Del I Meldingsdel
6.3 Behandling av saker der de
saker, mens det er saksbehandlingskøer på andre steder i rettskretsen. Et krav om minimums-bemanning vil i slike tilfeller videreføre effektivi-seringspotensialet Riksrevisjonen påpeker i sin rapport, og motvirke hensikten med større retts-kretser.
Slik departementet ser det er det en regel om behandling av saker der de geografisk hører hjemme som vil være avgjørende for å sikre at det opprettholdes aktivitet på samtlige rettssteder, og slik bidra til å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne den samme nær-heten til domstolene som i dag. Departementet foreslår på bakgrunn av ovennevnte ikke å innføre en lovbestemmelse som gir adgang til å fastsette bestemmelser om minimumsbemanning.
6.3 Behandling av saker der de
Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet støtter forslaget om en hovedregel om at saker skal behandles der de geografisk hører hjemme, forutsatt at hovedrege-len sikrer stor fleksibilitet – særlig i de større og komplekse sakene. Fakultetet påpeker at dersom et flertall av de berørte partene mangler tilknyt-ning til det rettsstedet som saken har nærmest til-knytning til, eller begge partene representeres av en advokat som har sitt kontor et annet sted, kan det være mer praktisk og økonomisk å gjennom-føre rettsmøtene på et annet rettssted i rettskret-sen, og viser til at i sivile saker er det naturlig at partene kan avtale et annet rettssted i tråd med reglene i tvisteloven kapittel 4.
Nedre Buskerud jordskifterett støtter forslaget, men «likevel ikke uten frihetsgrader – da dette vil være kjernen i utnyttingen av ressursene».
Glåmdal tingrett er enig i at det bør gis en hovedregel om at sakene skal behandles der de geografisk hører hjemme med utgangspunkt i de tidligere rettskretsene, og mener det bør stilles strenge vilkår for hva som kan begrunne unntak – strengere enn hva som kreves for lagmanns-rettene etter domstolloven § 18. Tingretten frem-hever at domstolens reisebudsjett ikke bør være tilstrekkelig grunn til å flytte saker.
Nordland politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) trekker frem egne erfaringer med at hvor det omtvistede forhold har skjedd noen gan-ger ikke har vært avgjørende for hvilket rettssted som velges, og viser til at i 2018 ble minst 27 hovedforhandlinger som geografisk var tilknyttet Mosjøen som rettssted likevel berammet i Sand-nessjøen, og at det samme skjedde med minst 24 hovedforhandlinger i 2019. Videre peker politidis-triktet på at enedommersaker, slik som tilståelses-saker, førerkortbeslag, besøksforbud, prøving av beslag o.l., i all hovedsak går ved hovedsetet i rettskretsen. Dette innebærer at publikum må reise til dette stedet, og politidistriktet mener at med et dårlig utbygd kollektivtilbud i store deler av landet vil det kunne innebære at de som ønsker sin sak prøvd ikke får gjort dette i praksis, for eksempel ved førerkortbeslagsprøving. Politidis-triktet mener derfor det bør lovfestes at saker skal føres for det rettsstedet som ligger geografisk nærmest der handlingen har skjedd. Samtidig peker politidistriktet på at dersom rett settes på et rettssted hvor det ikke er mulig å frakte varetekts-fanger daglig mellom rettssted og fengsel, løses dette med hotellovernatting for varetektsfangen med politivakthold gjennom natten. Dette er ifølge politidistriktet svært ressurskrevende for politiet og dessuten ikke gjennomførbart for alle fanger.
Det bør derfor etter politidistriktets oppfatning åpnes for unntak fra hovedregelen hvor saken skal føres for det rettssted som er nærmest hvor saken har sitt utspring, i de tilfellene hvor tiltalte eller sentrale vitner er fengslet. Slik tilfeller bør etter politidistriktets mening avholdes ved et retts-sted hvor fengsel er tilgjengelig.
