Bruk av personlig verneutstyr

AML (1977) la stor vekt på medbestemmelse, noe som medførte at det også ble stilt krav til hver enkelt medarbeider. Den enkelte var blant annet forpliktet til å bruke påbudt verneutstyr, vise aktsomhet og ellers medvirke til å hindre ulykker og helseskader. Hovedansvaret for gjennomføring av loven ble lagt hos arbeidsgiver. I 1978 påpeker OD at de ikke er fornøyd med selskapenes oppfølging på arbeidsplassene når det gjelder selskapenes opplæring av

60 nyansatte, samt bruken av verneutstyr. I 1979 er OD fortsatt ikke fornøyd når det gjelder opplæring og bruk av verneutstyr (Årsberetning, 1978-79).

Når det gjelder ansattes bruk av verneutstyr, gjengir Nopef-nytt i 1979 et lite sammendrag av Lisbeth Hjorts rapport fra NPI-prosjektet - Helse og økonomi 1979. Hjort har gjort noen betraktninger omkring forholdet mellom arbeiderens yrkesrolle og sikkerheten. Hun sier det kan virke som om bruk av verneutstyr kan komme i konflikt med yrkesrollen. En vanlig begrunnelse for ikke å bruke påbudt vern er at det er tungvint, tar for mye tid, og en er jo her for å jobbe og kan ikke avbryte arbeidet hele tiden. Hun framholder at dersom man skal forstå hva det er som svekker motivasjonen for å bruke verneutstyr (eller for å bruke det riktig) er det nødvendig å gå litt inn på hvilke andre forventninger arbeidstakerne møter på

arbeidsplassen. Det knytter seg en rekke klare og mindre klare normer og regler til det å være en god arbeider. Dels er dette regler innenfor den gruppa en jobber i, og dels er det bedriftens normer. Arbeideren er en del av et fellesskap, og fellesskapet har regler for blant annet omfanget av arbeidsinnsatsen. Til nå har fellesskapet også vært preget av at det har vært fysisk tungt å være arbeider, med mange slags påkjenninger og risikomomenter, og dette har i seg selv bidratt til en solidaritetsfølelse, en følelse av likhet. Yrkesrollen er en viktig del av mannens identitet, og omvendt er en del yrker typiske mannlige yrker. Med andre ord kan det bli oppfattet som et positivt trekk ved mannlige yrkesroller, at den medfører fare for skader og stadig risikotaking, og det å tåle dårlig eller farlig arbeidsmiljø blir et maskulint trekk.

Hovedverneombudet i oljeselskapet Saga kommenterer bruk av personlig verneutstyr til Nopef-Nytt i 1982. For en tid siden ble det foretatt et par undersøkelser hvor en spesielt registrerte bruk av verneutstyr. Registreringen omfattet den type utstyr en skal være iført i henhold til sikkerhetsinstruksen, primært vernefottøy og hjelm. Resultatet var nedslående da det viste seg at nær 50% av de kontrollerte ikke var iført det generelle verneutstyr. Saken har vært drøftet i AMU og det er full enighet om at dette er såpass alvorlig sak som må følges opp i praksis av den enkelte ansatte. I dette henseende er vi alle vårt eget verneombud. Unnlatelse reflekterer ofte negative holdninger. Og slike innstillinger vil ikke bare omfatte det generelle pålegg, men også det spesielle under arbeider som krever særskilt aktsomhet. Skadestatistikk fra siste år viser at en del skader på personer kunne vært unngått dersom en hadde brukt personlig verneutstyr. Skadetypene jeg refererer til er i første rekke sprut i øye/ansikt.

I intervju med boredekksarbeideren, kunne han fortelle dette om bruk av personlig verneutstyr på 80-tallet; Da jeg begynte i Nordsjøen i 1983 var alt arbeid på boredekk manuelt, og vi var i

61 kontakt med boreslam/mud kontinuerlig. Vi var svarte og bløte av mud helt inn til skinnet. Vi var kun iført kjeledress, sko, hjelm og tøyhansker. Hvis vi var heldige, fikk vi et nytt par hver morgen, hvis ikke fikk vi et nytt par annenhver dag. Etter hvert skift ble hanskene vasket, men problemet var at de krympet. Hvis vi ikke fikk nye hansker den dagen, arbeidet vi uten.

Kjeledressen måtte vaskes etter hvert skift, og ofte hadde du lyst til å skifte til tørr kjeledress når du var bløt og hadde mudd helt inn til skinnet, men å skifte kjeledress fikk vi ikke lov til.

