I dette kapitlet skal vi se nærmere på barneverntjenestens vurderinger i møte med skeive barn og unge, og hvilke tilnærminger og tiltak som benyttes i disse sakene. Dette inkluderer også hvorvidt noe gjøres annerledes, eller om behovene vurderes annerledes, i saker hvor barn og unge bryter med normer for kjønn og seksualitet, og eventuelle begrunnelser for dette. Kapitlet bygger hovedsakelig på intervju med saksbehandlere og ledere i barneverntjenester samt data fra breddeundersøkelsen, men vi har også brukt noe fra intervjuer med ansatte på institusjoner og botiltak der dette er relevant. Der det er ansatte på institusjoner/botiltak som siteres er dette oppgitt.
I Norge eksisterer det ingen studier som belyser hvordan barneverntjenesten og ansatte i barnevernet møter skeive barn og unge og deres familier. Det foreligger noen få studier av dette fra andre land, men disse er fra lite sammenlignbare systemer og gir begrenset overføringsverdi til funnene i denne studien. Samtidig kan det være verdt å merke seg at det i andre land lenge har vært påpekt at barnevernets tiltak ikke møter skeive barn og unges behov (Sullivan, 1994).
Rosenwald (2009) mener barnevernet i større grad burde inkludere kjønns- og seksualitetsperspektiver i risikovurderinger og veiledning til familier, samt jobbe for en økt integrering av kjønns- og seksualitetsmangfold i tjenestene generelt. Dette er i samsvar med målene for Regjeringens nasjonale handlingsplaner i Norge de siste ti år. I Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012 formuleres det eksplisitt at det er et overordnet formål at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt) skal få et tilbud fra familievern- og barnevernstjenestene som er likeverdig med det andre tilby. Dette skulle blant annet inkludere et mål om mainstreaming av lhbt-perspektivet i de ordinære tjenestetilbudene og i personal- og mangfoldspolitikken.
Barnevernets vurderinger av behov og utfordringer
En viktig del av saksbehandlernes arbeid består i å vurdere barn og unges behov og utfordringer og hvilke tiltak som eventuelt bør iverksettes. Barnevernets vurderinger av hva som er barnets eller familiens utfordringer vil være førende for hvilke tiltak som skal iverksettes og hvordan tiltakene og hjelpen innrettes. For å ha mulighet til å gjøre gode vurderinger innhenter ansatte informasjon fra både barn/unge, foreldre og andre relevante aktører som kan belyse barnets situasjon. I intervjuene kommer det frem at det kan være en utfordring å få frem informasjon om at barna er skeive, og at det som regel tar litt tid. I noen saker er dette veldig relevant og kan bidra til både endret forståelse for utfordringene hos barnet og/eller familien, og ansatte opplever at de kan gi bedre hjelp når de vet. I andre saker kan dette spille mindre rolle og kan oppleves ikke å være en viktig del av saken. Denne kommentaren fra spørreskjemaet i breddeundersøkelsen er ett eksempel:
Jeg syns det er viktig å ikke skille ungdommer og barn med seksuell orientering eller kjønnsidentitet utenom normen fra andre barn/ungdom/saker, dersom ikke innholdet i saken krever det. For meg handler det om å behandle alle som mennesker uansett hvem de er, men jeg syns det er viktig med en avklaring av hvilke ønsker/forventninger de selv har til oss før jeg går i gang med arbeidet. Jeg legger gjerne til rette dersom det er behov for det, men ellers har jeg ikke opplevd at deres identitet er noe som krever mye oppmerksomhet i sakene. I mine saker har det hittil ikke vært et stort tema for ungdommene.
Oppleves temaet relevant i undersøkelses- og tiltaksarbeidet?
