Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge (LKI) ble gjennomført i 2006, og er basert på intervjuer med et statistisk representativt utvalg av innvandrere og etterkom-mere med bakgrunn fra ti av de største innvandrergruppene i Norge. Innvandrerne hadde bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina, Serbia og Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Somalia og Chile. Innvandrerbefolkningen fra disse landene utgjorde til sammen 145 000 personer, som er 51 prosent av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen i Norge. Utvalget som ble trukket var stratifisert etter land-bakgrunn og besto av 500 personer i alderen 16–70 år med minst to års botid i Norge fra hver av de ti nasjonalitetsgruppene. Bruttoutvalget var dermed 5000, og det ble intervjuet 3053 personer. Dette ga en svarprosent på 64,2. Cirka 10 prosent av utvalget var norskfødte med innvandringsbakgrunn eller innvandrere innvandret før skolealder.
Spørreskjema ble oversatt til aktuelle språk og tospråklige intervjuere ansatt for å gjen-nomføre intervjuene (Gulløy 2008).
Hvem omfattes av LKI?
Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 er den største, og mest oppda-terte, spørreundersøkelsen rettet mot personer med innvandringsbakgrunn i Norge.
Den er en unik kilde til informasjon om minoritetene i Norge, grupper som er for små til å bli fanget opp på en god måte i generelle befolkningsundersøkelser. Samtidig har denne undersøkelsen, som alle andre datakilder, visse svakheter. Et poeng som er viktig å være klar over, er at LKI ikke fanger opp de nye innvandrergruppene i Norge. Som nevnt ovenfor har innvandringen fra nye EU-land, og da særlig fra Polen, økt kraftig i Norge siden 2004. Disse gruppene inngår ikke i Levekårsundersøkelsen. Landbakgrun-nen til innvandrerne i LKI sier ikke bare noe om innvandrernes språklige og kulturelle bakgrunn: landbakgrunn gir også en pekepinn om hva som satte i gang utvandringen fra opprinnelseslandet og når de første «bølgene» kom til Norge. Henriksen (2010) gjennomgår dette systematisk for alle innvandrergruppene i undersøkelsen. Tabell 1.1 viser de ti innvandrergruppene etter når innvandringen fra dette landet nådde toppen, og bakgrunnen for den første bølgen med innvandring samt ankomstår (gjennomsnitt) og standardavvik slik dette framkommer i Levekårsundersøkelsen.
Årstallene for første bølger viser når innvandrerne fra de ulike landene for alvor begynte å komme til Norge. Informasjonen om dette er hentet fra Henriksen (2010).
For alle landene har det senere vært tilsig av familieinnvandrere til de først ankomne, i noen tilfeller også nye flyktninger og asylsøkere. De første pakistanerne og tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere før innvandringsstoppen i 1975. Pakistanerne har det tidligste
«gjennomsnittlige» ankomståret i LKI, mens tyrkerne har et senere gjennomsnittlig ankomstår, noe som iallfall delvis skyldes en ny innvandringstopp fra Tyrkia sent på
1980-tallet. Disse var hovedsakelig familieinnvandrere, men inkluderte også en del kurdiske flyktninger (Henriksen 2010:146). Tyrkere og pakistanere skiller seg ut med stor spredning i ankomstårene (store standardavvik i tabellen), noe som gjenspeiler at disse har kommet spredt over en lang periode.
Alle de andre gruppene har i utgangspunktet kommet som flyktninger, enten fra akutte krigssituasjoner (Vietnam, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Monte-negro, Somalia og Irak) eller fra diktaturer (Chile, Iran). Disse har typisk kommet mer samlet (lavere standardavvik), eller, som med innvandrerne fra Serbia og Montenegro, i to puljer som gjenspeiler urolighetene i hjemlandet. Her er det verdt å merke seg at innvandrere fra Serbia og Montenegro inkluderer etniske albanere fra Kosovo, som kom rundt 1999.
Undersøkelsen begrenser seg altså til innvandrere fra bestemte land, og gir informa-sjon om livet i Norge for personer med de innvandringshistoriene disse representerer.
