Med økt oppmerksomhet om demens gjennom nasjonale og lokale medier, fagmiljøer, organisasjoner, pårørendeskoler, informasjonskampanjer og Tv-aksjon har det bidratt til å sette søkelyset på demens (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a).
Regjeringen (2015a) ønsker å styrke tilbudet til personer med demens og har et mål om at alle kommuner skal tilby dagaktiviteter til hjemmeboende personer med demens innen 2020. Det er i følge Regjeringen (2015a) et behov for aktivitetstilbud til personer med demens som er tilpasset etter brukernes interesser og alder. På bakgrunn av dette lanserte Regjeringen Demensplan 2020.
Demensplan 2020 er regjeringens 5-årsplan der formålet er å bedre tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Målet med planen er å fremme et samfunn som ivaretar og integrerer personer med demens gjennom tilpassede tjenester som tar
utgangspunkt i den enkeltes ønsker, interesser og vaner (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015b). Planen tar utgangspunkt i utfordringen ved økt levealder da antall personer med demens i Norge vil fordobles i de nærmeste 30 – 40 årene og er rettet mot de kommunale helse- og omsorgstjenestene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015a). Dette er i tråd med Folkehelseloven (2011), Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) og Folkehelsemeldingen (Meld. St. 19 (2014 – 2015), 2015) som fokuserer på trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold, aktivitet og mestring.
Å sikre befolkningens helse er lovfestet i Folkehelseloven (2011). Lovens formål er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold, utjevner sosiale helseforskjeller og forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade og lidelse.
Loven skal bidra til å sikre igangsetting av tiltak i kommunen, fylkeskommunen og statlige helsemyndigheter. Med Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) vektlegges kommunene en plikt til å yte tjenester som fremmer helse og forebygger sykdommer. Lovens formål er blant
6 annet å sikre at den enkelte får mulighet til å ha en aktiv og meningsfylt hverdag i fellesskap med andre, samt tilrettelegge for mestring av sykdom og nedsatt funksjonsevne.
Folkehelsemeldingen (Meld. St. 19 (2014 – 2015), 2015, s. 9), Mestring og muligheter, setter fokus på blant annet psykisk helse, sosial støtte, aktive eldre, muligheter og tilrettelegging for mestring av eget liv. Meldingen fokuserer på at god helse ikke bare er fravær av sykdom, men også hvordan det å mestre livets utfordringer. På bakgrunn av dette definerer
Folkehelsemeldingen med at det er viktig å tilrettelegge for trivsel, mestring, tilhørighet og at mennesker skal leve et godt liv til tross for sykdom og funksjonstap.
Aktivitetstilbud for personer med demens er i tråd med Regjeringens (2015a) satsing mot å styrke tilbudet til hjemmeboende personer med demens. Slike tilbud kan gi personer med demens mestring og gode opplevelser gjennom meningsfulle aktiviteter. Dette samsvarer med Folkehelseloven (2011), Helse- og omsorgstjenesteloven (2011), Folkehelsemeldingen (Meld.
St. 19 (2014 – 2015), 2015, s. 9).
2.4 Tur og Trivsel ved NaKuHel
Stiftelsen NaKuHel ble etablert i 1994 etter initiativ fra Gunnar Tellnes. Formålet med stiftelsen var at natur- og kulturaktiviteter skulle få en større plass i samfunnet som forebyggende og helsefremmende tiltak. NaKuHel driftes som en frivillighetssentral med frivillig innsats og støtte fra Kulturdepartementet og Asker Kommune. NaKuHels ideologi bygger på empowerment, slik at tanken er at deltakernes helse skal fremmens gjennom at mennesket tar kontroll over egne ressurser og sin livssituasjon. Glede, aktivisering,
langsiktighet og inkludering er verdier som legger grunn for NaKuHels aktiviteter. NaKuHel legger til rette for gruppeaktiviteter åpent for alle, men tilbyr og tilrettelagte tilbud for
spesielle målgrupper. Disse kan være prosjektbaserte eller på mer permanent basis (NaKuHel, 2014).