Som vist i den mer generelle diskusjonen om temaets relevans i kapittel 3, finner vi at flere ansatte mener at dette ikke er et relevant tema fordi det ikke spiller noen rolle for barnevernssaken hvorvidt barn og unge bryter med normene for kjønn og seksualitet. Som oftest kommer dette opp i intervjuer og samtaler med ansatte som har liten eller ingen erfaring med å møte skeive barn og unge. Det har vært ulike meninger om hvorfor teamet ikke er relevant eller viktig, men det har i hovedsak vært to begrunnelser som har gått igjen. For det første mener noen at det å være skeiv i seg selv ikke gjør at man kommer i barnevernet, og at det derfor ikke er nødvendig å tillegge dette vekt med mindre det er et relevant aspekt i saken. Den andre begrunnelsen handler om at det alltid skal gjøres individuelle vurderinger, og at det derfor ikke er behov for å ha et særskilt fokus på dette. Begge argumentene har i størst grad vært knyttet til barn og unge som er homofile, lesbiske eller bifile, mens ansatte i større grad ser dette som et relevant tema hvis det er snakk om barn som bryter med normer for kjønn eller kjønnsuttrykk.
Ut fra intervjuene ser det ut til å at det oppfattes som «greit» og «uproblematisk» å være homofil, bifil eller lesbisk, og at dette har blitt mer akseptabelt i samfunnet og blant foreldre, venner osv. Dette gjør at ansatte kan tenke at det ikke er nødvendig å ta hensyn til dette, samtidig som det i intervjuer rundt konkrete enkeltsaker kommer frem at det likevel kan ha betydning fordi det er en viktig del av ungdommens identitet og innimellom også årsak til konflikter mellom barn og deres omsorgspersoner.
Det å bryte med etablerte kjønnsnormer oppfattes derimot av de fleste ansatte å være mer utfordrende for ungdommene, også uavhengig av andre utfordringer og omsorgssituasjon. Noen mener det likevel ikke er relevant for det arbeidet barnevernet skal gjøre og for deres vurderinger, da det først og fremst er omsorgssituasjonen de skal vurdere – ofte forstått som vurdering av foreldrefunksjon. Dette gjelder igjen i all hovedsak personer som ikke har erfaring med å jobbe konkret med skeive barn og unge.
Videre finner vi at ansatte som har erfaring med å jobbe med skeive barn og unge oftere tillegger dette relativt stor vekt når de skal forklare utfordringsbildet hos barnet eller i familien. Dette betyr ikke at det å være skeiv i seg selv har ført til at barnet er i barnevernet, men det påpekes at det kan ha vært en medvirkende årsak, samt at det kan føre til en ekstra sårbarhet eller særlige behov hos barnet. Det handler da i hovedsak om hvordan de blir møtt av samfunnet rundt (familie, venner, lærere etc.) eller hvordan de har fryktet eller frykter å bli møtt.
Det er jo ikke seksualiteten i seg selv som gir problemer. Det er jo hvordan man selv forholder seg til den, hvordan andre forholder seg til den, og i noen tilfeller kanskje hvordan man frykter at andre skal forholde seg til den.
1: Vi tar jo ikke inn ungdom her som kun tas inn fordi det er, eller sjeldent da, fordi man er homofil for eksempel. Men det er noe med at hvis de ikke klarer å snakke sammen hjemme og man har prøvd veiledning eller foreldrene er helt… at det bare på en måte er krangling og ungdommen ikke bor hjemme og bare er ute (…) 2: De unndrar seg omsorgen fordi foreldrene ikke takler å ha et homofilt barn (…)
Flere snakker også om at det å ikke snakke om eller tematisere kjønn og seksualitet kan bidra til usynliggjøring, som to av ansatte i barneverntjenesten sa:
Det er en fare for at man tenker at vi aksepterer jo at folk er homofile, og i en sånn type holdning er det jo en fare for usynliggjøring. Fordi det også handler om å tematisere ulikheter, og åpne for at man kan være ulik.
Altså, hvis man ikke graver og er bevisst i forhold til spørsmål og jobber med dette, så er det veldig mange som går under radaren, og der tenker jeg hvis vi skal hjelpe en 15-åring (…) så må vi vite om det, ikke sant?
