”Dersom dere synes jeg virker helt klar, må dere ha misforstått det jeg sa”, uttalte Alan Greenspan til den amerikanske Kongressen i 1987. Siden den gang har det skjedd en betydelig utvikling i sentralbankenes formidling av pengepolitikk. Mens det tidligere hersket et prinsipp om at ”silent is golden”, er det i moderne pengepolitikk stor fokus på å være transparent og kommunisere tydelig til markedsaktørene. Sentralbanker streber etter å gi folk innsikt og forståelse i hvordan de gjennomfører pengepolitikken, og hva som ligger bak de pengepolitiske beslutningene. Bradford DeLong29 utdyper: ”De stoler på økonomers basisforutsetning om at mer informasjon alltid er bedre enn mindre informasjon, at
individer er gode til å bedømme hva de har behov for å vite og at de er dyktige til å evaluere og sette i perspektiv det de faktisk vet”.
Sentralbankene legger betydelig vekt på åpenhet og transparens, slik at rentesettingen blir forutsigbar ovenfor aktørene i økonomien. Hämäläinen (2001) påpeker imidlertid at ”I want to make it very clear that the necessity for monetary policy to be predictable does not mean full predictability in the very short run, such as the exact timing or size of interest rate change decisions. It is more important that a central bank is transparent and predictable regarding its medium-term goals as well as its shorter-term policy line in general”.
Til tross for at graden av åpenhet og transparens stadig øker, vil rentebeslutningene aldri bli fullstendig forutsigbare. Det vil alltid knytte seg en viss spenning til avgjørelsene i de pengepolitiske komiteene. Hauglid30 konstaterer: ”Ingen skal noen gang være helt trygg på hva som skjer på sentralbankstyremøter. Derfor er tolkning av sentralbanksk en voksende bransje”.
Et interessant spørsmål er hvorvidt det å være mest mulig transparent er et hensiktsmessig delmål for pengepolitikken, eller om det finnes en grense for hvor åpen sentralbanker bør være. Det kan tenkes at hvis de respektive sentralbankene overøser markedsaktørene med
29 Dagens Næringsliv, 16. april 2007
30 Dagens Næringsliv, 14. mars 2007
informasjon, kan det bli vanskeligere å trekke ut det vesentlige, fra det som er mindre viktig. DeLong hevder at ”Jo mer sentralbanksjefer snakker, og jo klarere de forsøker å gjøre sitt språk, desto mer ser det ut til at markedene reagerer overdrevent og til dels misforstått på uttalelser som ikke er nyheter i det hele tatt”. En mulig implikasjon av dette, er at det ikke er graden av transparens, men derimot måten pengepolitikken kommuniseres på som er viktigst.
En av kommunikasjonsstrategiene, som sentralbanker i verden strides om, er publisering av møtereferater og avstemningsresultater. Slike referater kan, for ikke-profesjonelle aktører, som mangler dyptgående kunnskaper om økonomisk politikk, fremtre som uoversiktlige og vanskelige å sette seg inn i. Det kan tenkes at publikum generelt vil ha problemer med å trekke ut det essensielle fra denne informasjonen, og at det i enkelte tilfeller kan oppstå forvirring angående hvordan innholdet i referatene skal tolkes.
I motsetning til møtereferater og avstemningsresultater, er en eksplisitt referansebane for styringsrenten relativt lettfattelig, som også ikke-profesjonelle aktører bør være i stand til å forstå. Informasjonen, som fremkommer av rentebanen, er tydelig, og har begrenset rom for tolkning. Innføring av en numerisk rentebane kan også føre til at betydningen av
enkeltformuleringer nedtones, slik at markedsaktørene over tid i mindre grad tenderer til å overreagere på og mistolke ulike enkeltutsagn fra sentralbankens side. Økt erfaring med rentebanen og sentralbankens reaksjonsmønster som sådan, kan videre sørge for at markedsaktørene reagerer mer i tråd med sentralbanken, på ny og eventuelt overraskende informasjon.
Imidlertid, som utdypet tidligere, eksisterer det også potensielle ulemper knyttet til
publisering av sentralbankens renteprognoser. I kapittel 3 konkluderte vi med at fordelene tilknyttet publisering av rentebaner, etter vårt syn, mer enn oppveier for de relevante ulempene, slik at rentebanen gir en positiv nettogevinst til gjennomføringen av pengepolitikken. Ettersom både sentralbanken og markedsaktørene befinner seg i en
læringsprosess i tilknytning til introduksjonen av rentebanen, tror vi at rentebanens positive bidrag i pengepolitikken, med tiden vil øke ytterligere.
Toperiodersanalysen vi utførte i kapittel 4, viste at Norges Bank har blitt mer forutsigbar i rentesettingen etter introduksjonen av rentebanen. Imidlertid er dette en generell trend som gjelder for alle landene i analysen (med unntak av 12-måneders renten i Storbritannia).
Sammenlignet med de utvalgte landene, har den norske sentralbanken relativt lav grad av forutsigbarhet. I perioden etter innføringen av referansebanen, har Norge høyest
overraskelseskomponent for 12-måneders renten, og den tredje største komponenten for 1-måneds renten.
Analysen gav likevel indikasjoner på at innføringen av rentebanen kan ha medført økt forutsigbarhet, ettersom Norge er blant landene som erfarer størst reduksjon i
overraskelseskomponenten fra første til siste utvalg. For 1-måneds renten fant vi en reduksjon i komponenten på 63 %, mens 12-måneders renten erfarte en nedgang på 52 %.
Det eneste landet i analysen som opplever større reduksjon i 12-måneders renten er New Zealand, som i likhet med Norge publiserer en preferert referansebane for styringsrenten.
Tilsynelatende er rentebanen et bidrag til å gjøre sentralbankens rentesetting mer forutsigbar ovenfor markedsaktørene.
Sveriges Riksbank fulgte i februar 2007 Norges Banks eksempel, og begynte å
offentliggjøre sitt beste anslag på den fremtidige styringsrenten. I de kommende årene vil også andre sentralbanker følge nøye med på hvilke erfaringer den norske sentralbanken gjør seg med rentebanen. Vi tror erfaringene vil vise seg å være gode, og at muligens flere sentralbanker følger etter Norges Banks beslutning om å publisere en referansebane for styringsrenten.