Tur og Trivsel ble startet opp i 2012 som et av NaKuHels aktivitetstilbud tilrettelagt for hjemmeboende personer med hukommelsesutfordringer og demens (NaKuHel, 2014).
Målgruppen er personer i en tidlig fase av sykdommen og som har interesse av å delta på tilbudet. Tilbudet foregår to ganger i uken og det er plass til åtte deltakere hver gang, samt to turledere. Det koster 1500 kroner per semester for å delta en dag i uken, og 2500 kr per semester for deltakelse begge dager. Tilbudet har fokus på sosialt samvær og aktivitet, opplevelse av mestring og glede, tur, samt gode opplevelser her og nå. Tilbudet foregår
7 tirsdager og torsdager fra kl. 10 – 14, og deltakerne blir hentet hjemme med buss av lederne ved Tur og Trivsel. Når deltakerne kommer på morningen blir det servert kaffe mens gruppen samles rundt bordet. Her får deltakerne ofte valgmuligheter i forhold til turruter slik at
deltakerne kan være med å velge rute. Deretter går gruppen en tur i nærområdet som er et mye benyttet turområde i Asker bestående av skog, vann, stier og skogsveier. Lengden på turen varierer ut i fra deltakergruppen og dagsform. Siden Tur og Trivsel har to turledere har de muligheter til å dele gruppen slik at deltakerne som ønsker en kortere tur får det, mens
deltakerne som ønsker en lengre tur får muligheten til det. Etter turen samles gruppen igjen og spiser lunsj sammen. Deltakerne som ønsker får delta på tilberederingen av lunsjen og med andre oppgaver. Deretter tilbys det aktiviteter som sang, musikk, quiz og spill (NaKuHel, 2015).
Tur og Trivsel er ikke et kommunalt tilbud, men et tilbud fra stiftelsen NaKuHel, og gis i samarbeid med demensteamet i Asker kommune, Oslofjordens Friluftsråd og
Nasjonalforeningen Asker demensforening. Demensteamet i Asker kommune samarbeider med lederne for Tur og Trivsel i forhold til rekruttering til tilbudet. Demensteamet finner aktuelle personen som blir henvist til Tur og Trivsel. Etter henvisningen blir de innkalt til en samtale med lederne for Tur og Trivsel der man kartlegger interesser, ressurser og annen relevant informasjon. Deltakelse i tilbudet fordrer at man har interesse for tur og sosialt samvær med andre. Tilbudet er støttet med midler fra TV-aksjonen 2013 – Demens, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Oslofjordens Friluftsråd (NaKuHel, 2015).
Informasjon om Tur og Trivsel er samlet inn gjennom ansatte i NaKuHel, NaKuHels hjemmeside og tilgjengelige brosjyrer lastet ned via hjemmesiden.
8 3.0 EMPIRI OG TEORETISK FORANKRING
I dette kapitlet vil jeg presentere empiri relatert til gruppebaserte aktivitetstiltak for personer med demens og oppgavens teoretiske forankring og perspektiv. Teori som blir presentert vil danne utgangspunktet for drøfting av resultatene i denne studien. Jeg valgt personsentrert omsorg, aktivitet, sosial støtte og omgivelser som teoretisk forankring. Personsentrert omsorg er valgt da dette er et perspektiv som er mye brukt innen demensomsorg (Helsedirektoratet, 2017). Teori om aktivitet er valgt da tur og aktivitet er en del av tilbudet. Tilbudet er
gruppebasert og derfor har jeg valgt å trekke inn teori om sosial støtte. Tilbudet foregår i gitte naturomgivelser og på bakgrunn av det har jeg valgt teori relatert til dette. I tillegg tilsier også tidligere empiri og ideologien bak NaKuHel at teorier innen disse områdene er relevante.
3.1 Tidligere forskning på personer med demens og natur, aktiviteter, gruppebaserte tilbud og musikkintervensjoner
En kvalitativ finsk observasjonsstudie av Rappe og Topo (2007) med personer med demens fant at det å være utendørs stimulerte sanser og balanseevnen, fremmet velvære og sosial interaksjon mellom mennesker. Deltakerne ble roligere og viste mer initiativ når de beveget seg i naturomgivelser, og grønne omgivelser vekte og tidligere minner.
