Datamateriale og studie design

Artikkel 1 og 2 er basert på det samme datamateriale og det er brukt samme type analyse i begge artiklene. Derfor vil metoden presenteres samlet, med en poengtering av forskjeller der jeg anser det er nødvendig.

Rekruttering og organisering av fokusgruppene.

Vi rekrutterte totalt 48 leger til åtte fokusgruppeintervjuer og tre individuelle intervjuer som ble gjennomført i perioden 2010-2012. Legene arbeidet på ett større og ett mindre sykehus ved indremedisinske, kirurgiske og psykiatriske avdelinger.

Rekrutteringen skjedde ved at vi, gjennom kontakt med ledelsen, tillitsvalgte og/eller møteansvarlige ved ulike avdelinger, fikk tilgang til å informere legene om studien både muntlig

på legemøter og skriftlig (i to tilfeller ble det gitt kun skriftlig informasjon). I metodelitteraturen finnes ulike anbefalinger vedrørende hvor mange fokusgrupper man bør ha for å få et godt datamateriale (259). Det er problemstillingen sammen med tidligere empiri og teori som bestemmer hva man bør legge vekt på ved rekruttering av et utvalg (260, Kap. 6). Vi ønsket en viss variasjonsbredde i utvalget både i forhold til kjønn, alder og erfaring (overlege eller lege under spesialisering), og spesialitet som vi tenkte var relatert til viktige dimensjoner i

undersøkelsen. Samtidig måtte det være praktisk gjennomførbart. Vi måtte også til dels tilpasse gruppeinndeling til lokale forhold.

Vi ønsket initialt å samle leger fra indremedisinske og kirurgiske fag i samme gruppe, for å få en diskusjon på tvers av spesialitet. Dette ble gjennomført på det mindre sykehuset. Under informasjonsmøtene på det større sykehuset fremkom ønske om å holde møtene innen egen spesialitet og dermed gjennomførte vi separate grupper i indremedisin og kirurgi ved dette sykehuset. I en eksplorerende undersøkelse som denne kreves det en dynamisk design som lar seg justere (261), noe som sammen med refleksivitet er selve kjernen i kvalitativ metode og understreker vårt valg av metode til denne studien. Det betyr at vi tar med oss erfaringer underveis i prosessen og justerer videre arbeid i forhold til denne erfaring (253, Kap.4).

Kvalitativ metode bidrar på denne måten med dybdeforståelse og dynamikk på områder som dette der kunnskapen er begrenset (253). Når det gjaldt rekruttering av leger ansatte i psykiatrien ble vi kontaktet av en leder for en psykiatrisk avdeling fordi de hadde hørt om prosjektet og ønsket å delta. Dermed inkluderte vi leger fra psykiatrien fra begge sykehusene.

Vi ønsket å skille leger under spesialisering og overleger i intervjusituasjonen, for å lette diskusjon om den aktuelle tematikken. Fokusgruppene innenfor psykiatri besto imidlertid i begge tilfellene av en samlet gruppe overleger og leger under spesialisering. Begrunnelsen for det var at vi ved det ene sykehuset bare rekrutterte to leger som var under spesialisering og hadde vanskelig med å få til et egnet tidspunkt for disse to. De ble hver for seg spurt om de synes det var greit å delta sammen med overlegene, noe de sa seg villige til. Ved det andre sykehuset viste det seg at det praktisk var enklest å få gjennomført et intervju ved å bruke et allerede eksisterende legemøte, der både leger under spesialisering og overleger deltok.

Det var en utfordring å rekruttere nok leger, og ikke minst å samle legene som hadde sagt ja til gruppeintervjuer, på bakgrunn av jobborganisering (inklusive vakt), syke barn ol. Vi ønsket å samle de i grupper fordi vår problemstilling til en viss grad handlet om deres kollektive praksis

i jobben som lege og hvordan denne utviklet seg. Der ga vårt valg av metode oss et fortrinn gjennom muligheten for å bruke fokusgrupper (262). For å jevne ut antallet som representerte de ulike spesialitetene så mye som mulig, gjennomførte vi tre individuelle intervjuer av leger som ønsket å være med i studien men av ulike grunner ikke kunne møte til fokusgruppeintervjuene.

