bare for å komme til enighet, men også som et middel for å skape en felles forståelse for det diskuterte. Videre er det et mål at alle elever skal ha mulighet til å ytre seg. Deliberativt demokrati i denne oppgaven inkluderer derfor både diskursivt demokrati og kommunikasjonsdemokrati.