Olsson, Lampic, Skovdahl og Engström (2013) gjennomførte en studie i Sverige der de intervjuet 11 personer med demens på et tidlig stadium. Deltakerne fortalte at de fikk en bekreftelse på sin egen identitet når de var ute i naturen. I tillegg fikk deltakerne muligheten til å gjøre aktiviteter som de hadde gjort tidligere, og at det å kunne fortsette med disse aktivitetene var av stor betydning for dem og ga dem selvtillit. Det kom og fram at det å være utendørs minnet deltakerne om hva de lenger ikke fikk til, noe de opplevde som trist.
Informantene opplevde at det å delta i sosiale gruppeaktiviteter var viktig for dem, og noe som fremmet sosial kontakt.
En systematisk oversikt gjennomført av Orr, Wagstaffe, Briscoe og Garside (2016) viste at eldre mennesker fikk økt glede og livskvalitet ved å se på natur, gjøre ting og være i naturen. I flere av studiene påpekte informantene av frisk luft og det å ”kjenne” været på kroppen var assosiert med velvære og en positiv følelse. I ni studier kom det frem at det å være ute og kjenne naturens stillhet ga dem økt glede og ro, samt en mulighet for å unngå stressende situasjoner. I fire av studiene fremkom det at naturen ga dem motivasjon til å bevege seg mer.
Turgåing ute i naturen ble sett på som en mulighet for å få frisk luft, være mer aktive og en
9 arena for å møte og snakke med andre mennesker. I en studie der de intervjuet mennesker med demens med mild til moderat grad, kom det frem at turgåing ga dem en følelse av tilhørighet til samfunnet. De følte seg ikke innelukket i naturen og dette ga dem økt selvtillit.
Oversikten inkluderte 27 enkeltstudier som hadde et kvalitativt design.
En studie av Phinney, Chaudhury og O’connor (2007) utført i Canada ble ni personer med mild til moderat form for demens intervjuet om deres opplevelser og erfaringer med det å leve med demens. I studien fremkommer det at sosiale aktiviteter var viktig for alle deltakerne.
Deltakerne opplevde sosial kontakt med personer som var i samme situasjon som dem selv meningsfull. En deltaker uttrykte at det å høre andre fortelle om sin hverdag med demens gjorde at han ikke følte seg alene om sine erfaringer. Det kom og fram at deltakerne opplevde glede og tilfredsstillelse når de deltok i aktiviteter som ikke krevde for mye av dem. En deltaker uttrykte at når hun var i aktivitet, tenkte hun ikke så mye på selve sykdommen og at dette var hennes «pusterom» i hverdagen.
En studie av et gruppebasert tilbud for personer med demens på et tidlig stadium viste at deltakerne kunne relatere til hverandre, dele erfaringer og oppleve å bli forstått. Deltakerne uttrykte at de var gladere, mer lik seg selv, mer sosial inkludert og at forholdet til pårørende var bedre etter deltakelse på tilbudet (Phinney & Moody, 2011). Formålet med studien var å undersøke deltakernes erfaringer med et gruppebasert fritidstilbud. Målet med tilbudet var at deltakerne skulle ha det gøy ved å gjøre forskjellige aktiviteter sammen med andre mennesker i samme situasjon.
Zhang et al. utførte i 2017 en systematisk oversikt over musikkterapi og påvirkningen på atferd og kognisjon hos mennesker med demens. 34 studier var inkludert i oversikten. Studien så på effektene av musikkintervensjoner i forhold til atferd, kognitiv funksjon, depresjon, angst og livskvalitet. Oversikten konkluderte med at musikkterapi hadde positive effekter på atferd, og en positiv påvirkning på kognitiv funksjon, depresjon og livskvalitet.
