R ASJONALITET

Politiske utsagn kan være både rasjonelle og urasjonelle. Rasjonalitet kommer fra det latinske ordet ”ratio” som betyr fornuft (Gilje & Grimen, 1993, s. 194). Kjernen i rasjonaliteten er forutsetningen om at mennesker er aktører som tar ”fornuftige” valg. Barmhjertighetsprinsippet innebærer at når handlinger, ytringer og tekster skal analyseres så er utgangspunkt at aktøren er fornuftig i sine valg. Videre må vår tolkingen være slik at aktøren fremstår mest mulig fornuftig.

Det betyr at først etter at vi har tatt utgangspunkt i aktørens ståsted og med den kunnskap og informasjon aktøren hadde på beslutningspunktet, kan beslutningen vurderes. Med andre ord skal man være barmhjertig i sine tolkninger. Rasjonalitet brukes som en forklaring av adferd og ikke minst når det gjelder de valg vi tar. Forenklet sett er teorien om rasjonelle valg at en person bør velge det alternativ som gir størst forventet nytteverd (Gilje & Grimen, 1993, s. 203-204).

Teoriene rundt rasjonelle valg ble utviklet innen det økonomiske fagfeltet, men er blitt overført til studiet av politikk (Malnes & Midgaard, 2009, s. 370; Østerud, 2007, s. 20).

Politisk rasjonalitet kan sees på som en videreutvikling av rasjonalitetstankegangen. Allison og Zelikow (1999) har utviklet tre komplementære modeller for analyser av politiske beslutninger primært innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningssystemet. Disse modellene blir i boken Essence of decision: explaining the Cuba missile crisis brukt til å analysere Cuba-krisen i

1962. Modell I er den rasjonelle aktøren (The Rational Actor) hvor staten opptrer enhetlig med klare mål og veldefinerte ordnede preferanser. Aktøren har oversikt over de forskjellige

alternativene og de respektive konsekvensene. Man tar valg som maksimerer nytten. I boken gjøres dette ved å analysere målsetningene og handlingsvalgene til USA og Sovjetunionen.

Modell II er teorien om organisasjonsatferd (Organizational Behavior). Allison og Zelikow understreker at en stat/regjering ikke bare kan betraktes som en enhetlig rasjonell aktør, men at statlige handlinger ofte er et samlet resultat av standardiserte prosesser i forskjellige statlige organisasjoner/departementer. En slik organisering gir regjeringen en evne til å løse komplekse problemer ved hjelp av et defragmentert statlig byråkrati med departementer, etater og

forskjellige underorganisasjoner. Organisasjonene er hovedsakelig fokusert til et fagfelt og har et sett med regler/prosedyrer for hvordan likeartede problemer skal løses. Når tid og ressurser er begrensede forenkler disse reglene/prosedyrene beslutningsprosessen. En konsekvens av forenklingen kan være ”tilfredsstillende” løsninger og ikke ”optimale” løsninger.

Organisasjonene har en indre dynamikk som skaper en egen identitet og kultur, men dette vil prege hvordan organisasjonen løser sine oppgaver. Komplekse saker vil berøre flere

organisasjoner som vil skape behov for koordinering. Dette betyr at hvis Cuba-krisen analyseres med hjelp av modell II får man et mer nyansert bilde av hva som skjedde. Byråkratiet og

forskjellige statlige aktører spilte en større rolle enn analysen fra modell I skulle tilsi. Modell III er teorien om intern maktkamp (Governmental Politics). I alle organisasjoner finnes ulike syn på hva som fremmer organisasjonens beste. Denne mekanismen betyr at statlig oppførsel kan forstås som resultat av ett forhandlingsspill eller et maktspill. Dette innebærer et større fokus på

regjeringens og statsadministrasjonens indre liv og spenninger mellom forskjellige enkeltaktører.

Sentrale spørsmål er hvilke spillere deltar, hva former deres oppfatning av et problem og hvordan deres innbyrdes påvirkning er med på å forme utfallet av saken. Utfordringen med modell III er tilgang på informasjon som drøfter de underliggende politiske prosesser. I min studie vil analyser basert kun på modell III være utfordrende. Med de kilder som er valgt vil tilgangen på

informasjon knyttet til de interne prosesser innad i FD, Regjeringen og de politiske partiene på Stortinget være noe begrenset.