Gjennom å ikke tematisere mener noen av de ansatte at opplevelsen av å være annerledes også kan forsterkes og at det kan bidra til en opplevelse av stigmatisering hos ungdommene. En annen utfordring er at når kjønn og seksualitet ikke tematiseres i tjenestene så er det en fare for at stereotype eller heteronormative forståelser, framfor kunnskap om nyanser og mangfold, dominerer blant ansatte. Eksempelvis fortalte intervjupersoner om skeive ungdom som føler seg presset til å definere seg som enten han- eller hunkjønn, snarere enn å få aksept for en ikke-binær eller flytende kjønnsidentitet, dette som en konsekvens av at ansatte mangler kunnskap om kjønnsmangfold. Ansatte kan være velmenende og forståelsesfulle, men så er kanskje deres kompetanse om kjønn basert på TV-serier som «Født i feil kropp». Serien, som er et viktig innspill for å øke forståelsen for kjønnsmangfold, formidler samtidig primært en forståelse av tematikken - en forståelse ikke alle opplever at stemmer for dem. For ikke alle som opplever kjønnsinkongruens ønsker å skifte kjønn eller føler behov for kjønnsbekreftende behandling, påpekes det i flere intervju.
Motsatt opplever ansatte i barnevernet at det å gjøre kjønn og seksualitet til et tema, å møte ungdommene på det og snakke om det, gjør at ungdommene føler seg sett og akseptert. Det kommer frem flere eksempler på at ansatte beskriver en god relasjon mellom dem selv og ungdommen, noe de knytter til at de kanskje har vært de første eller de eneste som har sett og anerkjent ungdommen.
Når ungdommenes familie aksepterer ungdommen, blir seksuell orientering og kjønnsidentitet sjelden et tema som følges opp i samtalene videre. I tjenester som har fokus på identitet sier de ansatte at det likevel kan være viktig å vite om det fordi det kan ha innvirkning på ungdommens hverdagsliv. Mange viser også til det å være skeiv fortsatt kan gjøre at man er ekstra utsatt i enkelte situasjoner, eksempelvis at de kan oppleve mer mobbing blant jevnaldrende og at enkelte kan være i større risiko for å bli utnyttet seksuelt. Det siste tas spesielt opp som et tema knyttet til enslige mindreårige, som vi har vært inne på tidligere.
Et vanskelig tema å snakke om
Gjennom intervjuene kommer det tydelig frem at det kreves bevissthet og kompetanse for å tenke at utfordringene barnet eller familien har (også) kan ha sammenheng med barnets kjønnsidentitet eller seksuelle orientering. Som vi allerede har vært inne på er det en begrenset tematisering av, bevissthet om og kompetanse på kjønns- og seksualitetsmangfold i barnevernstjenestene. Resultatet er at det ofte er ungdommene selv som må ta opp dette som tema, eller det blir et tema først når uttrykkene for normbrudd blir «overtydelige». Flere etterspør kompetanse i å snakke med barn og unge om dette, og de opplever at de mangler de riktige begrepene. Tilsvarende ungdommenes erfaringer, som vi belyste i forrige kapittel, kunne også ansatte ønske de var bedre på å spørre barn og ungdom. Det kommer videre frem at også de som har god kompetanse på temaet kan synes dette er et vanskelig tema å ta opp og spørre om, også når de tenker at det kan være relevant:
Det var en ungdom som jeg skjønte at var homofil, men jeg spurte aldri, og det kom fram først når han selv fortalte om det.
Når dette oppleves som et såpass vanskelig tema å ta opp med barn og unge blir det naturlig å drøfte hvorvidt det burde vært en del av barnevernets rutiner å stille spørsmål om kjønnsidentitet og seksuell orientering i undersøkelsesarbeidet, noe det er ulike syn på. Noen mener det ville vært nyttig å inkludere dette som et spørsmål som de alltid skal stille underveis i undersøkelsen, mens andre mener dette er unaturlig og heller må være noe som vurderes i hver enkelt undersøkelse. De fleste understreker igjen betydningen av å ha kompetanse som gjør at man er bevisst og ser når man bør stille disse spørsmålene, og at man har et språk som gjør at man åpner for at ungdommene kan fortelle. En av de ansatte påpekte for eksempel at vi trenger kompetanse framfor nye retningslinjer.
