4. VEGETASJON OG BEITE I LOKKARFJORDEN BEITEOMRÅDE
4.2 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper
Nedafor følger en beskrivelse av vegetasjonstyper registrert under vegetasjonskartlegging i Lokkarfjorden beiteområde. Vegetasjonstypene er gitt beiteverdi etter en tredelt skala som er nærmere omtalt i kapittel 5.
Fig. 2. Vegetasjons- og arealtyper i Lokkarfjorden som dekker mer enn 1% av landarealet
SNØLEIE 1a Mosesnøleie
Økologi: Snøleier som smelter seint ut, gjerne ikke før i august. Typen finnes oftest høgt til fjells og opptrer hyppigst i nord- og austvendte hellinger. Næringstilgang og vasstilgang vil variere.
Solifluksjon gjør at vegetasjonsdekket er brutt opp av stein, grus og naken jord.
Arter: Typen omfatter mange utforminger som har til felles at vekstsesongen blir for kort for de fleste karplantene. Ulike mosearter vil dominere vegetasjonsdekket. Av karplanter er det musøre som får størst dekning. Arter som stivstarr, rypestarr, moselyng og stjernesildre kan forekomme med spredte oppslag, i rike utforminger fjellrapp, fjellbunke, rødsildre o.fl.
Forekomst: To lokaliteter i nordhellinga under Storfjellet, til sammen 70 dekar, er de eneste registrerte i området.
Beiteverdi: Et tynt og usammenhengende plantedekke gjør at planteproduksjonen blir svært låg. Trass i liten forekomst av beiteplanter går sauene gjerne på slike steder når det er varme dager på ettersommeren, og napper i det som finnes. Vegetasjonstypen utgjør ikke mer enn mindre godt beite, men typen står likevel for en verdifull del av mangfoldet i et beiteomåde.
1b Grassnøleie
Økologi: Grassnøleier opptrer over skoggrensa på steder med mindre ekstreme snøforhold enn i mosesnøleier, men med bedre snødekke enn risheier. Utsmelting skjer som regel i slutten av juni eller første del av juli. Næringstilstanden i jordsmonnet er fattig til moderat.
Vasstilgangen i voksesesongen vil variere mye. Under utsmelting vil jorda ha høg vass-metning. Enkelte utforminger kan være permanent fuktige eller overrisla hele voksesesongen, mens andre kan tørke raskt opp når snøen er borte.
Bilde 3. Blokkrikt, sparsomt vegetert grassnøleie i helling under Storvikfjellet (FAH).
Arter: Karakteristisk for grassnøleie er dominans av gras- og halvgrasarter. I kartlegg-ingsområdet inngår artsrike utforminger med innhold av flere gras- og starrarter samt spredt innslag av kravfulle urter. Stivstarr, smyle, gulaks og finnskjegg er karakteristiske og oftest dominerende arter. Andre vanlige arter er rypestarr, seterstarr, dvergmjølke, engsyre og fjellmarikåpe. Musøre har ofte stor dekning der snødekket er mer langvarig. Lokalitetene i området er noe påvirka av beitedyr, og har et godt innhold av beiteplanter
Forekomst: Grassnøleier er kartlagt bare på nordsida av Storfjellet i indre delen av Råkkalvuonvag’gi, og utgjør bare en liten del av fjellvegetasjonen. Innafor beiteområdet utgjør typen bare 1,3% av arealet.
Beiteverdi: Grassnøleier utgjør viktige beiteareal for sau utpå ettersommeren og høsten. Den sesongmessige betydninga er større enn beiteverdien skulle tilsi da dyra får tilgang på ferskt plantemateriale i en periode da vegetasjonen ellers faller fort i verdi. De fleste lokalitetene i området har et stort grasinnhold, og grassnøleie i Lokkarfjorden blir derfor satt til godt beite.
HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype
Økologi: Vegetasjonstype på rabber, platå og moderat hellende mark i mellomalpin sone. Jorda er sterkt utsatt for solifluksjon, og polygondanning opptrer vanlig. Snødekket om vinteren er tynt eller kan mangle heilt.
Bilde 4. Frostmark av rabbetype på fjellryggen nord for Lokkarfjordvatnet (PKB).