3.2 Personsentrert omsorg
Personsentrert omsorg vil si å bevare synet på personen med demens som en unik person gjennom sykdomsforløpet gjennom å sette den enkelte i stand til å bruke sine ressurser. På denne måten kan den enkelte opprettholde sin selvstendighet så langt det er mulig (Sandberg, 2010). Begrepet, personsentrert omsorg, ble introdusert av den britiske sosialpsykologen, Tom Kitwood, på 1990-tallet da han forsket på demensomsorg. Kitwood ønsket å endre fokus
10 fra å vektlegge sykdommen og personens funksjonssvikt som følge av demens til å fokusere på personens opplevelse og håndtering av sykdommen (Sandberg, 2010; Rokstad & Vatne, 2009).
Dawn Brooker videreutviklet Kitwoods tankegang om personsentrert omsorg og
systematiserte dette inn i fire hovedelementer. De fire hovedelementene er å anerkjenne menneskets absolutte verdi uavhengig av alder eller kognitiv funksjon, anvende en individuell tilnærming som vektlegger det unike hos det enkelte menneske, ha evnen til å se verden gjennom personens perspektiv og aktivt bruke miljøet og omgivelsene rundt for tilrettelegging slik at personene kan oppleve trivsel og velvære (Sandberg, 2010).
Miljøbehandling vil si hvordan fysiske, psykiske og sosiale forhold kan tilrettelegges slik at det kan bidra til økt trivsel, mestring og personlig vekst (Aldring og helse, 2010;
Helsedirektoratet, 2017). I følge Solheim (2009, s. 57) er noen av hovedmålene med miljøbehandling at brukeren bevarer sin identitet, egenverd og selvstendighet så lenge som mulig, å identifisere brukerens ressurser, å bidra til at brukeren opplever trygghet og
opprettholder sine vaner og ferdigheter. I tillegg er det i henhold til Solheim (2009, s. 57) et mål i miljøbehandling å skape et miljø som er preget av ro og trygghet slik at målene kan nås.
Personsentrert omsorg bør være utgangspunktet for miljøbehandlingen. Dette innebærer at miljøtiltak er rettet mot enkeltpersoner og at grupper er tilpasset deltakerne (Helsedirektoratet, 2017).
3.3 Aktivitet
Begrepet aktivitet er et vidt og kompleks begrep. I dagligtale sidestilles begrepet ofte med oppgave eller handling, men i følge Tuntland (2006, s. 26) kan begrepet oppfattes som mer enn det. Tuntland (2006, s. 26) skiller mellom aktiviteter som en oppgave eller handling som oppfyller bestemte mål og aktiviteter som er meningsfulle for utføreren.
Deltakelse i aktiviteter refererer til menneskets bevisste involvering i omstendighetene der det å gjøre ting sammen kan skape en felles identitet. Deltakelse i aktiviteter i helse- og
sosialvesenet er basert på personsentrering som går ut på å ta utgangspunkt i personens interesser og behov og på den måten tilrettelegge tilbudet rundt personen med dette som utgangspunkt (Christiansen & Townsend, 2010, s. 191). Hammel (2014) hevder at mennesker kan føle tilknytning og tilhørighet til natur og dyr og at dette kan virke som en motivator for aktivitet.
11 Mennesker har behov for å føle tilhørighet, og dette kan oppnås gjennom å gjøre aktiviteter. I følge Wilcock og Hocking (2015, s. 212) vil tilhørighet si når et menneske har personlige og sosiale egenskaper som bidrar til at man blir anerkjent som for eksempel et medlem av gruppen eller som en venn. Hammel (2014) beskriver tilhørighet gjennom aktivitet som å ha en sosial interaksjon med andre, kunne gi gjensidig støtte, ha en følelse av å være av
betydning og sosialt integrert, samt det å kunne gjøre noe for andre. Tilhørighet gjennom aktivitet er ikke statisk, men en prosess som alltid er i bevegelse og er tilknyttet menneskets identitetsfølelse og følelsen av å ha en plass i den sosiale verdenen (Wilcock & Hocking, 2015, s. 212).
Gruppeaktiviteter tilbyr muligheter for å gjøre aktiviteter sammen med andre mot et felles formål, som kan føre til glede og mening i det man gjør (Wilcock og Hocking, 2015, s. 212).
