2.1.1 Gunnar Haugo i Rauland
Gunnar Haugo driver et småbruk i grenda Vå som ligger mellom Arabygdi og Rauland. Vå er ei fjellbygd som ligger om lag 700 moh. Dette setter sitt tydelige preg på vegetasjonen og kulturlandskapet. Her har jordbruket helt andre forutsetninger enn de man finner i lave-religgende strøk. Haugo har drevet gårdsdrift på dette stedet i 18 år. Han driver i dag med geiter og melkekyr. I tillegg ønsker han nå å spe på driften med litt turistvirksomhet. I dag består Haugos besetning av 35 geiter og totalt 15 storfe. Av disse er det 8 som melker og 7 ungdyr. Hele besetningen til Haugo er av rasen Telemarksfe. Haugo har tidligere drevet med kun NRF, men gikk på åttitallet over til Telemarksfe. Han har avlet frem de fleste av dyrene selv og mener dette er en fordel i forhold til dyrenes lynne.
I dag beiter melkekyrne og fire kalver heime. Tre av ungdyrene beiter hos en nabo litt lengre ned i bygda. Heime går kyrne i to forskjellige hamnehager. Melkekyrne og en kalv går for seg i en inngjerding, mens tre kalver og en ku som skal kalve, går i en annen. Om natten beiter kyrne et annet sted nærmere fjøset. Geitene beiter også heime på gården, men atskilt fra kyrne. Han har egne beiteområder til geitene. Dette betyr at områdene som blir beitet av Telemarksfe ikke er beitet på av geit eller andre dyr. Man kan derfor slå fast at disse beitemarkene kun er påvirket av telemarksfes beitemønster.
Beiteområdet hvor melkekyrne beitet har et areal på ca 15 mål. Det er forholdsvis bratt og har en gjennomsnittlig helling som anslås å være om lag 25°. Det er i tillegg nokså kupert med en liten forhøyning midt i. Det er bare beskjedne mengder med fjell i dagen inne på beitet. Området ligger i en sørvestvendt li. Dette tilsier at det skal være god varmeinnstrå-ling. Beitet har vært gjødslet og fremstår som frodig. Det er også middels fuktig på områ-det. Det er et naturbeite som ikke har vært pløyd eller sådd. Hele beitet er jevnt beitet og det er ikke mulig å registrere steder som står ubeitet som følge av det kuperte terrenget.
Feltsjiktet er i snitt ca 30 cm høyt. Dette sjiktet er til dels dominert av sølvbunke uten at dette er veldig fremtredende. Engsoleie og skogstorknebb er også dominerende arter i felt-sjiktet og preger beitemarka. Her finnes også betydelige mengder med marikåpe. I sin hel-het fremstår beitet som i overkant av middels artsrikt, og det ble funnet over 50 arter totalt.
Heriblant fant jeg blant annet småengkall, kjerteløyentrøst og flekkmarihand.
Tresjiktet har en dekningsgrad på under fem prosent i dette området. Trærne er forholdsvis unge. Alle trærne er særdeles sterkt beitet. Mange steder er de også blitt strippet for bark.
De aller fleste vil ikke klare seg, og står igjen som døde med tørre greiner. Det var bare trær som var så høye at de var ute av rekkevidde for kyrne som hadde lauv igjen, og da bare i den øverste krona. Der det var tynne stammer som var bøyelige, var også lauvet i den øverste krona tatt. Det fantes selje, vier, bjørk, rogn og osp på området. Det var ikke mulig å registrere noen forskjell i hvordan disse var beitet.
Kantvegetasjonen er preget av vier, selje og bjørk i tresjiktet. Feltsjiktet var artsrikt med bla. småengkall, tiriltunge, hårsveve, rødknapp, blåklokke, gulskolm, engsmelle, rød jon-sokblom, kratthumleblom og tepperot. Særlig fremtredende var geitrams og tyrihjelm sam-men med ryllik og skogstorknebb. Mengden av orkideen flekkmarihand var også påfallen-de. I følge NINA’s Vegetasjonstyper i Norge kan dette beiteområdet føres inn under G 13, frisk, næringsrik ’natureng’, skogstorknebb-eng.
Beiteområdet hvor resten av besetningen gikk var på mange måter veldig likt området som er beskrevet her. Det er på samme størrelse, og også om lag like bratt og kupert. Artsam-mensetningen er lignende uten at det ble studert inngående. Den eneste synlige forskjellen var at trærne som stod her var større og hadde utviklede kroner. Disse stod imidlertid så høyt at kyrne ikke kunne nå dem. Der var ingen forekomster av kratt og busker. Feltsjiktet var noe mer nedbeitet.