Arter: Vegetasjonsdekket er tynt og kjennetegna av ei blanding av arter fra rabb og snøleie.
Flere utforminger med varierende artsdominans forekommer. Vegetasjonsdekket er svært glissent, oftest oppbrutt av stein, grus og jord. Arter som musøre, stivstarr, rabbesiv, vardefrytle, greplyng og moselyng er ofte dominerende, og i botnsjiktet forekommer gulskinn, safranlav, heigråmose og flere. Den kartlagte lokaliteten i Lokkarfjorden har et innslag av de kalkkrevende artene reinrose og rødsildre.
Forekomst: Fjellryggen nord for Lokkarfjordvatnet er klassifisert som frostmark, rabbetype i mosaikk med lågurteng, og er eneste kartlagte lokalitet innafor beiteområdet.
Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og utgjør mindre godt beite.
2c Lavhei
Økologi: Lavheia finner vi på rabber eller andre opplendte steder som har tynt eller helt mangler snødekke om vinteren. Jordsmonnet er tynt og næringsfattig.
Arter: Planter som skal kunne leve på en slik utsatt vokseplass må kunne tåle vindslit, tørke og frost. Dette er stort sett krypende busker og lyngarter, samt lavarter og moser. Urter og gras er det lite av. Viktige arter er fjellkrekling, greplyng, blokkebær, rypebær, rabbesiv og krypende dvergbjørk. Lavarter som gulskinn, lys- og grå reinlav, rabbeskjegg og andre har ofte stor dekning. I kystnære strøk kan heigråmose opptre dominerende. På tilgjengelige plasser i Lokkarfjorden er lavartene ofte nedbeita av rein.
Bilde 5. Kreklingdominert lavhei nordvest for Hesteskovatnet (FAH).
Forekomst: Mye av lavheiarealet i Lokkarfjorden består av bratte hamrer som er lite eller ikke tilgjengelig for beitedyr. I indre deler av Råkkalvuonvag’gi opptrer lavhei også på tørre
moreneavsetninger. Lavhei utgjør vel 8% av kartlagt areal.
Beiteverdi: I lavheia finner vi svært lite av beiteplanter, og typen utgjør mindre godt beite. I et beiteområde kan forekomst av rabber likevel ha betydning som “trivselsland”, da sauen liker å streife og gjerne bruker rabbene til hvileplass. Lavheiene har stor betydning i vinter-beitet til reinen.
2d Reinrosehei
Økologi: Reinroseheia danner rabbesamfunn på kalkrik grunn. Til felles med lavheia opptrer den på vindutsatte rabber med ustabilt snødekke, men typen omfatter også tettere vegeterte utforminger som krever noe bedre snødekke og tilgang på jordvann. Vegetasjonsdekket er ofte brutt opp av nakent berg eller erosjonsflekker med grus.
Arter: Typen er i regelen svært artsrik. De fleste av lavheia sine arter kan være tilstede, og i tillegg et større eller mindre innslag av kalkkrevende urter, starr og gras. Karakteristisk
er reinrose, fjellfrøstjerne, rødsildre, bergstarr, hårstarr, rynkevier o.fl. Av de nøysomme artene er særlig fjellkrekling og blokkebær vanlig. Botnsjiktet, som ofte er tynt, er dominert av
vindherdige lav og moser. Tørre utforminger er ofte dominert av krekling og andre lyngarter, og har bare et mindre innhold av urter og gras. Friskt fuktige utforminger er tettere vegetert. De har ofte et godt grasinnhold og kan opptre med småvokst setervier.
Forekomst: I Lokkarfjorden finner en frodige reinroseheier i bratte hellinger på steder med berggrunn av hornblenditt, som ved Njalli og aust i Juhanavag’gi. På skredvifter under
Juhanavarri opptrer særlig skrinne utforminger. Reinrosehei utgjør en stor andel (9,1%) av det kartlagte arealet i Lokkarfjorden.
Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter varierer mye mellom ulike utforminger. I området finner en areal som viser preg av beiting og har et godt innhold av beiteplanter, mens det på
andre areal er minimalt med beiteplanter. Reinroseheiene i Lokkarfjorden er gitt en midlere verdi godt - mindre godt beite.
