Bærekraftig utvikling

I min forklaring under har jeg gjennom Langhelle tolket begrepet bærekraftig utvikling.

Vi har siden starten av 1990 sett en utvikling av begrepet bærekraftig utvikling og de aller fleste har en eller annen mening om hva begrepet innebefatter. Men hva er egentlig

bærekraftig utvikling? Vi ser i dagens politikk at det er en bred tilslutning rundt begrepet som en politisk målsetning, men vi ser likevel store forskjeller på tolkningen av begrepet. Begrepet kan oppleves som upresist og lite egnet til å si noe som helst om miljø og utvikling (Oluf Langhelle, 2002). Shanugaratnam (Langhelle, 2002) beskriver bærekraftig utvikling som «et forsøk på å fange opp og føre sammen to ulike debatter, utviklingsdebatten og miljødebatten.»

(Langhelle, 2002). Vi skal prøve å redegjøre i lys av O. Langhelle (2002) hvilke betydninger begrepet bærekraft har, og hvordan man kan se dette sammen med begrepet utvikling.

Begrepet bærekraftig utvikling er et så komplekst begrep at for å kunne forstå det bedre har jeg valgt å splitte det opp. Dette gjøres fordi det er forskjell på «bærekraftig» og «bærekraftig utvikling». For at vi skal klare å nøste opp i begrepet og kunne klargjøre hva bærekraftig

utvikling innebærer, må vi først se nærmere på de forskjellige betydningene innenfor

«bærekraft». Begrepet kommer fra det engelske ordet «sustainable» som kommer fra det latinske ordet sustenere. Ordet i seg selv betyr å opprettholde, og dermed kan vi bruke begrepet bærekraftig om at man har et ønske om å opprettholde noe uten at dette

nødvendigvis trenger å være miljøvennlig, eller ha noe med «bærekraftig utvikling» og gjøre som O. Langhelle sier.

Man kan allerede her gjøre oss en oppfatning om hvorfor begrepet forvirrer, men vi skal se nærmere på hvorfor. I lys av Dixon og Fallon (1989) identifiserer O.Langhelle tre ulike måter å bruke begrepet «bærekraftig» (Langhelle, 2002).

Den første måten å bruke «bærekraftig» er som et rent fysisk konsept. F.eks.: «skog som er en fornybar ressurs, er utnyttelsen av skogen bærekraftig hvis en ikke tar ut mer enn

tilveksten» (Langhelle, 2002, s.). Vi forstår den første måten, som enkelt og greit medfører at man utnytter ressursen uten at den fysiske beholdningen minskes, slik at vi teoretisk kan utnytte ressursen i all fremtid.

Den andre måten å bruke begrepet på forstår vi som et fysisk konsept for en gruppe ressurser eller økosystem. Vi kan se likheter mellom den første måten bruken av begrepet blir fremstilt, men har en mye mer kompleks forståelse. Tankegangen er lik, men det er samtidig mer problematisk å forklare hva en bærekraftig utnyttelse innebærer. Dette fordi kompleksiteten og interaksjonen mellom de forskjellige delene i økosystemene ikke sier noe om hvordan de påvirker systemet i sin helhet (Langhelle, 2002). Vi kan i denne forståelsen bruke et eksempel om fauna og flora, dersom vi fjerner en type plante fra et landskap, vil dette være med på å endre det biologiske mangfoldet i dyre -og plantearter.

Vi kan i den siste forståelsen av «bærekraft» se nærmere på hva Langhelle (2002) beskriver som et sosialt-fysisk- økonomisk konsept. I denne siste måten å forstå og bruke bærekraft som begrep skal vi se på hvordan det omfatter den sosiale konteksten (Langhelle, 2002). Denne betydningen har sin framvekst fra verdenskommisjonens rapport. «Det å dekke menneskelige behov i nåtid og framtid» (Langhelle 2002). Brundtland-rapporten innførte denne forståelse;

«Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» (Langhelle 2002, s.229)

Vi har nå sett på og kort redegjort for hvordan begrepet «bærekraftig» kan brukes på tre forskjellige måter. Videre skal vi se på hvordan ulike betydninger begrepet utvikling har, for å kunne forstå hva bærekraftig utvikling er.

Vi forsetter å se begrepet i lys av O. Langhelle (2002), hvor begrepet utvikling kan bli

betegnet som både en endringsprosess generelt, og sosiale målsettinger for samfunnsendringer som Svarstad sier (O. Langhelle 2002). Vi forstår at utvikling først og fremst er knyttet til menneskelige behov, hvilket i dette tilfellet betyr at bærekraft er begrenset. For som O.

Langhelle (2002) påpeker så retter begrensningene seg mot alt som truer, eller kan true menneskelig behovstilfredsstillelse. Vi ser at Brundtlands rapport identifiserer disse truslene mot utvikling som politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle.

O. Langhelle poengterer også aten bærekraftig utvikling innebærer derfor ikke at en virksomhet eller politikk med negative miljøkonsekvenser nødvendigvis er i strid med en bærekraftig utvikling. Brundtland gir oss også et lignende syn:

«Mange ganger har jeg sett det argumentet at en eller annen virksomhet ikke kan være bærekraftig fordi den medfører miljøproblemer … nesten all virksomhet medfører en eller annen form for miljøproblemer. Derfor vil alltid spørsmålet om noe bidrar til bærekraftig utvikling eller ikke, måtte besvares relativt.» (Langhelle, 2002, s.231)

Vi kan forstå den siste måten å tolke utvikling rundt begrepet bærekraft, som de klart «ikke – bærekraftige» aktivitetene som alene kan virke å ha veldig negative påvirkninger for miljøet, men representerer i sammenheng med en større prosess en bærekraftig utvikling. Et eksempel på dette kommer fra rapporten Vår Felles framtid:

«Det er ikke i seg selv noe galt i å rydde skogområder for jordbruksdrift, forutsatt at jorden egner seg for nydyrking, og at den kan livnære dem som er blitt oppmuntret til å slå seg ned der, og at områdene ikke allerede har en enda viktigere funksjon, som for eksempel å trygge nedbørfeltet(VFF:100)» (Langhelle 2002, s.232).

Denne siste forståelsen er det som gjør det mulig å snakke om utnyttelse av ikke-fornybare ressurser som f.eks. olje og gass. Jeg ønsket å ta en grundig gjennomgang av begrepet

«bærekraftig utvikling» fordi vi har sett siden starten av 1990 tallet hvordan denne måten å

tenke bærekraftig utvikling på, fremmer økonomisk vekst og nødvendigvis ikke er et økologisk eller sosialt betinget fenomen.

Et eksempel på dette har vi fra Kvaløya, hvor beboere i området har reagert. «Regjeringens vindkraftplan får blandet mottakelse» (Kramviken 2012), hvor beboerdiskursen får støtte av Naturvernforbundet som beskylder staten og utbyggeren for å ikke tenke på konsekvenser for naturen, og at det slår et slag for hvordan vi skal definere bærekraft, ettersom det kun er de som var økonomisk (økonomisk bærekraftig) interessert som er vinnere ved å få vindmøllene opp på Rødfjell og Kvitfjell (Kvaløya).