Troms politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) mener lignende at i de tilfellene til-talte soner eller er varetektsfengslet, bør det lov-festes at hovedforhandlingen skal gå der påtale-myndigheten gir anvisning på/fremstilling av til-talte lettest kan skje. Politidistriktet viser til at poli-tidistriktet de senere år unntaksvis har hatt hoved-forhandlinger over flere dager hvor tiltalte daglig transporteres 5–6 timer. Dette har ifølge politidis-triktet vært en stor belastning for tiltalte og med-ført betydelig kostnader for politidistriktet, både økonomisk og i form av svekket beredskap og tapt produksjon.
Med de ferske erfaringene fra politireformen er ikke Namdal regionråd betrygget av at for-slaget fra departementet om en hovedregel om at saker skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen hvor saken geografisk hører hjemme vil ivareta hensynet til å bevare kompetanse-arbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne nærhet til domstolene.
Nordmøre tingrett mener en regel om behand-ling av saker der de geografisk hører hjemme inne-bærer en økonomisk merkostnad for domstolene og en økt menneskelig belastning for dommerne, og vil føre til dårligere ressursutnyttelse i form av økt reisetid, økte reiseutgifter og slitasje på dom-merkorpset. Det vises til at færre saker behandles der saken geografisk hører hjemme på grunn av ABE-reformen og fokus på saksbehandlingstid, og at rett i stedet blir satt i rettens lokaler til tross for at de fleste aktører er hjemhørende i andre deler av rettskretsen. En uttalt hovedregel kan dermed, ifølge tingretten, faktisk bli en unntaksregel.
Stavanger tingrett vil advare mot at det for-skriftsfestes en ordning om at saker som hoved-regel skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen der de geografisk hører hjemme, og mener dette vil skape unødige hindringer for rasjonell drift. Fosen tingrett og Sør-Trøndelag ting-rett er av samme oppfatning, og viser til at domsto-lene normalt vil ha som utgangspunkt at sakene så langt som mulig behandles der partene ønsker.
Akademikerne er opptatt av at det ikke gis for absolutte regler om hvor saker skal behandles, fordi det må være adgang til å ta også sikkerhets-messige hensyn ved vurderingen av hvilket retts-sted som skal benyttes.
Advokatmiljøet på Hokksund, Kongsberg og Vikersund mener forslaget ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe ulempene med endringer i retts-kretsene.
6.3.4 Departementets vurdering
Mot forslagene til strukturendringene i første-instans beskrevet i meldingsdelen har flere høringsinstanser innvendt at det er en risiko ved forslagene for at de mindre rettsstedene vil ned-prioriteres, og etter hvert stå i fare for å bli lagt ned. Et sentralt hensyn bak den anbefalte struk-turreformen er å sørge for at domstolenes bru-kere fortsatt skal ha og oppleve nærhet til dom-stolene, og at rettsstedene derfor skal bestå. En hovedregel om at saker som utgangspunkt fort-satt skal behandles på de rettsstedene de behand-les i dag, vil bidra til dette. Selv om en slik regel i noen grad vil påvirke domstolenes fleksibilitet, slik blant andre Stavanger tingrett og Sør-Trønde-lag tingrett peker på i sine høringssvar, er en slik regel etter departementets vurdering hensikts-messig for å sikre fortsatt drift på det enkelte rettssted. Av hensyn til behovet for fleksibilitet i domstolene, bør det imidlertid ikke oppstilles en for streng hovedregel om behandling på sakens geografiske hjemsted.
Etter departementets vurdering gir ikke dom-stolloven § 19 femte ledd adgang til å fastsette bestemmelser om hvor i rettskretsen en sak skal behandles, slik som foreslått i høringsbrevet.
Domstolloven § 19 omhandler bemanningen i tingrettene og organiseringen internt av denne bemanningen, ikke den stedlige innretningen av saksavviklingen. Femte ledd viderefører sammen med tredje ledd en tidligere bestemmelse i dom-stolloven § 11 annet ledd, som lød: «Har herreds- og byretten flere medlemmer, fordeler dom-stolens formand forretningene mellem dem efter regler, som Kongen gir», se Ot.prp. nr. 25 (1994–
95) s. 30–31. Gjeldende § 19 femte ledd gir altså hjemmel til å regulere den interne fordelingen av saker mellom dommere innad i den enkelte dom-stol i forskrift, jf. tredje ledd, ikke mellom retts-steder innad i domstolen. Departementet foreslår derfor en ny presisering i femte ledd, hvor det fremgår at myndigheten til å gi nærmere regler om fordelingen av sakene i tingrettene også omfatter myndighet til å gi bestemmelser om for-delingen mellom rettsstedene.