Samtidig er det en del ansatte som ønsker at spørsmål rundt kjønnsidentitet og seksuell orientering skal komme inn som rutinemessige deler av undersøkelsen, og at det skal være konkrete spørsmål om dette som stilles til alle. Dette begrunnes i at alle da behandles likt, at man «sikrer at det fanges opp» og at det gjør at ansatte blir tryggere på at dette er greit å spørre om. En ansatt sa:
Vi må selvfølgelig jobbe med holdninger. Og vi må selvfølgelig bli tryggere på å forholde oss til seksualitet som en naturlig del av identiteten som et helt menneske. Og det kan vi jobbe med. Men vi må ha noen konkrete verktøy sånn at vi har en noenlunde rød tråd i tjenesten, vi må ha et eller annet system. Altså må vi ha noen gode spørsmål,
noen trygge spørsmål som jeg som kontaktperson tenker at dette har blitt godkjent fra øverste hold, dette er det greit at jeg spør om. Hvis jeg spør om noe som kan krenke andre, så vet jeg at jeg har min veileder i ryggen, som sier at dette er en del av det som vi tenker er viktig å avdekke.
En annen ansatt, som har jobbet mye med spørsmål rundt kjønn og seksualitet, sa:
Jeg har ikke blitt bedre til å spørre ungdommer om kjønnsidentitet. Jeg har foreløpig aldri gjort det. Og jeg fryser litt til hvis seksualitet kommer opp. Og det syns jeg er så spennende – for her er jeg og misjonerer liksom til andre og bruker meg selv, men så gjør jeg det ikke i praksis fordi jeg er redd. For den kulturen som allerede er etablert, de skjemaene som allerede fins, de føringene vi har lært å bruke … Det skal jo ikke være noen forskjell på om man møter meg eller kollegaen min. Så jeg føler at hvis jeg spør om dette uten at det er godkjent hos ledelsen og uten at det er en felles forståelse for at dette kan og skal vi gjøre, så føler jeg at jeg da kjører min egen agenda som ikke er godkjent og at det blir feil. Det handler om at man ønsker å være ‘flink pike’ og man har respekt for autoriteter. Og det handler om at man ønsker å være profesjonell, og ta på alvor de skjemaene vi har (…) For meg føles det som det er en kultur eller en holdning, og en overordnet agenda som bestemmer hva som ventes av oss. Jeg føler at det ikke er noen som backer meg opp hvis jeg driter meg ut i møte med ungdommene – hvis jeg spør om feil ting.
Ut fra sitatene ser vi at ansatte er bekymret for å si noe feil i møte med ungdommene. Begge sitatene er fra ansatte som både har kompetanse på og erfaring med tematikken gjennom arbeid og egne erfaringer, men på tross av dette er det vanskelig å spørre når det ikke ligger inne som en del av malen. I intervjuer med andre ansatte kommer det også frem at de synes det er vanskelig å vite hvilke ord de skal bruke, at de er redde for å oppfattes som de graver eller snoker i noe de ikke har noe med. Når det er en rutine bestemt av andre, og som alle gjennomgår, oppleves det som de fratas noe av dette ansvaret og bekymringen for å gjøre feil.
Hvis dette kommer inn i skjemaene så får man en tillatelse til å spørre og snakke om det – og ikke minst, det blir en forventing der til at vi skal gjøre det. Det blir likt for alle, og alle vil gjøre det når de får et så klart signal om at dette er viktig. Det blir ikke noe valg eller opp til den enkelte. Det blir ikke opp til den enkelte å finne ut av hvordan man gjør dette i praksis. Og det gjelder ikke bare noen barn som man kan se det på, man skal spørre alle. På samme måte som vi spør alle om foreldrene deres drikker, på samme måte skal vi også spørre om identitet. Sånn burde det være. Og så må Rosa kompetanse inn på banen for å lære oss opp i hvordan vi konkret skal gjøre det. Hva slags spørsmål stiller vi, hva slags samtale har vi, hva kan vi forvente av utfordringer. Kjempebra. Da vil ikke foredragene deres være forgjeves eller bortkastet heller.
