Muligheten og retten til å forstå, delta, si sin mening og tanker står i et direkte forhold til språket. Ved hjelp av kommunikasjon blir vi delaktige og kan være i samspill med våre medmennesker (Säljö, 2008). Säljö (2008) beskriver språkets funksjon todelt, språket som et system og som menneskelig virksomhet i kommunikasjon der vi mennesker utveksler informasjon med hverandre. Det er språkets kommunikative system som utgjør en viktig komponent. Hva kan så barnehagen gjøre for å myndiggjøre minoritetsspråklige foreldre?
Basert på foreldrenes stemmer og erfaringer viser analysen at myndiggjøring av minoritetsspråklige foreldre i barnehagene er mulig ved å anerkjenne deres språklige og kulturelle kapital, som blir sett på som en ressurs av de ansatte. Foreldrenes språklige og kulturelle kapitaler blir aktivt tatt i bruk i barnehagen ved å markere deres nasjonaldag, flagg, mattradisjoner og språk. Foreldrene forteller om barnehagen som alltid inkluderer dem i fellessammenkomster. Den ene moren forteller at barnehagen ”insisterer” på at de skal komme, tar frem kalenderen og viser tidspunktet, de for også sønnen hennes til å oversette det de sier. Barnehagene viser at de ser, hører, respekterer og forstår de minoritetsspråklige foreldrene.
Når barnehagen viser foreldrenes røtter en form for status i form av at det er lærerikt, spennende og nyttig vokser foreldrenes selvtillit og kan kompensere for utryggheten rundt det norske språket. Når barnehagen anerkjenner foreldrenes sosial og kulturell kapital dannes det
77 verdi og interessefellesskap mellom barnehage og hjem. I følge Höem (1992) dannes det verdikonflikt mellom barnehage og hjem dersom barnehagen ikke anerkjenner foreldrenes kompetanse.
Analysen av foreldrenes stemmer viser at det er mulig for barnehagen å myndiggjøre og anerkjenne de minoritetsspråklige foreldrene ved at de inkluderes i barnehagehverdagen der deres ressurser og kompetanse blir aktivt tatt i bruk. Dette resulterer i positivitet ved at foreldrene får en mestringsfølelse, de inkluderes og dermed deltar de i alle fellesaktivitetene.
Et foreldrepar skryter om barnehagen, der de forteller at de alltid ble godt tatt imot av alle de ansatte. Faren forteller om styreren i barnehagen som var en ”fantastisk hyggelig dame” som alltid gjorde kommunikasjonen mellom dem mulig på tross av deres manglende norskkunnskaper. Det som dette foreldreparet forteller om handler om respekt, tillit, åpenhet og anerkjennelse. Foreldrene forteller om utfordringer knyttet til foreldregruppen i barnehagen, her merkes det en form for utestengelse og lite interesse. Igjen er dette noe som er ulikt fra barnehage til barnehage, et foreldrepar sier at det ikke eksisterer grupperinger i barnehagen deres. I Rammeplanen for barnehagens oppgaver og innhold (2006) understrekes betydningen av samarbeid med hjemmet der det blant annet står skrevet at barnehagen må vise respekt og anerkjennelse for ulike familieforhold. Barnehagen skal komplimentere miljøet i hjemmet og representere dette i barnehagens miljø. Dette innebærer kommunikasjon, samarbeid, aksept og forståelse for hverandres kulturer, et inkluderingssyn. I tillegg myndiggjøres foreldrene ved hjelp av morsmålsassistenten som fungerer som en tolk og kulturformidler. For foreldrene som ikke har gode norskkunnskaper er morsmålsassistenten med på å gi dem en stemme i barnas hverdagsliv i barnehagen.
Ut ifra enkelte foreldres historier og erfaringer kan man konkludere med at det er mulig at minoritetsspråklige foreldre myndiggjøres i barnehagen i form av anerkjennelse, respekt, aksept og inkludering av deres sosiale og kulturelle kapital. Barnehagen anser foreldrenes kapitalformer som ressurser, dermed dannes det et likeverdig forhold, verdi og interessefellesskap finnes og dermed skapes det gode relasjoner mellom foreldre og ansatte.
Men det problematiske i dataen er nettopp begrepet ”mulighet”. Ut ifra foreldrenes stemmer finnes det i barnehagen rom for muligheter i samarbeidet mellom barnehagen, foreldregruppen og minoritetsspråklige foreldre. Vi kan se og høre tendenser i noen av foreldrenes stemmer der barnehagen har et inkluderingssyn som åpner opp for dialog og samhandling på tross av ens ulike holdninger, kultur og språk. Likevel kan vi se motsatte
78 tendenser der foreldrene forteller om opplevelser der de har opplevd ekskludering, utestengelse og en del vonde følelser knyttet til barnehage og hjem samarbeidet. Det er rom for mulighet, for at de minoritetsspråklige foreldrene blir myndiggjort i barnehagen, dette kan vi se i analysen av foreldrenes stemmer der i de tilfellene foreldrene blir myndiggjort anerkjennes de som kompetente voksne. Vi får høre to tilfeller der to mødrer opplever det motsatte av myndiggjøring, påskefrokost episoden og garderobe situasjonen. Her blir mødrene ikke sett, hørt, respektert eller forstått. Som nevnt tidligere i studien ble utvalget delt inn i to grupper der de representerer to ulike kategorier. Tre foreldrepar har barn i barnehagen nå og de tre andre foreldreparene hadde barn i barnehagen for ca 20 år siden. Det interessante er at disse to gruppene viser ingen signifikante forskjeller i dataen da det verken fremkommer noen tydelige eller store forskjeller.
Det er faktisk slik at det er barnehagens ansvar å bidra til å utjevne sosiale forskjeller og ha en forebyggende funksjon (Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver, 2006).
Barnehagen som en institusjon med mye kunnskap og fag skal kunne ta fatt i denne problematikken og videreføre det til hele foreldregruppen. Slik jeg ser det er det et fokusområde man stadig skal arbeide med i barnehagen, ikke et tema som varer kun i en måned. Jeg kan prøve å forestille meg hvordan det må føles å være minoritetsspråklig foreldre i godt voksen alder, bli utesteng og oppleve ekskludering foran ditt barn. Jeg vet av egen erfaring fra mine foreldre og i fra informantenes historier at det gjør noe med deg som foreldre, du føler deg mindre verdt og at du ikke strekker til som foreldre. Det er i forhold til et fellesskap av individer at vi får vår sosiale betydning i et rom, hvilken sosial betydning får de minoritetsspråklige foreldrene? Det sender ut signaler om ulikhet, ”oss” og ”dem” (Höem, 1992).
79