Bilde 6. På skredvifter vest i Juhanavag’gi opptrer skrinne utforminger av reinrosehei (PKB).
2e Rishei
Økologi: Risheia finner vi i lågfjellet eller på åpne areal i fjellskogen. På Finnmarkskysten vil rishei forekomme helt ned til sjøen. Vokseplassen krever bedre snødekke enn lavheia, men heller ikke mer langvarig enn at snøen er smelta i juni. Næringstilgangen kan variere fra moderat til dårlig, mens vasstilgangen er moderat.
Bilde 7. På vestsida av Lokkarfjorden finner en grasdominert, beiteprega rishei (PKB).
Arter: Risheia opptrer i flere utforminger der dominansforholdet mellom artene varierer.
Dominerende arter er vanligvis blåbær, smyle, fjellkrekling og dvergbjørk. Andre vanlige arter er skrubbær, skogstjerne og gullris. I botnsjiktet finner vi oftest et dekke av husmoser.
Beitepåvirka areal av rishei får større innhold av grasartene smyle, engkvein og gulaks.
Grasdekning større enn 50% blir registrert med tilleggstegnet g.
Forekomst: Rishei forekommer vanlig i området, både over og under skoggrensa, der den mest opptrer på tørre skredavsetninger. De fleste av forekomstene er usammenhengende og derfor kartlagt som mosaikker mot andre vegetasjonstyper. Grasdominert, beiteprega rishei er kartlagt i Juhanavag’gi og i lia mellom Gammelheimen og fjordbotnen. Rishei utgjør over 18% av
vegetasjonen i beiteområdet.
Beiteverdi: Innholdet av beiteplanter vil variere noe mellom lokalitetene. De fleste risheiene i Lokkarforden består av friske utforminger med smyle og andre beiteplanter, og utgjør godt beite for sau.
ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng
Økologi: Lågurteng opptrer på liknende lokaliteter som grassnøleia, men på steder med bedre næringstilgang. Typen har oftest snøleiepreg med et stabilt, langvarig snødekke, men kan også finnes på steder med mer moderat snødekke. Vanntilgangen er som regel god først i voksesesongen, men kan senere avta på de mest snøleieprega utformingene. Lågurtengene utgjør svært verdifulle beitelokaliteter og bærer ofte preg av langvarig beiting.
Arter: Vegetasjonen er artsrik og dominert av gras, starr og urter og med et mer eller mindre utvikla mosedekke i botnen. Forskjeller i kulturpåvirkning og næringstilgang gjør at arts-sammensetning kan variere. Stivstarr, gulaks og smyle kan forekomme med høg dekning.
Andre karakteristiske arter er fjellrapp, seterrapp, fjellstarr, fjellfiol og fjellfrøstjerne.
Forekomstene i Lokkarfjorden skiller seg fra grassnøleiene ved at de har større grasinnhold
Bilde 8. Innerst i Juhanavag’gi finnes lågurtenger med svært høg beitekvalitet (PKB).
samt forekomst av kalkkrevende arter som er felles med reinroseheia, bl.a. fjellsmelle, rødsildre og gulsildre. Grasrike, beiteprega lågurtenger med innhold av sølvbunke er også typisk.
Forekomst: De største forekomstene ligger inne i botnen av Juhanavag’gi, og er kartlagt som mosaikker med reinrosehei. Her finner en mest av grasrike og beitepåvirka lågurtenger.
Under Råkkalvuonvarri finnes lokaliteter med tynt vegeterte lågurtenger med et urtedominert og artsrikt feltsjikt. Lågurteng utgjør knapt 3% av det kartlagte arealet.
Beiteverdi: Lågurtengene er viktige og gode beiter for sau og rein. I beiteområdet vil typen utgjøre svært godt - godt beite
3b Høgstaudeeng
Økologi: Høgstaudeeng opptrer på steder der jorda har rikelig tilgang på oksygenrikt sige-vann, som i lisider, fuktige senkinger eller langs elver og bekker. Næringstilgangen er moderat til svært god. Snødekket er stabilt, men kan smelte tidlig ut. Dette er den mest produktive av vegetasjonstypene i fjellet. Høgstaudeeng blir også kartlagt nedafor fjellregionen der en
tilsvarende høgstaudedominert vegetasjon uten tresjikt opptrer. Dette kan være skredsoner som strekker seg ned i skogregionen, eller flomutsatte og frostutsatte steder langs bekker og vassdrag.