Når ansatte ikke spør fører det ofte til at det blir opp til ungdommene selv å tematisere at de er skeive, noe ungdommer kan synes er vanskelig. I intervjuene med ungdommene kommer det frem at de også kan ha prøvd å si ifra gjennom å gi tegn eller hinte, uten at dette blir fanget opp
av de ansatte i barnevernet. Dette kan føre til at barna opplever seg oversett eller ikke tatt på alvor. Som vist i kapitlet om ungdommenes erfaringer kan manglende imøtekommenhet eller anerkjennelse føre til at barna eller ungdommene slutter å prøve å fortelle om egen situasjon, og for mange kan det gå mange år før de igjen våger å snakke om erfaringene de har hatt med å være skeiv.
En annen informant, som jobber på institusjon, forteller om hvordan seksuell orientering inngår i det som kalles for «ADAD»-kartleggingen. ADAD er en internasjonal standard som de lokalt bruker for å kartlegge ungdom som kommer til institusjonen, og her inngår spørsmål om seksuell orientering:
Så da blir jo et av spørsmålene om de er homofile eller bifile og sånn. Men fram til nå [før implementeringen av ADAD] så har ikke dette vært noe som jeg har vært vant til å spørre dem noe om. Det har kanskje kommet opp i en tilfeldig samtale eventuelt. Og jeg har heller aldri opplevd at dette var noe ungdommene har kommet og sagt at de ville snakke om.
Å formalisere at man skal spørre gjennom å inkludere seksuell orientering i kartleggingsskjemaet minner ansatte på at temaet kan være relevant for barnets sak. Samtidig pålegger det den ansatte et kompetansekrav: den ansatte må kunne håndtere det å spørre om seksuell orientering på et ikke-diskriminerende måte, håndtere barnets eventuelle reaksjoner på spørsmålet, samt vite hvordan dette skal tas hensyn til i håndteringen av saken i etterkant. Dette innebærer at inklusjon av spørsmål kjønnsidentitet eller seksuell orientering i kartlegging må sees i sammenheng med en generell kompetanseheving i barnevernet, hvor kartleggingsmalen ikke nødvendigvis er steg 1.
Når ungdommene forteller – hva utløser det og hvordan følges det opp?
Som beskrevet i tidligere i rapporten kommer det frem flere eksempler på at barn har fortalt til ansatte i barnevernet at de er skeive, og at den ansatte har vært den første som har fått vite det.
Dette har som oftest skjedd uten at ansatte har stilt konkret spørsmål om det, og det har vært ungdommen selv som har tatt initiativ til å fortelle. Det ser likevel ut til at det er noen fellestrekk i de sakene hvor ungdommene har fortalt det til ansatte, og det kan være interessant å se på hva som skjer i forkant av at ungdommene forteller. Ansatte beskriver det som at dette er ungdommer de har en god relasjon til, og at det er saker hvor de har brukt mye tid på å bygge en relasjon til ungdommene. I ett av eksemplene forteller den ansatte om en ungdom som ikke
Dette har som oftest skjedd uten at ansatte har stilt konkret spørsmål om det, og det har vært ungdommen selv som har tatt initiativ til å fortelle. Det ser likevel ut til at det er noen fellestrekk i de sakene hvor ungdommene har fortalt det til ansatte, og det kan være interessant å se på hva som skjer i forkant av at ungdommene forteller. Ansatte beskriver det som at dette er ungdommer de har en god relasjon til, og at det er saker hvor de har brukt mye tid på å bygge en relasjon til ungdommene. I ett av eksemplene forteller den ansatte om en ungdom som ikke