2.1.2 Aslak Snarteland i Fyresdal
Aslak Snarteland driver med melkeproduksjon på gården sin i Fyresdal. Gården ligger nordvendt ned mot Fyresvatnet. Landskapet rundt er preget av sandbanker og furumoer. I området bak gården finner du Fyresdalsheiene. Gården ligger på rundt 300 moh.
Aslak har en stor besetning på totalt 65 dyr. Av disse er det 19 som melker i dag. Tre kuer går med kalv. Utenom dette er 12 kalver og resten ungdyr. Åtte av melkekyrne er av rasen NRF, tre er 50% NRF og 50% Telemarksfe. Resten av besetningen er reinrasa Telemarksfe med unntak av ei kvige og to kalver som er sida trønderfe. I tillegg til kyr driver han med sau. Det finnes også noen hester på gården.
Aslak overtok gården etter faren i 1990. I begynnelsen hadde han kun NRF på båsen. Men allerede i 1991 fikk han sin første telemarkskvige. Etter dette har han sakte, men sikkert lagt om drifta til å ha hovedtyngde på Telemarksfe. Fikk i 1998 melkekvote på historisk grunnlag. Dette innebærer at han må basere melkeproduksjonen sin på Telemarksfe. Han kommer på sikt til å legge om til å drive kun med Telemarksfe. Men dette er ikke noe som kan skje over natten. Tilgangen på telemarkskviger er dårlig, og det er mange om beinet.
Han er og avhengig av å få tak i gode dyr for å få drifta til å lønne seg. Han har også vært uheldig å få mange oksekalver. Noen av disse er solgt som livdyr. Dette gjør at omlegging-en tar litt lomlegging-engre tid omlegging-enn han hadde planlagt.
Melkekyrne og noen kviger går heime i tilknytning til gården og beiter. De går fritt og kan bevege seg på et stort område. Om natta går de innegjerdet på raigras. Snarteland har også et nedlagt småbruk som ligger på en høyde over gården. Her har han gjerdet inne om lag 150 mål. Der er det ryddet og skåret ned en del skog. Han har også sprøytet noe. Målet er å restaurere det gamle kulturlandskapet og gjenskape atmosfæren som en gang fantes der. Et viktig ledd i ryddingen er nå beiting. Hele sommeren beites det av 8-9 ungdyr. Dette fordi disse, i følge Snarteland, tar mest lauv. Om høsten beites det av hest. Dette er hensiktsmes-sig fordi hesten også kan brukes til arbeid i tillegg til at den utfyller kyrne beitemeshensiktsmes-sig.
En del ungdyr av telemarksrasen er også leid bort som beitedyr om sommeren. Dette til folk som ønsker å holde gammel jord åpen og i hevd. Disse passer dyrene om sommeren og tar ansvaret for gjerder osv. Før hadde Snarteland dyr på beite hos folk, men det ble for mye å holde styr på. Derfor mener han at dette er en fin ordning. Det er kanskje et eksem-pel til etterfølgelse, og en ny nisje for bønder med Telemarkskyr?
Området der melkekyrne beiter er uavgrenset. De har tilgang til lauv og beite i en skog-kledd, nokså bratt li. I tillegg har de tilgang på ca 40 mål innmark. Innmarka er helt slett uten kuperte områder. Snarteland er som andre bønder avhengig av at kyrne melker godt, og mener det derfor er nødvendig med godt beite. Der er også en furumo med innslag av
gran i tilknytning til beitemarka. Innmarka grenser ned til Fyresvatnet hvor kyrne har mu-lighet til å drikke og vasse.
Innmarksbeitet blir tidlig om våren beitet ned av hest. Hesten beiter sølvbunke dersom den blir tatt tidlig nok. Dette er med på å holde sølvbunke nede, og de karakteristiske tuene man ofte finner på storfebeiter uteblir. Vår og høst beiter sau stykket sammen med kyrne.
På sommeren beites det kun av storfe.
Innmarka er et fulldyrka kulturbeite. Det ligger på en sandbanke som grenser ned mot van-net. Innmarksbeitet er delt i tre deler som kyrne beveger seg fritt i mellom. Stykket er mid-dels fuktig til tørt. Det er både gjødslet og kalket. I tillegg er det pløyet og sådd.