Arter: Høgstaudeeng i opprinnelig form er dominert av høge urter, bregner og gras.
Skogstorkenebb, ballblom, mjødurt, enghumleblom og fjellburkne er karakteristisk for typen. I områder med jevn beitepåvirkning vil det over tid oppstå ei kultivering ved at grasartene får større dekning samtidig som urter og bregner går tilbake. Særlig sølvbunke og engkvein kan bli dominerende. Også flere grasarter som rødsvingel, seterrapp og gulaks opptrer i slike beitepåvirka utforminger. På fuktige lokaliteter finner en ofte et busksjikt av vierarter, men dette kan være uttynna eller mangle på steder som er sterkt beita.
Bilde 9. Produktive og sterkt grasdominerte høgstaudeenger dominerer den vestre fjordsida (PKB)
Bilde 10. Sterk kulturpåvirkning er karakteristisk for høgstaudeengene i hele beiteområdet.
Noen steder er vegetasjonen i utvikling mot beitevoll. Fra midtre Juhanavag’gi (PKB).
Beiteverdi: Høg planteproduksjon og stort artsmangfold gjør at høgstaudeengene er viktige areal for det biologiske mangfoldet. Som beite utgjør den særlig viktige areal. Den potensielle beiteverdien kan settes til svært god, mens aktuell beiteverdi er avhengig av kulturpåvirkning.
Stor kulturpåvirkning og høg grasdekning er karakteristisk for denne typen i hele beiteom-rådet. De sterkest kultiverte areala er i utvikling mot typen beitevoll, og danner glidende overganger til denne. Mindre beitepåvirka areal har et større innhold av høge urter, bregner og vier. Dette reduserer beiteverdien, men gjelder bare en liten andel av typen i beiteområdet.
Stor vierdekning er markert med tilleggssymbolet s. Grasrike utforminger har fått tilleggs-symbolet g og er gitt skravur på beitekartet for særlig høg beiteverdi.
LAUVSKOG
4a Lav- og lyngrik bjørkeskog
Økologi: Dette er den karrigste av bjørkeskogtypene, og opptrer på godt drenerte avsetninger eller grunnlendt mark. Snødjupna vil være liten til moderat.
Arter: Karakteristisk for typen er ei åpen tresetting med småvokst, ofte flerstamma og kroket bjørk. Undervegetasjonen er sterkt dominert av lyngarter, særlig krekling og røsslyng, men også blokkebær og tyttebær. Bare et fåtall arter av gras og urter inngår i typen. Vanligst er skrubbær, men spredt oppslag av smyle, finnskjegg, skogstjerne og stormarimjelle vil forekomme. Lav- og lyngrik bjørkeskog i Lokkarfjorden er dominert av krekling og blokkebær. Botnsjiktet er dominert av moser, gjerne med et innslag av lav.
Forekomst: Innafor beiteområdet er lav- og lyngrik bjørkeskog kartlagt som noen spredte forekomster omkring bratte flòg nord for Juhanavarri. En større lokalitet ligger på grove skredmasser vest i Råkkalvuonvag’gi. Typen utgjør bare litt over 1% av samla areal.
Beiteverdi: Lav- og lyngrik bjørkeskog har lite av beiteplanter og utgjør mindre godt beite.
4b Blåbærbjørkeskog
Økologi: Blåbærbjørkeskog forekommer på steder der tilgangen på næring og vann er bedre enn i forrige type, og der snødekket er mer stabilt. Dette er den vanligste skogtypen i området.
Den opptrer mest på djupe lausavsetninger med moderat vannforsyning, men også i bratte lier med mindre jorddekke, men som har nok sigevann i grunnen.