Ikke hadde vi tid heller til det. Når sjefen ropte, måtte vi være på plass med en gang, hvis ikke fikk vi sparken. Glemte du for eksempel hanskene inne, fikk du ikke lov til å gå inn å hente dem igjen. Det var en amerikansk arbeidsmiljøkultur. Vi beskyttet oss selv, og lærte av erfaring. Dersom vi sa noe var det enten sparken, eller vi ødela våre muligheter for

avansement. Boreorganisasjonen var svært hierarkisk. Slike forhold var det på hele 80-tallet.

Jeg husker at det på midten av 80-tallet ble kjøpt inn masker med filter til oss fordi vi

høytrykkspylte med diesel på boredekket. Vi måtte bruke diesel til rengjøring, fordi dieselen hadde egenskaper som gjorde at oljebasert boreslam, ikke ble til tykk gjørme som tettes avløpene. Vi var livredde for vann, fordi vannet kunne tette avløpene. Det var dieseldamp i luften hele tiden. Den konstante dieseldampen resulterte i at regnbuen ofte ble fremtredende.

I disse arbeidsmiljøforhold ble filtermasker feil beskyttelse. Da dieselen kom i kontakt med filteret, ble filteret vått, og det ble umulig å puste gjennom filteret. Da vi sa dette til ledelsen, fikk vi beskjed om at dersom vi ikke brukte maskene fikk vi sparken. Vi turde ikke klage mer, sjefen var amerikansk og forstod ingenting. Han sa bare at maskene var veldig kostbare og måtte brukes. Det var imidlertid umulig å puste i en maske med bløtt filter, så det endte med at masken hang rundt halsen vår som et symbol på at vi hadde verneutstyr.

Når det gjaldt tilgang på masker for beskyttelse mot støveksponering for tørrkjemikalier hadde vi en engangsmaske på riggen som alle skulle bruke. Dette var ikke kjekt, og førte til at vi ikke brukte verneutstyr når tørrkjemikalier skulle mikses og tømmes i store tanker.

Det må også legges til at vi var yrkesstolte, og holdningen var at du skulle ikke sette deg ned og klage. Vi sto på hele tiden under svært tøffe arbeidsforhold. I dag er det slik at du lurer på om du skal ta en ekstra kopp kaffe før du går ut og gjør jobben, før var det slik at du lurte på om du hadde tid til å ta på deg hansker når sjefen ropte på oss.

Overflatebehandlerne refererer til noe av det samme. Det var ikke tøft å bruke verneutstyr.

Dessuten var det ukomfortabelt å bruke. Malerne bandt i de verste tilfellene en fille eller et skjerf rundt ansiktet for at ikke lukten skulle bli for uutholdelig. En av overflatebehandlerne

62 kunne fortelle at han ofte hadde hørt historier av gamle malere som satt og skrøt av at maske var unødvendig, og vanlige utsagn kunne være; ”Jeg trenger ikke maske jeg, for jeg har så mye hår i nesen som filtrerer vekk giftige avgasser”. En annen informant sier malerne bet seg i leppa med jevne mellomrom for å sjekke om de hadde pustet inn for mye løsemidler. Når du kom til det punktet at du ikke kjente at du bet deg selv i leppa måtte du ha en pause.

Bedriftssykepleieren som deltok i min undersøkelse fortalte at malerne brukte

verneutstyr/beskyttelse når de sandblåste, men de synes det var tungvint å bruke verneutstyr, noe som medførte at de ikke brukte det slik de skulle. Da måtte jeg si til dem; ”ofrer du helsa di for et oljeselskap?”. Vi prøvde ofte å få med oss verneombudene når vi gikk kontrollrunder, men det var ikke alltid like lett å få dem med på slike runder. Grunnen til dette var at

verneombudene ofte ikke hadde tid til å forlate arbeidet, eller de hadde et arbeid som det var vanskelig å gå ifra før skiftet var slutt. Ryggvik (2008) hevder at aktive verneombud i mange sammenhenger bidro til å endre andre arbeideres adferd, og at denne adferds- eller

kulturendringen ivaretok sikkerheten på en bedre måte.

Varierende praksis og bruk av personlig verneutstyr ser ut til å vedvare. OD erfarer at opplæringen av ansatte som bruker epoksybaserte produkter burde vært bedre. Enkelte har god forståelse for bruken av personlig verneutstyr mot allergifaren, men de er ikke i samme grad klar over løsemiddelfaren. Andre synes å ha fått mangelfull opplæring i hvilket

verneutstyr som er påkrevd ved arbeid med epoksyprodukter. Usikkerheten som har rådet i tilknytning til helsefare og påføringsprosedyrer ved bruk av epoksyprodukter, har vært unødvendig belastende for de berørte arbeidstakerne (Beretningen, 1988).

5.3 FASE 3 1990-2000 KJEMISK ARBEIDSMILJØ OFFSHORE