Nye arbeidsinnvandrere er ikke inkludert, det er heller ikke flyktninger og asylsøkere fra andre land enn disse ti, som utgjør mindre minoriteter i Norge.
Temaene i LKI
Levekårsundersøkelsen blant innvandrere stiller en rekke spørsmål om trekk ved boli-gen, blant annet trangboddhet (objektivt definert som færre oppholdsrom enn antall medlemmer i husholdningen, og subjektivt målt ved respondentens opplevelse), fukt, trekk, kulde og støy. Det å bo i en svært dårlig bolig vil være en belastning for familien, og kan skape helseplager. Tidligere studier har også vist at svært dårlige boforhold
Tabell 1.1 Målgruppene i Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 Første «bølge» Bakgrunn
etter-dønninger etter Vietnamkrigen 1988 6,0 Chile Sent 1980-tall Flukt fra militærdiktaturet 1988 5,7
Sri Lanka Sent 1980-tall Borgerkrig fra 1983 1990 5,9
Iran Sent 1980-tall Flukt fra diktatur 1993 5,9
Bosnia-
Hercegovina 1993–96 Krig på Balkan 1994 3,1
Serbia og
Montenegro 1992, 1999 1992: Krig på Balkan
1999: Krig i Kosovo 1994 5,9
Somalia Etter 2000 Krig, statsoppløsning 1997 4,8
Irak Rundt 2000 Krig 1998 3,8
virker negativt inn på barns vilje til å ta med venner hjem: små boligproblemer later ikke til å påvirke om barn tar med venner hjem eller ikke, men en svært dårlig bolig er et lite attraktivt sted å være sammen med venner (Grødem 2008a). Det å ikke kunne ta med venner hjem, kan i neste omgang påvirke hvem barnet omgås, og hvor de om-gås, noe som kan ha langsiktig innvirkning på integreringen. Videre stilles spørsmål om kontakt med naboene, og om hvorvidt de naboene familien har kontakt med som regel har samme etniske opprinnelse som de selv. Interessant i denne sammenhengen er det at undersøkelsen stiller spørsmålene «hvor mange innvandrere med bakgrunn fra samme land som deg selv synes du ville vært det ideelle i ditt boområde?» og «Mener du at det burde være flere, færre eller omtrent som i dag?» Dette gir indikasjoner på i hvilken grad respondentene opplever nabolaget de bor i som etnisk segregert. I seksjonen for spørsmål om kriminalitet stilles spørsmålet «Har du problemer med kriminalitet, vold eller hærverk i boområdet» og «Har du den siste tiden vært urolig for å bli utsatt for vold eller trusler når du går ute alene på stedet der du bor? Vil du si svært urolig, noe urolig eller ikke urolig?» Disse to spørsmålene gir indikasjoner på den opplevde kvaliteten i nabolaget. Spørsmålene måler de voksnes opplevelser, men det er nærliggende å anta at mange vil være engstelige for å sende barn ut for å leke i et nabolag de opplever som preget av vold og hærverk, eller der de selv er urolige når de beveger seg utendørs.
Trekk ved oppvekstmiljøet og familien kan antas å ha betydning for barnas senere integrering, og må betraktes som studiens sentrale utfallsmål. Eksempler på slike indi-katorer, som måles gjennom Levekårsundersøkelsen, er barns kontakt med venner med
«norsk» bakgrunn, bruk av barnetilsynsordninger, familiens organisasjonsdeltakelse og foreldrenes norskkunnskaper.
I analysene i denne rapporten brukes veide data. Vektene er basert på totalpopula-sjonen fra de aktuelle landene. Pakistanere er gitt «høy vekt», mens chilenere er gitt en lav, fordi det bor langt flere med pakistansk enn chilensk bakgrunn i Norge. Hver pakistaner antas dermed å snakke «på vegne av» flere enn det chilenerne gjør. Vektene korrigerer ikke for andre skjevheter i utvalget, som kjønn, alder eller bosted i Norge (se Gulløy 2008).