Bilde 11. Blåbærbjørkeskog av frisk, grasholdig småbregneutforming. Fra vestsida av Råkkalvuonvag’gi. (PKB)
Arter: Foruten bjørk forekommer innslag av rogn i tresjiktet. Undervegetasjonen som har mye til felles med risheia, er dominert av blåbær, smyle, skrubbær og fjellkrekling. Fugletelg, stormarimjelle, gullris, hårfrytle o.fl. hører til i typen. På steder med god vannforsyning opptrer ei småbregneutforming. Den vesle bregna hengeveng samt en mer variert flora med urter og gras kjennetegner denne utforminga. Her opptrer også engkvein vanlig, og kan dominere der det har vært sterkt beita. Botnsjiktet har nesten alltid et sammenhengende dekke av husmoser.
Forekomst: I Lokkarfjorden opptrer blåbærbjørkeskog i veksling med engbjørkeskog. Typen utgjør halvparten av skogarealet og 14,3% av samla areal.
Beiteverdi: Det aller meste av blåbærbjørkeskogen i Lokkarfjorden består av friske utforminger som har et godt innhold av smyle. Ei småbregneutforming med innhold av
engkvein utgjør en betydelig del av denne skogtypen. Blåbærbjørkeskog i Lokkarfjorden holder en god kvalitet og er satt til godt beite. Grasdominerte areal (4bg) utgjør svært godt beite.
4c Engbjørkeskog
Økologi: Dette er artsrik og frodig bjørkeskog som har mye til felles med høgstaudeeng. I Lokkarfjorden opptrer typen langs lisidene der næringstilgangen og vasstransporten er god.
Arter: Engbjørkeskogen har tresjikt dominert av voksterlig bjørk og undervegetasjon av næringskrevende urter, gras og bregner. Engbjørkeskog består av tre hovedutforminger navnsatt etter artsgrupper og dominansforhold: høgstaudeutforming, storbregneutforming og
lågurtutforming. Kulturpåvirkning som langvarig beiting endrer artssammensetning og visker ut forskjeller mellom disse utformingene. Det blir mindre av urter og bregner samtidig som beitegras får større dekning.
Det aller meste av engbjørkeskogen i Lokkarfjorden er grasdominert og sterkt prega av beiting. De dominerende grasartene er sølvbunke og engkvein. I tillegg inngår rapparter, gulaks, rødsvingel og flere. Andre vanlige arter er skogstorkenebb, ballblom, enghumleblom, mjødurt, marikåper, fjellfiol, jåblom og skogburkne. På tørrere, soleksponerte steder inngår
Bilde 12. Åpen engbjørkeskog med svært høg beitekvalitet følger fjordsida i vest (PKB).
Bilde 13. Det aller meste av engbjørkeskogen i Lokkarfjorden er kulturpåvirka og prega av beiting. Bildet er fra Råkkalvuonvag’gi, der beiteutnyttinga er mindre (FAH).
silkeselje i tresjiktet, og i feltsjiktet mer varmekrevende arter som lifiol, taggbregne og ormetelg, dessuten teiebær, fjelltistel, fjellfrøstjerne o.fl. Engbjørkeskog er en høgproduktiv skogtype og er derfor en viktig ressurs som beitemark, tidligere også utmarkslått.
Grasdekning større enn 50% blir registrert med tilleggssymbolet g.
Forekomst: I Lokkarfjorden opptrer engbjørkeskog vanlig, og dekker 13,4% av landarealet i beiteområdet. Typen utgjør nær halvdelen av skogarealet.
Beiteverdi: Dette er den mest produktive av bjørkeskogtypene. På beitekartet er typen satt som svært godt beite. Dette er vanligvis uttrykk for potensiell beiteverdi da det ”normale”
artsinventaret vil være dominert av høge urter og bregner. Lang tids beiteutnytting har gitt ei kultivering av vegetasjonen, slik at beitegrasarter som regel dominerer areal av denne typen.
Den aktuelle beiteverdien blir derfor satt lik den potensielle.
FUKT- OG SUMPSKOG
8d Rik sumpskog
Økologi: Dette er ei samling av alle skogtyper på forsumpa mark med god næringstilgang.
Rike grasmyrer med tett nok tresetting blir også ført til denne typen. Rik sumpskog er vanlig på flomutsatte områder og på areal med høgt grunnvann langs elver og bekker. Andre
utforminger opptrer i hellende terreng under kildehorisonter med jamn vannforsyning, slik vi finner det i Lokkarfjorden.