Like verdier, interesser, felles opplevelser, tradisjoner, slektskap og geografisk tilknytning er faktorer som kan bidra til at mennesker i en gruppe opplever en tilknytning til hverandre.
Tilknytningen kan ses ved at de tenker på og tilbringer tid med hverandre. Sosiale grupper er ofte karakterisert med deltakere rundt samme alder, sosial klasse, religion og samme kjønn (Christiansen & Townsend, 2010, s. 177). Det finnes mange forskjellige typer sosiale grupper, men gruppene har tilfelles at deltakerne har en interaksjon med hverandre gjennom hva de gjør sammen.
3.4 Sosial støtte
Begrepet sosial støtte blir ofte brukt om både sosial inkludering og sosiale nettverk og i hvilken grad enkeltpersoner er sosialt integrert og har en følelse av tilhørighet, forpliktelse og intimitet (Schwarzer, Knoll & Rieckmann, 2007, s. 160). Det finnes forskjellige typer sosial støtte. Instrumentell støtte vil si for eksempel økonomisk og praktisk hjelp. Bekreftende støtte vil si det å få tilbakemeldinger og bekreftelse. Informerende støtte vil si det å få råd, forslag og anbefalinger fra andre, mens emosjonell støtte vil si det å oppleve empati, kjærlighet, omsorg og tillitt fra andre (Schwarzer, et al., 2007, s. 161). Behovet for sosial støtte varierer avhengig av blant annet kjønn, sivilstatus, alder og opplevelse av stress (Schwarzer et al., 2007, s. 163).
I følge Fyrand (2005, s. 36) er det i sosiale forhold at vi utvikles som mennesker. Hun
definerer sosial støtte som en måte å utveksle og bytte ulike former for hjelp og støtte når vi er sammen med andre mennesker. Det vil si at sosiale nettverk inneholder relasjoner som bidrar med ressurser slik at vi kan takle utfordringer på en konstruktiv måte. Suurmeijer et al.,
12 referert til i Fyrand (2005, s. 37), deler sosial støtte inn i den sosialemosjonelle og den
instrumentelle typen. Sosialemosjonell støtte vil si følelsesmessige støtte og sosialt samvær, og instrumentell støtte vil si blant annet rådgivning, praktisk og økonomisk hjelp. Sosial kapital vil si å ha gjensidig kontakt med mennesker og på den måten ha tilgang til uformell hjelp og sosial støtte.
Det sosiale behovstriangelet er en modell som forsøker å forstå hvordan sosiale behov styrer samspillet mellom mennesker (Fyrand, 2005, s. 38). Mennesker har behov for å tilhøre grupper for å føle tilhørighet og få dekket egne og andres behov. Modellen består av tre ønskede tilstander; føle trygghet, ser mening i tilværelsen og føler tilhørighet.
Å føle trygghet betyr å føle trygghet nå, men også i fremtiden. Å se mening i tilværelsen blir definert som å gjøre meningsfulle aktiviteter og oppleve å ha et liv som er meningsfullt. Å følge tilhørighet vil si at man er en del av en større sammenheng sosialt, familiemessig, kulturelt og historisk (Fyrand, 2005, s. 38).
Felleskap, anerkjennelse og forståelse er tre prosesser som må være tilstede samtidig for at målene om trygghet, mening og tilhørighet skal oppnås (Fyrand, 2005, s. 38). Med fellesskap menes samvær og kommunikasjon med andre som man har stabil kontakt med. Med
anerkjennelse menes positive vurderinger av en selv gjort av andre, og forståelse vil si at en har kunnskap om faktorer og forhold som påvirker vår tilværelse, og hvordan disse henger samme med hverandre. Relasjoner og sosiale nettverk er det som danner grunnlaget for å dekke behovene i modellen (Fyrand, 2005, s. 39).