En utfordring ved gruppeintervjuer kan være at et syn dominerer gruppediskusjonen og at diskusjonen begrenses til det som kan presenteres offentlig, noe som kan representere en feilkilde (262). I de individuelle intervjuene trenger ikke slik konformitet spille en like stor rolle.

Så til tross for lengre tid til å fremme eget syn, kan synet som presenteres i mindre grad være påvirket av det dominerende syn (262). Ved å gjennomføre både fokusgrupper og individuelle intervjuer kunne vi få kjennskap til slike dominerende syn. Utvalget og gruppene representerer dermed et kompromiss mellom en strategisk stratifisering av utvalget (259) og et

bekvemmelighetsutvalg i forhold til hva som var mulig. Rammen for de individuelle intervjuene var den samme som vi hadde for gjennomføringen av fokusgruppene, så langt det lot seg gjøre.

Samtalen i fokusgruppene fikk en egen dynamikk der det en sa ble fulgt opp av en annen og kanskje nyansert av en tredje. Fleksibiliteten i tilnærmingen som beskrevet over representerer noe av det mest karakteristiske ved kvalitativ metode (262).

Fokusgruppene besto av mellom 2-11 leger. Selv om to ikke kan regnes som en gruppe, fungerte vi dynamisk som en gruppe da vi var to forskere (en moderator og en assistent) med på intervjuet også. Den ulike størrelsen på gruppene ga en indikasjon på hvordan man diskuterer lignende temaer i store og små grupper. Et viktig aspekt med å utføre gruppeintervjuer er å bringe ulike perspektiver som deltakerne har både fra yrkesrollen men også annen personlig erfaring, i kontakt med hverandre. Mange er uvitende om eget underforstått perspektiv før de møter andres (263). Interaksjonen i gruppen kan føre til et behov for å forklare eller forsvare ens eget perspektiv til en i gruppen som ser annerledes på temaet. Det å bruke fokusgrupper til å lage slike interaksjoner gir forskeren noen observasjoner det er vanskelig å få gjennom bruk av andre metoder, som for eksempel individuelle intervjuer.

Karakteristika av deltakere

Av de 48 legene var 22 leger under spesialisering (LIS) og 26 overleger. Legene jobbet innen psykiatri (n=19), indremedisinske fag (n=15) og kirurgiske fag (n=14) og det var 56 % kvinner.

Deltakerne hadde jobbet som leger fra 3-44 år. I tabellen (Tabell 1) på neste side finnes det en oversikt som viser stilling, kjønn og spesialitet på deltakerne i denne studien.

Tabell 1.

Mange av legene var skeptiske til å delta blant annet på grunn av anonymitet og forhold som knyttet seg til det. Dette tok vi hensyn til og dermed var vi restriktive til hva slags informasjon vi lagret om hver deltaker. Det ble mer viktig hva som ble sagt og at det ble sagt enn av hvem.

Dette vil jeg komme mer tilbake til under beskrivelsen av analysen.

Gjennomføring av fokusgruppene

Intervjuene varte i 1-1,5 time. De ble holdt i møterom nær de aktuelle avdelingene der deltakerne jobbet og de ble som oftest gjennomført mot slutten av arbeidsdagen, eller i allerede oppsatte møtetider. Informantene ble tilbudt enkel servering. Intervjuene ble ledet av moderator og en eller to medhjelpere (Tuva Kolstad Hertzberg - TKH, Karin Isaksson Rø - KIR, Olaf G. Aasland - OGA). Innledningsvis inviterte moderator til samtale om hvordan få til en god balanse i livet som sykehuslege, med fokus på deres egne opplevelser. Initialt ble alle deltakerne bedt om å si litt om sin legebakgrunn og egne erfaringer eller observasjoner knyttet til temaet. Deretter ble det oppmuntret til en relativt fri diskusjon, også tematisk. Vi, spesielt den som hadde rollen som moderator, hadde et fokus på å skape en velvillig og åpen atmosfære hvor det skulle være mulig å komme med personlige og motstridende synspunkter i henhold til det som ligger i oppgaven som moderator (264). En sjekkliste, felles for alle intervjuene, ble brukt til å spille inn ulike momenter til diskusjonen dersom den stoppet opp og for å løfte inn momenter til diskusjon hvis de ikke ble tatt opp av deltakerne selv.

Vi informerte deltakerne om at de ville få anledning til sitatsjekk slik at de kunne sjekke at de var blitt riktig sitert og føle seg trygge på anonymiseringen (260).