Den første delen er preget av å være nylig pløyet. Her dominerer rumexarter, ugressbalder-brå og meldestokk. Stykket er artsfattig. I denne delen er feltsjiktet ca 30 cm høyt. I den midtre delen av beitet har feltsjiktet den samme høyden. Men artssammensetningen er dramatisk endret. Her er det gras og ikke urter som dominerer i feltsjiktet. Arter som eng-rapp og timotei er dominerende. Denne andre delen av beite er også relativt artsfattig. I den siste delen av innmarka er feltsjiktet betydelig kortere. Det bærer tydelig preg av å være mer intensivt beitet. Om dette skyldes valgfrihet, eller at det har vært avgrenset som beite vites ikke. Selv om den siste forklaringen nok er overveiende sannsynlig. Artssammenset-ningen her er nokså lik den i den midtre delen.
Det er overraskende lite engsoleie på hele innmarka. Dette skyldes nok at sauene beiter stykket om våren. De beiter også rundt rukene der ikke storfe beiter. Alle lauvtrærne som stod i tilknytning til innmarka var tydelig beitet slik at det stod nakne stammer med lauv-kroner i toppen. Det dreide seg her i hovedsak om bjørk. Disse var tydelig beitet så langt opp at det er utelukket at det er sau som har beitet dem. Men siden innmarka også blir bei-tet av hest på våren kan man ikke si med hundre prosent sikkerhet at det er storfe som har beitet disse .Det er også forekomster av mindre busker med lauv. Det er tegn til at disse også er beitet på.
Skogen er dominert av gran og furu. Det er også innslag av lauvtrær som rogn, bjørk, selje og osp. I feltsjiktet finner man en del bærlyng, stormarimjelle, smyle, blåtopp og einstape.
Det finnes en del etasjemose i bunnsjiktet. Skogen som ligger i lia er forholdsvis bratt og kupert.
Mellom den skogkledde lia og den slette innmarka går det en asfaltert vei. I kanten av den-ne finden-nes som forventet en langt mer artsrik vegetasjon enn den man finden-ner ute på beite-marka. I vegetasjonen i vegkanten finner man arter som gjeldkarve, følblom, rødknapp, engsmelle og blåklokke. Denne vegetasjonen har også kyrne adgang til å beite. Det er ikke synlige spor etter beiting på denne. Dette kan skyldes at kyrne blir forstyrret av trafikken på veien og ikke liker å oppholde seg der.
Beiteområdet i sin helhet opplever ikke et stort beitetrykk på grunn av at dyrene har nær-mest ubegrenset med plass. Innmarksbeitet er også kraftig og næringsrikt slik at kyrne ikke er presset med hensyn formengde til å finne andre beitelokaliteter.
2.1.3 Leiv Bjørge i Seljord
Leiv og Solrun Bjørge driver gården Nordigard Bjørge, som ligger i sentrum av bygda Sel-jord, omkranset av høye, bratte fjell. På gården driver man hovedsakelig med turisme. I tillegg til dette driver man med melkeproduksjon på et noe beskjedent nivå. På gården har man i tillegg til storfe, både sau og hest, samt høner. Besetningen består av totalt 10 mel-kekyr og i tillegg en del kalver og kviger. Av disse er seks reinrasa Telemarksfe, to NRF, en Jarlsbergku, en er 50% Telemarksfe og 50 % sida trønderfe. Bjørge har i likhet med andre vært uheldig og fått en del oksekalver. Disse skal selges som livdyr. Han ønsker å gå over til en rein telemarksbesetning, men dette viser seg vanskelig å få til pga den dårlige tilgangen på kviger.
Leiv Bjørge overtok gården etter faren sin. Han drev i sin tid med Telemarkskyr, men gikk raskt over til NRF da denne rasen ble introdusert. På åttitallet gikk Bjørge tilbake til å drive med Telemarksfe.
Kyrne har den første delen av sommeren beitet på fulldyrket kulturbeite. Her har det ikke vært oppslag av trær. Det har her og vært stripebeitet. I midten av juli, ble kyrne slept på store våtmarksområder ned mot Seljordsvannet. Her er det oppslag av or. Dette blir ikke beitet av kyrne. Sauene beiter på fjellet, og ikke sammen med kyrne. Det hender derimot at fjordingen går sammen med dem.
For to år siden startet Bjørge det møysommelige arbeidet med å restaurere gammel kultu-reng i området bak gården. Dette har foregått ved at han har ryddet med handmakt og til dels beitet området med Telemarksfe. Han også sprøytet deler av området. Han har videre planer om å få inn hogstmaskin og lastbærer for å få bukt med skogen. Deretter vil han beite med geit i håp om at de vil beite på ungplantene av or. Målet er å få dette arealet brukbart som beiteområde for storfe. Han har også beitet der med Telemarksfe.