13 Figur 1 -Behovstriangelet (Fyrand, 2005, s. 39).
3.5 Omgivelser
Mennesket påvirkes forskjellige avhengig av hvilke omgivelser vi befinner oss i (Ulrich, 1986; Kaplan, 1995). Utformingen og innholdet i et fysisk miljø kan begrense muligheter for aktivitet og opplevelser eller bidra til fysiske belastninger, mens et godt miljø kan være helsefremmende ved at det fremmer fysisk aktivitet, sosial kontakt og trivsel
(Folkehelseinstituttet, 2016). Trygge omgivelser og uteområder kan ved tilrettelegging sikre at alle kan delta ut i fra egne forutsetninger og muligheter (Regjeringen, 2015b). For å oppnå god helse er et helsefremmende miljø en forutsetning (Regjeringen, 2013).
Hartig (2004) beskriver restorative omgivelser som omgivelser som igangsetter en prosess slik at individet får fornyet sine ressurser. Omgivelser som kan gi restorative effekter er omgivelser med fravær av krav, og som gir tilgang til kvaliteter som fremmer restaurering.
Begrepet restaurering definerer Hartig (2004) som prosessen med å fornye, utvinne eller reetablere fysiske, psykiske og sosiale ressurser eller evner som er redusert i forbindelse med krav i omgivelsene.
14 Kaplan og Kaplans, Attention restoration theory (ART), er en teori om hvordan naturen har en positiv effekt på menneskets kognitive funksjon (Kaplan & Kaplan, 1989; Kaplan, 1995).
Begrepet natur er i denne studien brukt om skog og kulturlandskap preget av
landbruksvirksomhet og av at det er tilrettelagt for turområde. Dette innebærer skog, vann, beiteområder, skogsveier, stier og liknende. Teorien beskriver hvordan vår oppmerksomhet har begrenset kapasitet og påvirkes av omgivelsene rundt oss. I følge Kaplan (1995) benytter mennesket seg av to ulike former for oppmerksomhet; konsentrert og spontan. Konsentrert oppmerksomhet krever stor konsentrasjon, motarbeiding og inneholder ofte konkurrerende stimuli. Aktiviteter som krever konsentrert oppmerksomhet vil raskt lede til mental
utmattelse. Spontan oppmerksomhet vil si oppmerksomhet uten anstrengelse. En slik form for oppmerksomhet der man ikke bruker kognitive ressurser eller energi fremmer rekreasjon og kognitiv avkopling (Kaplan & Kaplan, 1989; Kaplan, 1995; Køhn, 2014, s. 5; Hartig et al., 2010).
Et restorativt miljø kan fremme rekreasjon og i henhold til Kaplan og Kaplan (1989) og Kaplan (1995) kjennetegnes et restituerende miljø av fire faktorer: fascinasjon (fascination), å være borte (being away), utstrekning og omfang (extent) og at det er samsvar mellom behov og muligheter i omgivelsene (compatibility).
Det finnes forskjellige typer fascinasjon og Kaplan (1995) skiller mellom ”hard” og ”myk”
fascinasjon. Hard fascinasjon er når oppmerksomheten aktiveres om en ting som for eksempel å se et billøp, mens myk fascinasjon kjennetegnes av naturlige settinger og miljøer som gir muligheter for refleksjon og oppmerksomhet mot flere elementer. Denne refleksjonen mener Kaplan (1995) kan bidra positivt i forhold til menneskets kognitive funksjon og redusere mental utmattelse.
Å være borte kjennetegnes av å skifte miljø uten de samme kravene i forhold til konsentrert oppmerksomhet. Det trenger ikke å tilsi et fysisk bytte av miljø, men krever at en involverer seg i noe annet slik at tanker og det kognitive innholdet skiftes ut (Kaplan, 1995).
At omgivelsene er tilstrekkelig i utstrekning og omfang innebærer at omgivelsene gir frihet og spillerom slik at mennesket opplever å være i en annen verden. Dette vil si at omgivelsene gir nok muligheter i form av elementer å se og tenke på og opplevelser som stimulerer til å aktivere oppmerksomheten (Kaplan, 1995).
At det er samsvar mellom behov og muligheter i omgivelsene er i følge Kaplan (1995) viktig.
At det er samsvar mellom behov og muligheter i omgivelsene er i følge Kaplan (1995) viktig.