Dataene fra Levekårsundersøkelsen er analysert i flere tidligere publikasjoner (se for eksempel Blom & Henriksen (red.) 2008 og Henriksen 2010), men materialet er ikke tidligere brukt til å belyse barnefamilienes situasjon spesielt. Det er imidlertid fullt mulig å gjøre dette, i og med at undersøkelsen gir informasjon om familieforhold og antallet barn i husholdningen. Gjennomgående i denne rapporten skilles det mellom husholdninger med barn og husholdninger uten barn.
Informasjon om barn via foreldre
Levekårsundersøkelsen blant innvandrere 2005/2006 er, som andre levekårsunder-søkelser Statistisk sentralbyrå gjennomfører, basert på intervjuer med voksne. Den gir dermed bare indirekte informasjon om hvordan barn og unge med innvandrings-bakgrunn har det. Dette er en utfordring for vårt prosjekt: Vi ønsker informasjon om barna, men har opplysninger bare fra voksne. Foreldrene kan ha begrenset informasjon om temaer som angår barnas liv direkte, som hvem vennene til barna er, hvor godt barna føler at de snakker norsk, og hva barn og unge egentlig driver med i fritiden.
Derimot vil foreldrene ha god oversikt over familiens situasjon, og de vil bedre enn barna kunne svare på spørsmål om hvem som eier boligen de bor i, hvor mange rom det er i boligen, og om boligen har problemer med fukt, trekk eller kulde. Dette er temaer som angår barna, selv om barna ikke nødvendigvis har en aktiv bevissthet om hvordan disse tingene er. På andre områder, som spørsmål om man er engstelig for å bli utsatt for kriminalitet når man beveger seg utendørs i nabolaget og spørsmål om hvilken kontakt man har med naboene, er det viktig å være klar over at barn kan ha andre svar enn voksne. Hvordan barn opplever nabolaget de bor i, får vi ikke informa-sjon om i denne undersøkelsen.
Det er relativt nylig gjennomført en større undersøkelse i Norge der barn og foreldre er intervjuet om mange av de samme temaene (Sandbæk & Pedersen (red.) 2010).
Et funn i denne undersøkelsen (særlig diskutert i Grødem 2008a) er at selv om barn og foreldre svarer forskjellig om mange ting, er det et relativt høyt samsvar mellom de inntrykkene som gis. Familiens faktiske situasjon, og foreldrenes oppfatninger av familiens situasjon, gir gjenklang i barnas fortellinger. Et annet funn er at selv om barn i lavinntektsfamilier ofte svarer ganske likt barn i familier med vanlige inntekter på spørsmål om hvilke ting de eier, hva de bruker fritiden til, og hvor godt de trives på ulike arenaer, viser det seg likevel at barna i lavinntektsfamiliene, på enkelte «objektive»
mål som helsetilstand og skolefravær, kommer noe dårligere ut enn barn i familier med vanlige inntekter. De opplever at de er ganske like andre barn – og ønsker sannsynligvis sterkt å være som andre – men det er likevel noen trekk i situasjonen deres som gjør at de stiller noe svakere på enkelte områder. I en diskusjon av risikoen for overføring av lavinntektsproblemer mellom generasjoner, er dermed informasjon om familiens faktiske (foreldrerapporterte) situasjon av stor interesse. Dette vil også vise seg i neste kapittel, som gjennomgår en del studier av sosial arv: disse studiene er i all hovedsak basert på registerdata, og inkluderer ikke informasjon om hvordan barn opplever situasjonen sin overhodet. Man trenger altså ikke nødvendigvis informasjon direkte fra barn her og nå for å kunne diskutere utfall på lengre sikt. Alt i alt kan det altså sies at selv om foreldre ikke kan snakke på vegne av barna sine om alle sentrale temaer, er informasjon fra foreldrene av betydelig interesse i en diskusjon av sammenhengene mellom innvandringsbakgrunn, lavinntekt i barndommen og utfall senere i livet.