Området som er ryddet ligger i en sørvest vendt li. Der er bratt og veldig kupert. En gjen-nomsnittlig helning kan ligge på om lag 20°. Her er verken gjødslet eller kalket. Det ryd-dede området er preget av en varmekrevende lauvskog. Her er frodig vekst. Det er kraftig oppslag av trær etter ryddingen. Dette er å vente ettersom rotsystemet råtner og har en sterk gjødslende effekt .Området er lite beitet, og det er ikke synlige spor etter beiting på lauv.
Ask og til dels hengebjørk er dominerende i tresjiktet. Men der finnes også lønn, hegg, hassel, gråor og noe barskog. Her finnes et rikt busksjikt med bringebær og nyperose.
Felt-sjiktet er dominert av urter, men her finnes og en del gras. Den kan føres til vegetasjonsty-pe D6 i følge NINAs vegetasjonsklassifisering.
2.1.4 Anne Årmot Anundskås på Gavlesjå, Lifjell
På vinterstid driver Anne Årmot Anundskås med melkeproduksjon på gården sin på Ørvel-la i Notodden kommune. Dette har hun holdt på med i 10 år. Besetningen hennes besto opprinnelig kun av rasen NRF. Men det gikk ikke mer enn kun et par år før hun forsiktig begynte å legge om til en drift av Telemarkskyr. Med smått og stort, teller nå besetningen 16 dyr. Av disse er det 8 som er reinrasa Telemarksfe. Resten av dyrene er NRF, med unn-tak av et par som er blanding mellom Telemarksfe og raudkolle. På grunn av at Anne har vært uheldig og ikke fått inseminert noen av kyrne, er det kun fem kuer som melker i dag.
Akkurat som de andre bøndene har Anne vanskeligheter med å få tak i dyr. Dette gjør det vanskelig å drive. Det er også problematisk å få tak i gode dyr.
På våren og høsten beiter dyrene hjemme i tilknytning til gården. De blir da sluppet på beite i slutten av juni. De går da på beite hvor de har tilgang på lauv. På sommeren flyttes dyrene til stølen Gavlesjå. Denne ligger på Lifjell, på siden mot Notodden. Stølen ligger oppe på fjellet på ca 670 moh. Her har det vært drevet kontinuerlig med seterdrift i mange generasjoner.
Dette betyr at landskapet gjennom mange år har tilpasset seg beiting med både sau og da spesielt storfe. Her selger Anne rømme, smør og prim, og lager rømmegrøt til fotturister.
Kyrne går fritt på stølen og beveger seg på et ganske stort område. I år kom Anne opp på stølen 8. juli. Hun reiser ned igjen 25.august. Tidligere har hun vært på stølen til begynnel-sen av september, men i år skal det laftes ny fjøs og hun må reise ned tidligere. På stølen tar hun inn melkekyrne i 5-6 tida og melker dem. De står så inne om natta. Resten av be-setningen går ute hele døgnet.
Området rundt stølen beites med både kyr og sau. I sommer har det også vært en hest der.
Stølsbakken er ganske flatlendt, og grenser ned mot et vann. Det finnes en del krattskog av bartrær ikke langt fra stølen. Der er også noe bjørk og vierkratt. Et interessant trekk ved vegetasjonen er en synkende gradient av lauvtrær i retning av stølen. I det umiddelbare nærområdet til stølen, finnes det nesten ikke lauvtrær i det hele tatt. De oppslagene av trær som eksisterer her, bærer tydelig preg av å være beitet. Dette er naturlig ettersom dyrene vil oppholde seg i området rundt stølen mye av tiden. Det kan være vanskelig å bestemme om det er saue- eller storfebeiting som forårsaker denne gradienten. Det ble imidlertid observert trær som var beitet så høyt opp at dette ikke kan ha vært utført at sau. I og med at kyrne kommer til stølen for å melkes, har disse en større tilknytning direkte til stølsområ-det. Dette gjør det overveiende sannsynlig at det er storfes beitemønster som står bak den-ne gradienten. Hesten har vært inngjerdet og gått på et avgrenset område. Den har og kun vært på stølen denne sesongen. Merkene på vegetasjonen er imidlertid langt eldre slik at vi kan se bort fra at hesten har påvirket beitelandskapet.
Feltsjiktet rundt stølen er om lag 15 cm høyt. Det er middels fuktig og ugjødslet. Vegeta-sjonen er sterkt dominert av finnskjegg. Det er generelt nokså artsfattig. Fant også noe gu-laks, sauesvingel, engkvein og stivstarr. Denne vegetasjonstypen kan klassifiseres som G5a i henhold til NINA. Områdene rundt stølsbakken er dominert av furuskog, med noe einer.
Det er også innslag av vier, selje og bjørk. I feltsjikt finner vi her bla multer.