Bilde 14. Parti fra rik sumpskog i Juhanavag’gi, den eneste registrerte i beiteområdet (PKB).
Arter: Rik sumpskog er artsrik. Tresjiktet er i regelen godt utvikla, og består av høgvokste vierarter, bjørk og gråor. Busksjikt av vier forekommer. Feltsjiktet består av høge urter, bregner og gras, inklusive arter som er vanlige i engbjørkeskog og gråorskog. I tillegg vokser ulike starrarter og fuktkrevende planter som myrsnelle, sløke, soleihov og stor myrfiol.
Bunnsjiktet er artsrikt og består av kravfulle moser, først og fremst fagermoser og torvmoser.
Rik sumpskog i Lokkarfjorden har tresjikt av svartvier og et feltsjikt dominert av skogrørkvein og sølvbunke, samt et betydelig innhold av kravfulle urter.
Forekomst: Bare én lokalitet på 20 dekar er kartlagt innafor den dyrka marka i Juhanavag’gi.
Noen flere forekomster finnes, men dette dreier seg areal som er for små for utfigurering.
Beiteverdi: Lokaliteten i Juhanavag’gi har et stort innhold av sølvbunke og forekomst av flere gras og andre planter med beiteverdi. Av beitepreg og -spor tyder det meste å stamme fra rein.
Større deler av arealet synes å ha for våt bunn til å være attraktivt for sau. Denne lokaliteten av rik sumpskog er satt som godt - mindre godt beite for sau. For rein vil dette være et verdifullt areal.
MYR
9a Rismyr
Økologi: Denne myrtypen har en artsfattig og nøysom vegetasjon som klarer seg med den næringa som finnes i torva eller blir tilført med nedbøren. De typiske rismyrene finnes i flatt eller lett skrånende terreng og kan ha et mektig torvlag. Mer eller mindre tuedanning er vanlig.
Arter: Vegetasjonen er artsfattig, ensarta og dominert av nøysomme arter. Krekling, kvitlyng, røsslyng, dvergbjørk, molte, bjønnskjegg og torvull er arter som kan dominere rismyrene.
Botnsjiktet består av ei tett matte av torvmoser. Reinlavarter og heigråmose kan dominere på tuer, palser og tørre parti.
Forekomst: I Lokkarfjorden er rismyr kartlagt bare som del av mosaikker med grasmyr, og utgjør ikke mer enn 0,3% av landarealet.
Beiteverdi: Rismyra har lite av beiteplanter og utgjør mindre godt beite.
9c Grasmyr
Økologi: Dette er jordvassmyrer dominert av starr- og grasarter. Utforminga av vegetasjons-dekket vil være påvirka av hvor høgt vatnet står, hvor fort det strømmer (virkning på
oksygeninnhold) og mengda av næringssalt oppløst i vatnet.
Arter: Grasmyrene kan deles inn i utforminger bestemt etter næringstilstanden i jorda. I kart-leggingsområdet finner en intermediære og rike utforminger av grasmyr. I tillegg er kalkmyr registrert, men bare i helt smale soner som ikke lar seg kartfeste. Flaskestarr, nordlandsstarr, duskull, trådstarr, bjønnskjegg og slåttestarr er de viktigste artene, og en eller flere av disse vil dominere feltsjiktet. I Lokkarfjorden inngår sølvbunke, smårørkvein og flere grasarter. Busksjikt, helst av sølvvier og lappvier, forekommer langs myrkanter. Botnsjiktet er godt utvikla og består mest av torvmoser.
I rikmyr kommer det inn mer næringskrevende arter som gulstarr, marigras, fjelltistel, jåblom, teiebær og mange flere. I tillegg kan høgstaudene mjødurt og sløke forekomme. Botnsjiktet består mest av kravfulle bladmoser. Kalkmyr inneholder i tillegg flere kalkkrevende arter.
Typiske arter for kalkmyrer er hårstarr, tvebustarr, gulsildre og myrtevier.
Forekomst: Myr utgjør en liten andel av arealet i beiteområdet, og forekommer bare i de fremste delene av de to dalgangene. Grasmyr er vanligste myrtype og utgjør 1,6% av arealet.