Det er ofte en samlet vurdering av å ha avgitt flere positive urinprøver, ikke møtt på senteret og å ha møtt i ruspåvirket tilstand som avgjør at ”nå er nok, nok”, og teamet beslutter å sende bruddmelding til retten på grunnlag av brudd på særvilkår:
Vi har nå sendt inn bruddmelding på X fordi han ofte uteblir til oppmøte og ofte ruser seg. X har i forkant fått skriftlig advarsel, men fordi han ikke har skjerpet seg, endte dette med bruddmelding.
Også andre særvilkår kan brytes, og teamene har kommet i situasjoner hvor de ikke er sikre på om det skal sendes bruddmelding eller ikke. Ofte har dette med formuleringene av særvilkårene å gjøre. Hvis man f.eks. har skrevet at
vedkommende skal oppholde seg på en bestemt institusjon, men så flytter vedkommende til en annen institusjon, skal man da melde dette som et brudd?
Likeledes hvis man skriver at vedkommende skal ha opphold på et
botreningssenter, men så vil ikke vedkommende dette likevel og vil heller bo hjemme, skal dette bringes inn for retten? Dette kan løses ved runde utforminger av særvilkår, og her opplever vi rettsinstansene forskjellig. Tingretten i Bergen vil gjerne ha runde formuleringer og minst mulig bruddsaker av ressurshensyn. Oslo tingrett ønsker en tettere oppfølging og vil gjerne ha mer spesifikke vilkår med beskjed om når disse endres.
Respondenter fra flere hold påpekte at det var viktig at det kom rask reaksjon på bruddmeldingene. Dette krever at bruddsaken kommer raskt opp for retten, og at sanksjonene iverksettes umiddelbart. Utfordringen her er ofte å få fatt i domfelte:
Politiet må håndtere ting raskt. Slik som vi har eksempel på til nå, at enkelte har vært ute i flere måneder før rettsmøte, og at de så lenge har unndratt seg straff, er ikke bra. Det spørs om politiet har gjort en god nok jobb frem til nå altså. De har nok vært litt sløve i forhold til pågripelse, det er dumt for det gir ikke bra signaler at de domfelte er på frifot etter brudd! Det er ikke bra for legitimiteten for ND, verken med tanke på samfunnets oppfatning og holdningene i politiet.
For å kunne pågripe domfelte må politiet ha en pågripelsesordre. Politiet savner imidlertid en hjemmel i lovverket som sier at politiet kan pågripe domfelte etter begjæring om brudd fra kriminalomsorgen.
Det andre momentet i forhold til rask reaksjon, å effektuere sanksjonen umiddelbart, er også problematisk. For det første savner teamene et større
repertoar av sanksjoner, slik at man kunne fått et større handlingsrom ved brudd. I 2006 ila retten sanksjonene forlengelse av prøveperioden eller omgjøring av deler eller hele prøvetiden til ubetinget fengsel. Delvis omgjøring kan være en løsning for å få domfelte ”nykter” når plass på akuttinstitusjon ikke er å oppdrive før langt frem i tid. Innsettelse i fengsel fordrer imidlertid fengselsplass, hvor det også er kø. Gjennom avtaler blir domfelte til ND prioritert i soningskøen:
Vi sniker i egen kø for å få folk fengslet. Dette må vi gjøre for at dette skal ha noe trøkk! Hadde vi hatt ventetid her, ville ikke dette ha funket.
Blant respondentene var det stort sett bred enighet om at forsvarerne bør delta i bruddsaker, spesielt der det er snakk om omgjøring til innsettelse i fengsel. Dette var også et spørsmål som kom opp i høringsrunden, men hvor Justisdepartementet inntok den holdningen at man ville se dette an under gjennomføringen av
prosjektet (Ot.prp. nr. 81 (2004-2005)). Enkelte mener at departementet her inntok en for passiv holdning. Fra forsvarerhold ble det nevnt at i enkelte tilfeller blir teammedlemmene så godt kjent med den domfelte, at det også av denne grunn bør det være en forsvarer til stede for å nyansere bildet. En respondent uttalte at forsvarerne er ”garantister for at ting går bra”.
Politi og påtalemyndigheten mente også at etterforsker eller politijurist burde vært til stede når retten behandler bruddsaker. Påtalemyndigheten skal godkjenne dommen og vil gjerne ha et ord med i laget når beslutninger skal tas. De vil også gjerne ha mulighet til å anke hvis de er uenige i hva kriminalomsorgen begjærer eller rettens beslutning.
14.3.1 Nye lovbrudd
I Bergen har man som hovedregel at man ikke tar domfelte inn i programmet igjen etter nye lovbrudd, men man tar individuelle hensyn. I Oslo har teamet ikke inntatt noe prinsipielt standpunkt, men foretar individuelle vurderinger. Både politiet i Bergen og Oslo (dvs. Gjengangergruppen og VIC-prosjektet) mener at domfelte som begår ny kriminalitet under gjennomføringen av programmet, ikke automatisk bør utelukkes av programmet:
Det er jo bare å innse at de ikke slutter å begå kriminalitet. Vi er jo så klart villige til å gi dem flere sjanser. Herregud! Det er jo ikke slik at de blir frelst og ikke vil gjøre noe galt igjen.
Samtidig er både Gjengangergruppen og VIC-prosjektet klare på at ny kriminalitet skal medføre bruddmelding til retten. Samtidig har vi fått signaler om at politiet
har hold litt lav profil overfor domfelte til ND for ikke å ødelegge for mye i prosjektets oppstartsfase. Prinsipielt mener politiet at nye kriminelle lovbrudd under straffegjennomføringen av narkotikaprogrammet skal føre til en strafferettslig reaksjon, f.eks. omgjøring av deler av den betingede
fengselsstraffen til ubetinget fengselsstraff. Ved nye kriminelle forhold er det påtalemyndigheten som bringer saken inn for retten og ikke ND-teamet, men påtalemyndigheten og teamet har en tett dialog i denne prosessen:
Samarbeidet med politiet kommer seg hele veien, og jeg opplever det at vi er sammen om å finne løsninger. I forhold til X var det politiet som var først på banen og sa: ”Er det noen andre muligheter? Vi har ikke lyst til å ha X på gata, kan vi tenke andre muligheter?”