Den relative betydningen for Russland av ulike typer interesser, og dermed også konsekvensene av at disse påvirkes av en mulig fremtidig NATO-utvidelse. Dette gjelder i enda større grad russiske påvirkningsmuligheter i forhold til NATO. Den relative betydningen av disse
forholdene vil imidlertid være helt avhengig av hvilken utenrikspolitisk strategi Russland har i forhold til den vestlige verden generelt, og NATO og USA spesielt. Mens en eventuell NATO-utvidelse for et par år siden ble ansett å ligge et stykke fram i tid, slik at den ikke nødvendigvis ville finne sted i president Putins tid som president, fortoner dette bildet seg annerledes etter at Bush-administrasjonen igjen satte utvidelse på NATO dagsorden. Konsekvensene av ”11 september” for utvidelsesproblemet er det for tidlig å si noe sikkert om. Ett resultat vil trolig være at utvidelsesprosessen blir mindre kontroversiell og dermed lettere kan gjennomføres. Den vil imidlertid fortsatt være kontroversiell innen Russland, noe som kan skape problemer for en russisk president som tilsynelatende ønsker et nært samarbeid med Vesten.
7.1 Tilpasningslinje og interessefellesskap
En utenrikspolitisk linje, hvor Russland fremstår som en stat som bevisst velger ikke å fremme interesser som kan føre til interessemotsetninger i forhold til Vesten, virker lite sannsynlig med Putin som russisk president. Putin søker bevisst å fremme russiske interesser slik han tolker disse, og et samarbeid med Vesten vil derfor være basert på interessefellesskap. Hans prioritet synes nå å være et nært samarbeid med de vestlige land, med tanke på en fremtidig økonomisk og trolig også politisk integrering av Russland i den vestlige verden. Et problem her er at ikke alle i Russland definer russiske interesser på samme måte som Putin.
Et russisk regime som følger en slik politikk, som i store trekke tilsvarer den utenrikspolitikk
Russland førte etter 1991, vil neppe mene at NATO-utvidelser utgjør noen vesentlig sikkerhetstrussel, fordi Vesten og NATO ikke vurderes som en trussel. Et slikt regime vil imidlertid stå overfor en russisk politisk opinion, og i enda høyere grad en politisk opposisjon, som bare i begrenset grad deler dets syn på den utenrikspolitiske orientering. En NATO-utvidelse vil derfor kunne brukes av opposisjonen mot regimet i en sikkerhetssammenheng.
Derfor er sikkerhetsargumentet viktig, spesielt i scenario 2 og 3. Blir Ukraina eller Azerbaidsjan trukket for tett inn i NATOs sirkler vil reaksjonen kunne være enda sterkere. En slik russisk regjering vil derfor ha et markeringsbehov i forhold til nasjonalforsamling og politisk opinion, og derfor ha et klart behov for konsesjoner fra NATOs side. Dette behovet er større jo sterkere sikkerhetsutfordringen blir fremstilt å være i eventuelle verbale angrep på regjeringen. I en slik sammenheng burde det også være i Vestens interesse å gi slike konsesjoner fordi en endring av russisk utenrikspolitisk orientering trolig vil påvirke potensielle medlemslands reelle sikkerhet i negativ retning langt mer enn en formell NATO-tilknytning i positiv retning. Et problem her er at Bush-administrasjonens utenrikspolitikk er preget av ”unilateralisme”, noe som kan medføre at den bare i begrenset grad er interessert i å ta hensyn til andre staters interesser når dette ikke fullt ut er i samsvar med USAs øvrige interesser.
7.2 Påvirkningslinje
Dette er denne russiske utenrikspolitiske strategien som fremstår som mest sannsynlig for Putins regjering, i alle fall i den nærmeste fremtid. Hensikten er da å kunne påvirke vestlig politikk, og da særlig sikkerhetspolitikk, slik at NATO og andre vestlige institusjoner og stater ikke fører en politikk som er i strid med russiske interesser. Russland har etter ”11 september” en meget sterk posisjon som ”ekstern ressurs”. Denne sterke posisjonen er imidlertid avhengig av en spesiell situasjon, basert på ”den felles kamp mot internasjonal terrorisme”. Det viktige for Russland i denne forbindelse blir å ”veksle inn” denne midlertidige maktposisjonen til mer varige
innflytelsesformer, særlig gjennom å få en eller annen institusjonell tilknytning til vestlige institusjoner, og da særlig NATO, som gjør det mulig for Russland å øve en kontinuering innflytelse. En slik tilknytning alene gir selvfølgelig ingen garanti for at man blir tatt hensyn til, noe Russlands erfaringer mer PJC viste. Vesten må også se det i sin egen interesse å ta hensyn til Russland. Denne interessen er nå tilstede i en langt større grad enn tidligere.