Både modell II og III forutsetter at det er grupper av aktører eller enkeltaktører i ”spillet”. I den norske statsforvaltningen er byråkratiet en viktig aktør. Max Weber, den tyske sosiolog,

historiker og filosof, mente at byråkratiet er en form for formell rasjonalitet (Østerud, 2007, s.

74). Basert på historiske studier beskrev Weber byråkratiet som organisasjonsmodell. For Weber betydde byråkratiet; avgjørelser etter formelle lover og regler, en fast lønnet stab, spesialiserte

arbeidsoppgaver, autoritet knyttet til funksjon og ikke til person, og til slutt sporbarhet av beslutninger (Østerud, 2007, s. 75). Webers modell ville gjøre det mulig for politikeren å fastlegge målene (strategiene), mens forvaltningen med byråkratene skulle være det nøytrale og effektive organet for implementering. Den rasjonelle byråkratimodellen har blitt angrepet fra flere hold. Sentrale forskere påpeker at Webers tanker ikke nødvendigvis passer på dagens

samfunn. Det er tre sentrale motforestillinger; byråratene har egeninteresser (Allison og Zelikows modell III), byråkratiet har utilsiktede virkninger og byråkratisk rasjonalitet er en begrenset rasjonalitet (Østerud, 2007, s. 75-76). I denne studien er byråkratenes egeninteresser den mest interessante motforestillingen, fordi det kan bidra til å forstå utviklingen av Forsvaret i en større ramme.

Kritikk mot den rasjonalitetstankegangen knytter seg til flere forhold. Et sentralt ankepunkt er at beslutningstagere har begrenset kapasitet og vil handle på grunnlag av forenklede modeller av virkeligheten (T. Christensen, Lægreid, Roness, & Røvik, 2009, s. 27). En slik begrenset rasjonalitet innebærer også at beslutningstagere er preget av den organisasjonen de er plassert i og det ytre handlingsmiljøet de opererer i. En annen utfordring er knyttet til relativisme (Gilje &

Grimen, 1993, s. 211-213). Det er slik at det vi i en kultur mener er rasjonelt, ikke nødvendigvis er rasjonelt i en annen kultur. Det er derfor viktig at man ikke baserer sine teorier på absolutte standarder for rasjonalitet. ”Ellers kan vi lett havne i etnosentrisme, det vil si en naiv tro på at våre egne oppfatninger av hva som er rasjonelt og irrasjonelt, gjelder over alt” (Gilje & Grimen, 1993, s. 211). Malnes og Midgaard (2009, s. 373) påpeker at det er viktig at rasjonelle modeller ikke brukes isolert, men kombineres med andre modeller hvor man vektlegger langsiktighet, andres interesser og ikke minst det faktum at det er aktører som påtar seg politisk ansvar uten egeninteresser. Det er gjort en rekke forsøk på enkeltindivider og grupper knyttet til hvordan man tar beslutninger. Det viser seg at mennesker ofte tar ”ikke-rasjonelle” beslutninger. Kahnemann (2002) er psykolog og forklarer dette ut fra at dagliglivets mange beslutninger foretas ved hjelp av tommelfingerregler (heuristikker) uten at man tar et rasjonelt og bevisst valg. Selv om man tar bevisste valg kan man ofte havne i en eller annen ”beslutningsfelle” (Raiffa, Richardson, &

Metcalfe, 2002, s. 33-37). Beslutningsfellene er en konsekvens av at ikke-rasjonelle beslutninger fattes på grunn av blant annet adferdsbaserte beslutninger, forutinntatthet og feilslutninger. Et eksempel på en beslutningsfelle er at man tidligere har brukt store summer på et prosjekt og bruker det som et argument for at prosjektet må videreføres, selv om man ikke har bruk for det lengre. Kystartilleriets ni kystfort ble foreslått nedlagt i St.prp. nr. 45 (2000-2001). Under

Stortingets behandling ble det argumentert med at det var brukt store ressurser på å bygge fortene og det ville være uklokt å legge de ned av den grunn (Stortingstidende, 2000-2001, s. 3783).¹ Min studie har som utgangspunkt at politikere fatter rasjonelle beslutninger basert på tilgjengelig informasjon på beslutningstidspunktet. Samtidig er det en rekke forskjellige psykologiske

mekanismer som kan gjøre at beslutninger ikke er objektivt rasjonelle.