Beregning av innsats (E)

Det første trinnet i beregning av uerinnsats, var å bestemme hvilke fartøygrupper i lønnsomhetsundersøkelsene som skulle inkluderes i analysen. Alle fartøygrupper der garn, juksa, line og snurrevad var viktigste redskap ble tatt med, og plassert under konvensjonell driftsform. Alle fartøygrupper der torsketrål (bunntrål) var viktigste redskap ble tatt med, og plassert under industriell driftsform.

Reke- og industritrål (pelagisk trål) ble ikke tatt med i analysen, selv om redskapene benyttes i industriell drift. Redegjøring for beslutningen følger nedenfor.

Tradisjonelt sett har det blitt fanget svært lite uer med industritrål i områder under norsk jurisdiksjon. I 2003 startet norske industritrålfartøy å melde fra om økende mengder bifangst av uer i internasjonalt farvann i Norskehavet, men det var først i 2006 at det ble fisket direkte. Dette blir utenfor analyseperioden, og det blir derfor misvisende å ha med fartøygrupper som har industritrål som viktigste redskap med i analysen.

Før forsøk med skillerist i tråling etter reker ble påbegynt på begynnelsen av 90-tallet, ble riktig nok en svært stort mengde uer tatt som bifangst i fisket med reketrål. Men i perioden fra 1983-1992, før det ble påbudt med skillerist, var 87 % av bifangsten i antall uer under 25 cm (ICES 2007b). Det er lite trolig at fisk under 25 cm har blitt levert og har blitt en del av fangststatistikken. 23. desember 1988 ble det i følge §11 i Lov om saltvannsfiske m.v. av 3. juni 1983 nr. 40 (saltvannsfiskeloven) forbudt å drive utkast av død eller døende fisk. Før 1989 var det altså lovlig å bedrive utkast av fisk man betraktet som usalgbar. Selv om reketrålerne var pliktet til ikke å bedrive utkast av uer under passende leveringsstørrelse etter at forbudet kom på plass, er det undertegnedes personlige erfaring at utkast ofte skjer også i dag. Siden bifangst av uer i fisket med reketrål etter min mening ikke er en stor del av den offisielle fangststatistikken, ville det ha vært misvisende å ta fartøygrupper med reketrål som viktigste redskap med i analysen.

Etter at jeg hadde definert fartøygrupper under konvensjonell og industriell driftsform for alle år i analyseperioden, bestod det andre trinnet i beregning av uerinnsats av å beregne årlig total innsats for konvensjonell og industriell driftsform. Dette ble gjort ved at total innsats for hver fartøygruppe under de to driftsformene ble beregnet og summert. Fartøygruppenes totale innsats ble regnet ut ved å multiplisere gjennomsnittlig innsats i fartøygruppen med antall fartøy i fartøygruppen.

Siste trinn i beregning av uerinnsats for hele analyseperioden var å multiplisere total konvensjonell innsats med konvensjonell uerfaktor og total industriell innsats med industriell uerfaktor for hvert år.

Beregning av konvensjonell og industriell uerinnsats finnes i Tabell 20 i Anneks.

4.2.1. Standardisering av innsats

Det er et faktum at et fiskedøgn med trål er mer fangsteffektivt enn et fiskedøgn der konvensjonelle redskap blir benyttet. For å gjøre et konvensjonelt fiskedøgn relativt til et fiskedøgn med trål, måtte jeg innføre en standard. Siden det direkte fisket på uer har blitt utført med trål, tok jeg avgjørelsen om at trålere skulle være standard fartøy.

Standard innsats ville da bli fiskedøgn med trål, eller tråldøgn.

For å gjøre effektiviteten av et konvensjonelt fiskedøgn relativ til effektiviteten av et tråldøgn, må man finne et konvensjonelt fiskedøgns relative fiskekraft (FK). Dette kan man gjøre med følgende likning:

!

FK (konvensjonell)= CPUE konvensjonell CPUE industriell

( 69)

Denne metoden for standardisering av fiskeinnsats ble først foreslått av D.S. Robson (1966). Ved å multiplisere konvensjonell innsats med et konvensjonelt fiskedøgns relative fiskekraft, gjøres konvensjonell innsats om til standardinnsatsen tråldøgn.

Standardisering av uerinnsats ble gjennomført med Robsons metode for analyseperioden. Beregninger og standard uerinnsats er vist i Tabell 21 i Anneks.

Eksempelvis viser tabellen for 2005 at konvensjonell uerinnsats var 2 915 fiskedøgn.

Videre var fiskekraften hos et konvensjonelt fartøy 2,19% av fiskekraften hos et industrielt fartøy. Det vil si at fangst tatt i løpet av ett tråldøgn tilsvarer fangst tatt i løpet av

!

1

0,0219 konvensjonelle fiskedøgn.

4.2.2. Teknologisk fremgang i fiskeriene

I fiskeriene, som i annen næringsvirksomhet, har det skjedd en stor teknologisk utvikling. Blant annet har fartøy fått større motorkraft, redskapene har blitt mer fangsteffektive og lastekapasiteten har økt. Et tråldøgn i 1980 viser med andre ord ikke den samme fangsteffektiviteten som et tråldøgn i 2005. For å gjøre et standard tråldøgn i 1980 relativt til et standard tråldøgn i 2005, trengs et mål på teknologisk fremgang i fiskeriene.

Hannesson (1983) beregnet årlig teknologisk fremgang i fisket etter nordøst arktisk torsk med bunntrål til å ligge mellom 2-7%. Flåten (1987) beregnet den årlige teknologisk fremgang i det samme fiskeriet til å ligge mellom 1-4%. Eides (2003) beregninger ligger på 2%.

Siden det direkte fisket etter uer i områder under norsk jurisdiksjon foregikk med bunntrål, vil målene for teknologisk fremgang beregnet for bunntråling etter torsk ovenfor også gjelde for teknologisk fremgang i fisket etter uer, der standardinnsatsen er i tråldøgn.

Det er vanskelig å vite hvilken årlig prosent for teknologisk fremgang man skal benytte for å på best måte nærme seg virkeligheten i uerfisket. Jeg har derfor beregnet årlig standardinnsats justert for teknologisk utviking der årlig teknologisk fremgang varierer fra 0-9% for analyseperioden.

Formel for beregning av teknologisk justert standardinnsats (TJSE):

! årstallet. Y0 er årstallet ved starten av analyseperioden.

Beregnet teknologisk justert standardinnsats finnes i Tabell 22 i Anneks.