Som oppfølging av forslaget i høringsbrevet vil det med hjemmel i domstolloven § 19 femte ledd bli fastsatt i forskrift at saker i førsteinstans i alminnelighet skal behandles på rettsstedet i den
delen av rettskretsen hvor saken geografisk hører hjemme. Det innebærer at sakene i utgangspunk-tet skal behandles på det rettsstedet der de ville ha blitt behandlet dersom man beholdt dagens struktur, med utgangspunkt i hvilken rettskrets den enkelte kommune tilhører i dag. I tilfellene hvor enkeltkommuner etter anbefalingen om ny struktur skifter rettskrets, slik som for eksempel Hamarøy kommune, som skifter rettskrets fra dagens Ofoten tingrett, en tingrett som det anbe-fales at skal tilhøre nye Midtre Hålogaland ting-rett, til nye Salten tingting-rett, bør det tas utgangs-punkt i blant annet hvilket rettssted som ligger geografisk nærmest for den aktuelle kommunen.
Ved den konkrete vurderingen av hvilket rettssted det er naturlig og hensiktsmessig å behandle en sak ved, bør domstolen i alminnelighet se hen til blant annet partenes og de øvrige aktørenes bosted og arbeidssted, partenes og aktørenes synspunkter, geografiske og kommunikasjons-messige forhold og kapasiteten og fasilitetene ved rettsstedene. Forskriftsbestemmelsen vil sikre at driften på det enkelte rettssted samsvarer med saksinngangen, slik Domstoladministrasjonen påpeker i sitt høringssvar.
Særlig for jordskifterettene er nærhet et sen-tralt hensyn. Befaring er en vanlig del av behand-lingen i jordskifterettene, og det er ikke uvanlig at jordskifterettene setter rett i kommunale byg-ninger og grendehus, av hensyn til nærhet til den aktuelle eiendommen. Etter jordskifteloven § 2-2 gjelder domstolloven for jordskifterettene når ikke annet er bestemt, og i Prop. 101 L (2012–
2013) er det forutsatt at blant annet de organisato-riske bestemmelsene om tingretten i domstol-loven §§ 19 til 25 skal gjelde også for jordskifte-rettene. Den nye forskriftsbestemmelsen vil gjelde både for tingrettene og jordskifterettene, i tråd med denne forutsetningen.
For å bevare den nødvendige fleksibiliteten vil det i forskriftsteksten presiseres at saker kan behandles andre steder i rettskretsen når dette er hensiktsmessig. Utgangspunktet om behandling der saken geografisk hører hjemme vil dermed ikke være til hinder for at saker kan gå ved andre rettssteder i rettskretsen. For eksempel der hen-synet til habilitet eller ressursutnyttelse tilsier det, hvor hovedregelen vil påføre partene eller tiltalte uforholdsmessig lang reisevei, herunder i forbin-delse med fengslinger og fengslingsforlengelser, eller hvor partene eller andre involverte påføres store reiseutgifter, vil saken kunne overføres til et annet rettssted i rettskretsen. I denne vurde-ringen bør det, slik flere høringsinstanser har påpekt, ikke bare tas hensyn til domstolenes
res-sursbruk, men også partenes ressursbruk. Å sette rett på et mindre rettssted med ledige lokaler og kapasitet kan for eksempel være tid- og ressurs-besparende for partene selv om saken i utgangs-punktet hører geografisk hjemme ved et større rettssted med mindre kapasitet. Den foreslåtte ordningen forutsetter at alle dommerne som utgangspunkt må behandle saker på alle steder i
rettskretsen, særlig av hensyn til spesialisering.
Dommerne må derfor påregne noe økt reisevirk-somhet innenfor de nye rettskretsene. Den nye hovedregelen er for øvrig ikke til hinder for at det settes rett i andre lokaler enn rettslokalene når det er hensiktsmessig, jf. domstolloven § 25 fjerde ledd.