7.3 Inkluderende multipolaritet
Med en slik utenrikspolitisk strategi er hovedmålet å påvirke vestlig politikk, og på denne måten svekke eller splitte NATO og EU, slik at Russland ikke står overfor et politisk og militært enhetlig Vesten. Det sier seg selv at enhver styrkelse og utvidelse av NATO i denne forbindelse må bli sett på som et nederlag for russisk politikk. Selve utvidelsesprosessen vil derfor måtte fremstå som et nederlag i seg selv. Men man må også regne med at jo mer omfattende en slik utvidelse er jo mer problematisk vil den kunne være med russiske øyne. Ut over dette har det neppe noen mening å diskutere ulikheter mellom de forskjellige utviklingsalternativene. Når det gjelder russiske påvirkningsmuligheter er dette helt avhengig av samholdet innen NATO. Så lenge dette er sterkt vil de russiske mulighetene til å påvirke beslutningsprosessen være små.
7.4 Isolasjon og ekskluderende multipolaritet
Et russisk regime som ser på Vesten som en trussel og som ønsker enten å isolere seg, eller aktivt motvirke denne trusselen, vil i langt større grad se på NATO-utvidelser som en svært alvorlig sikkerhetsmessig og politisk utfordring. På den annen side vil et slikt regime neppe ha det samme markeringsbehov i forhold til det russiske politiske etablissement, slik at de kan konsentrere sin oppmerksomhet om den ytre utfordringen. Et slikt regime vil heller ikke være bundet av noe politisk avhengighetsforhold til Vesten fordi samarbeid med, eller integrasjon i, det vestlige system ikke fremstår som noe mål for et slikt regime. En annen sak er de eventuelle økonomiske bindinger, men det er i alle fall neppe grunn til å tro at disse vil være av samme omfang som et regime som fører en "tilpasningspolitikk". Et regime som har en av disse
utenrikspolitiske orienteringene vil derfor stå langt friere når det gjelder å reagere på eventuelle NATO-utvidelser. Når det gjelder påvirkningsmulighetene vil disse være helt avhengig av i hvilken grad en slik russisk politikk fremstår som en trussel mot den vestlige verden. Russland vil her kunne ha et ”kinesisk kort”, men det er høyst uklart hvor sterkt dette egentlig er, fordi det krever at Kina ser seg bedre tjent i å samarbeide med Russland enn med Vesten. I de fleste situasjoner vil trolig både Russland og Kina se seg bedre tjent med å samarbeide med Vesten enn med hverandre. Dette er med på å svekke betydningen av en slik utenrikspolitisk strategi for å påvirke vestlige beslutninger, for eksempel når det gjelder NATO-utvidelse.
7.5 Sammenligning
For et regime som fører en "tilpasningspolitikk" i forhold til Vesten vil NATO-utvidelser være mer av en utenriks- og særlig innenrikspolitisk utfordring enn en sikkerhetsutfordring. Behovet for reaksjon vil derfor også påvirkes av dette. Det samme vil gjelde hvilke konsesjoner fra vestlig side som eventuelt kan bli sett på som gunstige. Vekten vil legges på ønske om konsesjoner heller enn å forhindre en NATO-utvidelse. Man må også regne med at et slikt regime vil ha en viss sympati innen NATO slik at ønsket om å gi adekvate konsesjoner, militære, politiske eller økonomiske, også vil være tilstede på vestlige side.
Har Russland derimot en mer aktiv ”påvirkningspolitikk” vil problemstillingen i større grad være at man ønsker størst mulige konsesjoner i form av innflytelse på det vestlige beslutnings-systemet som motytelse for å akseptere en utvidelse. Hvor store disse motytelsene kan bli, er avhengig av hvor viktig Russland og russiske holdninger er for en sentrale vestlige stater, og spesielt for USA. Her vil derfor den konkrete politiske kontekst, både internasjonalt og innen Russland, være viktig.
Et regime som fører en "isolasjonspolitikk" vil være langt mer opptatt av den rene sikkerhets-politiske utfordringen fra NATO-utvidelser. Eventuelle sikkerhets-politiske konsekvenser vil her være mindre viktige. Ønsket om å hindre utvidelse vil være langt mer sentralt enn tanken på eventuelle konsesjoner, som må være militære og bindende for å bli sett på som interessante.
Det vil imidlertid neppe være særlig stor mottaglighet i Vesten for slike ønsker, fordi det trolig blir ansett som lite nødvendig å gi slike konsesjoner.
Et regime som fører en mer aktiv "multipolaritetspolitikk" vil også være opptatt av de sikker-hetspolitiske truslene, men vil samtidig også vektlegge politiske og diplomatiske utfordringer og muligheter. Også for et slikt regime vil det å hindre utvidelse være viktigere enn konsesjoner, men konsesjoner kan likevel fremstå som interessante dersom de er av en slik karakter at de øker muligheten til å øve innflytelse på den politiske utviklingen i Europa. Et slikt regime vil også ha større muligheter til å spille på eventuelle motsetninger innen NATO, først og fremst for å bedre mulighetene til konsesjoner, og også til å spille på makter utenfor NATO.
Hvilken utenrikspolitisk orientering som ligger til grunn for utformingen av politikken i Moskva vil derfor være med på å bestemme reaksjonen på mulige nye NATO-utvidelser, og trolig også omfanget og karakteren av eventuelle motytelser fra NATO's side.